Twitreren og bloggeren Tom Arild Haugen har nylig blogget om sin store ffnor-skuffelse. Fredag 16. oktober fikk har 23 ffnor som bare ga ham 2 nye følgere. Ut fra det konkluderer han med at ffnor nærmest har utspilt sin rolle i sin nåværende form, og han oppfordrer oss til å bruke vår (eller hans egen) blogg til å formidle anbefalinger om folk å følge i fremtiden.
Han lister opp flere årsaker til at 23 ffnor bare ga ham 2 følgere, og alle årsakene mener han skyldes twitrernes bruk av ffnor. For min del synes jeg de årsakene han lister opp er temmelig søkt fordi han tillegger oss som gir ffnor litt lugubre motiver. Jeg synes også Tor Arild er ganske på bærtur med disse argumentene. Dessuten hopper han elegant over den kanskje viktigste årsaken, nemlig at folk rett og slett ikke finner det interessant å følge oss selv om vi har fått mange ffnor.
Hvis det skulle være til trøst for Tom Arild, kan jeg fortelle at jeg en fredag for noen uker siden fikk til sammen 32 ffnor, uten at det ga en eneste ny følger. Ble jeg skuffet og nedbrutt av den grunn? Ikke et sekund! Tvert om var jeg kjempehappy, kanskje fordi jeg legger noe mer i ffnor og ikke er like glødende opptatt av nye følgere som Tom Arild. Selvfølgelig setter jeg stor pris på de som gidder å følge meg på Twitter, men jeg har også full respekt for de som ikke finner det interessant.
De ukene jeg har fått mange ffnor er uker hvor jeg har deltatt i debatter, ofte debatter som jeg har startet selv med mine ”spissformuleringer”. Det som gleder meg spesielt er at jeg får minst like mange ffnor av mine debattmotstandere som av mine meningsfeller. Som ihuga Høyre-twitrer blir jeg også veldig glad over å få ffnor fra folk som representerer Rødt, SV og Arbeiderpartiet. At alle disse twitrerne gir meg ffnor ser jeg på som en anerkjennelse, at jeg har klart å føre en saklig debatt, med respekt for andres meninger, og at de debattene jeg selv har startet har vært interessante for andre. Denne anerkjennelsen teller langt mer for meg enn en ny følger eller to.
Når jeg selv deler ut ffnor er det basert på de samme prinsippene, uavhengig av politisk ståsted. Interessante twitrere som kan føre en saklig og berikende debatt, uten personkarakteristikker og usakligheter. I tillegg er det en del twitrere som jeg nødvendigvis ikke debatterer med, men som jeg synes er flotte og engasjerte mennesker som står for gode verdier i livet. Problemet mitt med å gi ffnor er å velge hvem fordi det er så utrolig mange twitrere jeg gjerne vil fortelle at jeg setter pris på. Hvis mottakerne av min ffnor også skulle få noen ekstra følgere, ser jeg på det som en ren og velfortjent bonus.
Det har vært mye diskusjon om ffnor bør begrunnes. Jeg synes ikke det er noe enten eller her. Selv har jeg enkelte ganger gitt begrunnede ffnor, men vanligvis lister jeg bare opp. Jeg synes det er begrunnelse nok at jeg anbefaler disse twitrerne. De som måtte være interessert kan jo bare klikke seg inn på hver enkelt, se hvem de er og hva de står for. Det er slik jeg selv har brukt ffnor siden jeg startet på twitter, og det var ikke uvanlig at jeg la til 20-30 nye twitrere på min liste i løpet av en fredag. Nå følger jeg imidlertid så mange (1115) at jeg har blitt langt mer restriktiv. I stedet har jeg nå valgt å avfølge enkelte som gir meg absolutt null niks i merverdi.
Så, mine kjære twittervenner. Jeg kommer til å fortsette som før, og gi MANGE ffnor til flotte twitrere som jeg vil vise at jeg setter pris på. Hvis noen skulle oppfatte dette som spam, skal jeg love å ikke felle en eneste tåre hvis de velger å avfølge meg. Personlig synes jeg det ville vært mye mer spam om jeg skal twitre hvor mange ffnor jeg får, om jeg kommer ”5 på topp”-lista, hvor mange kommentarer jeg har på bloggene mine, og alt annet selvskryt som er totalt uinteressant for andre enn meg selv.
søndag 18. oktober 2009
søndag 4. oktober 2009
Skal vi tie om råttenskapen i Afghanistan - et land hvor vi ofrer liv for å hjelpe
”På gulvet sitter lille Samir på 14 måneder. Han er født i fangenskap. Moren Maria er 18 år, og ble giftet bort allerede som 11-åring. Hun er dømt for utroskap etter at svogeren voldtok henne mens ektemannen var på jobb i Iran. Lille Samir ble resultatet. Han må vokse opp i fengselet sammen med Maria fordi ingen i hennes familie vil vite av dem. Det vil heller ikke mannen eller hans familie. Svogeren ble verken tiltalt eller straffet. I Afghanistan blir kvinnen fort den skyldige når menn begår overgrep eller mister kontrollen.”
Dette er et utdrag av en gripende reportasje Dagbladets journalist Kristoffer Egeberg skrev den 30. september i forbindelse med forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsens besøk i Afghanistan. Den 18-årige Marias skjebne er bare ett av eksemplene Egeberg forteller om fra fengselet i Meymaneh.
Kall meg blautfisk, pyse eller hva dere vil, men jeg får oppriktig vondt når jeg leser om så råtten behandling av forsvarsløse mennesker. I ren frustrasjon la jeg ut en melding på Twitter hvor jeg uttrykte tvil om hvorvidt norske soldater skal ofre livet for et så råttent regime.
Reaksjonene fra mine twittervenner kom ganske kjapt, og det ble en debatt med mange deltagere. Men dessverre fikk jeg inntrykk av at bare et fåtall av de som deltok faktisk hadde leste reportasjen i Dagbladet som var opphavet til det hele. Det ble etter hvert mer en debatt om den norske deltagelsen i NATO-styrken i Afghanistan. For å gi et bilde av debatten gjengir jeg noen av twitringene:
@windingstad Så det som skal til for å få slutt på umenneskelig kvinnediskriminering i Afghanistan er at NATO krever det? Godt forslag i så fall.
@ingridmyklebust Jeg forstår deg veldig godt, og applauderer. Hva som må gjøres er jeg usikker på.
@mytteristen Hver gang jeg tar opp dette med norske feminister, blir jeg beskyldt for å avspore feministdebatten. Ja, da så....
@roffe verden er full av ting å være opprørt over. Man må velge. Helst blant ting det er realistisk å tro at man kan få gjort noe med.
@Gingerkalevala tar ikke inn over meg all verdens elendighet lenger. Som mor filtrerer jeg bort den verste faenskapen.
@dentvilsomme Så de burde heller trekke seg ut og la Taliban vende tilbake for å innføre noe som er langt verre for afghanske kvinner?
@jaasand Både "vi" og "de" ofrer liv! Men hva skal gjørs da? Jammen ikke lett å vie hva som er rett!
@lizthetailor Jeg har også tenkt på det. Hvorfor snakkes det ikke om urimligheten afganske kvinner gjennomgår mens vi flyr i flokk mot #Iamfail?
@bebjerke Nettopp fordi regimet har et så råttent syn på kvinner er bl a én av grunnene til at vi bør være til stede i Afghanistan
@EliUttakleiv Regimet må få klar beskjed om de verdier vi vil kjempe for. Nettopp derfor må vi delta ellers hadde vi ikke hatt denne muligheten
@KjetilNyjordet Ingenting å tvile om. Det er ikke det som skal være oppgaven deres. På tide med en ny debatt rundt temaet, mener jeg.
@1igel Ikke nødvendigvis militær hjelp, men mer humanitær. Vi kan ikke la disse kvinnene i stikken.
@MortenElster Om me skal stilla krav, må me jo ha noko å setja bak krava. Å trekkja oss ut verkar som det mest nærliggjande.
@Cracked_actor Det var da et merkelig spørsmål. Norske styrker er der for å beskytte befolkningen, ikke regimet.
La meg slå uttrykkelig fast, jeg er sterk tilhenger av vår deltagelse i Afghanistan. Jeg skulle gjerne sett at vi bidrar enda mer hvis vi har kapasitet til det. Samtidig er jeg skuffet over Norges bastante nei til å komme våre allierte til unnsetning i Sør-Afghanistan hvor NATO-styrkene desperat har bedt om forsterkninger. Jeg synes Norge opptrer illojalt med sin negative holdning.
Jeg har stor forståelse for de som velger å lukke øynene for all verdens overgrep og nød, forårsaket av brutale regimer, krig og naturkatastrofer. Jeg tilhører definitivt den gruppen selv, og jeg tror vi bare MÅ lukke øynene for å bevare forstanden fordi vi ikke har noe å stille opp med. Men situasjonen i Afghanistan er annerledes fordi vi ER der, både gjennom NATO og FN. Dette gir oss mulighet til både å påvirke og stille krav. Det forutsetter imidlertid at det er politisk vilje i Norge til å benytte denne muligheten. Og politisk vilje kan tvinges fram dersom folket krever politisk handling.
Jeg forstår godt at vår forsvarsminister har behov for å felle noen tårer og ytre seg til en norsk journalist om den urettferdigheten og grusomheten hun er vitne til i det afghanske fengselet. Beklager, Strøm-Erichsens, feil adresse. Spar dine tårer og meninger til du står ansikt til ansikt med lederne i det regimet som står bak, og tillater, urettferdigheten og grusomheten.
Det er prisverdig at Norge og Finland har gått sammen om å bygge et nytt moderne fengsel til de dømte kvinnene som tidligere måtte sone i et ”jordhull”. Det er også prisverdig at Norge bidrar med personell for å lære opp de afghanske fengselsbetjentene i humane soningsforhold. I denne saken kan Norges bistand dessverre være et tveegget sverd, fordi vi da indirekte har akseptert at disse kvinnene hører hjemme i et fengsel. Jeg skulle virkelig ønske at Norge, sammen med NATO og FN, hadde brukt all sin makt og sørget for at nøkkelen til dette etablissementet sto på innsiden av døra, ikke på utsiden.
Flere twitrere som deltok i debatten hevder at NATO er i Afghanistan for å beskytte og hjelpe sivilbefolkningen. Dette er en påstand veldig langt fra sannheten. Det finnes mange regimer som er minst like brutale og diskriminerende som Taliban var, uten at verken NATO eller FN har funnet grunn til å gå inn med stridsstyrker. Sannheten er at NATO, ledet av USA, gikk inn i Afghanistan for å jakte på terrorister, og avsette det regimet som ga husrom til, og beskyttet, terroristene. Jeg synes dette er en helt legitim begrunnelse og ser ikke behov for at den verken skal bortforklares eller pyntes på.
Jeg benekter imidlertid ikke at situasjonen har blitt vesentlig bedre for deler av befolkningen. Talibans påbud om bruk av burka, og forbud mot kvinnesko som knirker, er historie. Videre har jenter nå mulighet for å skaffe seg utdannelse, og kvinner kan delta mer aktivt i samfunnet. Forbedringene er bra, men knapt nok mer en et plaster på såret i forhold til alle de sivile som er drept i kampene, og alle de som har blitt flyktninger i eget land på grunn av krigen.
Min hensikt med å ta opp denne saken, er å oppfordre folk flest, twitrere, bloggere, facebookere og alle andre til å starte et aldri så lite ”opprør” mot våre egne politikere. Vi bør kreve at de, gjennom NATO og FN, stiller krav til det afghanske regimet om å respektere helt elementære menneskerettigheter. Det er den minste gjenytelsen vi må kunne kreve for å ofre våre soldaters liv i kampen mot Taliban.
Hvis noen føler behov for å kommentere denne bloggen, forutsetter jeg at dere først har lest journalist Kristoffer Egebergs gripende reportasje ”Der voldtekt er utroskap og kjærlighet er kidnapping” .
Dette er et utdrag av en gripende reportasje Dagbladets journalist Kristoffer Egeberg skrev den 30. september i forbindelse med forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsens besøk i Afghanistan. Den 18-årige Marias skjebne er bare ett av eksemplene Egeberg forteller om fra fengselet i Meymaneh.
Kall meg blautfisk, pyse eller hva dere vil, men jeg får oppriktig vondt når jeg leser om så råtten behandling av forsvarsløse mennesker. I ren frustrasjon la jeg ut en melding på Twitter hvor jeg uttrykte tvil om hvorvidt norske soldater skal ofre livet for et så råttent regime.
Reaksjonene fra mine twittervenner kom ganske kjapt, og det ble en debatt med mange deltagere. Men dessverre fikk jeg inntrykk av at bare et fåtall av de som deltok faktisk hadde leste reportasjen i Dagbladet som var opphavet til det hele. Det ble etter hvert mer en debatt om den norske deltagelsen i NATO-styrken i Afghanistan. For å gi et bilde av debatten gjengir jeg noen av twitringene:
@windingstad Så det som skal til for å få slutt på umenneskelig kvinnediskriminering i Afghanistan er at NATO krever det? Godt forslag i så fall.
@ingridmyklebust Jeg forstår deg veldig godt, og applauderer. Hva som må gjøres er jeg usikker på.
@mytteristen Hver gang jeg tar opp dette med norske feminister, blir jeg beskyldt for å avspore feministdebatten. Ja, da så....
@roffe verden er full av ting å være opprørt over. Man må velge. Helst blant ting det er realistisk å tro at man kan få gjort noe med.
@Gingerkalevala tar ikke inn over meg all verdens elendighet lenger. Som mor filtrerer jeg bort den verste faenskapen.
@dentvilsomme Så de burde heller trekke seg ut og la Taliban vende tilbake for å innføre noe som er langt verre for afghanske kvinner?
@jaasand Både "vi" og "de" ofrer liv! Men hva skal gjørs da? Jammen ikke lett å vie hva som er rett!
@lizthetailor Jeg har også tenkt på det. Hvorfor snakkes det ikke om urimligheten afganske kvinner gjennomgår mens vi flyr i flokk mot #Iamfail?
@bebjerke Nettopp fordi regimet har et så råttent syn på kvinner er bl a én av grunnene til at vi bør være til stede i Afghanistan
@EliUttakleiv Regimet må få klar beskjed om de verdier vi vil kjempe for. Nettopp derfor må vi delta ellers hadde vi ikke hatt denne muligheten
@KjetilNyjordet Ingenting å tvile om. Det er ikke det som skal være oppgaven deres. På tide med en ny debatt rundt temaet, mener jeg.
@1igel Ikke nødvendigvis militær hjelp, men mer humanitær. Vi kan ikke la disse kvinnene i stikken.
@MortenElster Om me skal stilla krav, må me jo ha noko å setja bak krava. Å trekkja oss ut verkar som det mest nærliggjande.
@Cracked_actor Det var da et merkelig spørsmål. Norske styrker er der for å beskytte befolkningen, ikke regimet.
La meg slå uttrykkelig fast, jeg er sterk tilhenger av vår deltagelse i Afghanistan. Jeg skulle gjerne sett at vi bidrar enda mer hvis vi har kapasitet til det. Samtidig er jeg skuffet over Norges bastante nei til å komme våre allierte til unnsetning i Sør-Afghanistan hvor NATO-styrkene desperat har bedt om forsterkninger. Jeg synes Norge opptrer illojalt med sin negative holdning.
Jeg har stor forståelse for de som velger å lukke øynene for all verdens overgrep og nød, forårsaket av brutale regimer, krig og naturkatastrofer. Jeg tilhører definitivt den gruppen selv, og jeg tror vi bare MÅ lukke øynene for å bevare forstanden fordi vi ikke har noe å stille opp med. Men situasjonen i Afghanistan er annerledes fordi vi ER der, både gjennom NATO og FN. Dette gir oss mulighet til både å påvirke og stille krav. Det forutsetter imidlertid at det er politisk vilje i Norge til å benytte denne muligheten. Og politisk vilje kan tvinges fram dersom folket krever politisk handling.
Jeg forstår godt at vår forsvarsminister har behov for å felle noen tårer og ytre seg til en norsk journalist om den urettferdigheten og grusomheten hun er vitne til i det afghanske fengselet. Beklager, Strøm-Erichsens, feil adresse. Spar dine tårer og meninger til du står ansikt til ansikt med lederne i det regimet som står bak, og tillater, urettferdigheten og grusomheten.
Det er prisverdig at Norge og Finland har gått sammen om å bygge et nytt moderne fengsel til de dømte kvinnene som tidligere måtte sone i et ”jordhull”. Det er også prisverdig at Norge bidrar med personell for å lære opp de afghanske fengselsbetjentene i humane soningsforhold. I denne saken kan Norges bistand dessverre være et tveegget sverd, fordi vi da indirekte har akseptert at disse kvinnene hører hjemme i et fengsel. Jeg skulle virkelig ønske at Norge, sammen med NATO og FN, hadde brukt all sin makt og sørget for at nøkkelen til dette etablissementet sto på innsiden av døra, ikke på utsiden.
Flere twitrere som deltok i debatten hevder at NATO er i Afghanistan for å beskytte og hjelpe sivilbefolkningen. Dette er en påstand veldig langt fra sannheten. Det finnes mange regimer som er minst like brutale og diskriminerende som Taliban var, uten at verken NATO eller FN har funnet grunn til å gå inn med stridsstyrker. Sannheten er at NATO, ledet av USA, gikk inn i Afghanistan for å jakte på terrorister, og avsette det regimet som ga husrom til, og beskyttet, terroristene. Jeg synes dette er en helt legitim begrunnelse og ser ikke behov for at den verken skal bortforklares eller pyntes på.
Jeg benekter imidlertid ikke at situasjonen har blitt vesentlig bedre for deler av befolkningen. Talibans påbud om bruk av burka, og forbud mot kvinnesko som knirker, er historie. Videre har jenter nå mulighet for å skaffe seg utdannelse, og kvinner kan delta mer aktivt i samfunnet. Forbedringene er bra, men knapt nok mer en et plaster på såret i forhold til alle de sivile som er drept i kampene, og alle de som har blitt flyktninger i eget land på grunn av krigen.
Min hensikt med å ta opp denne saken, er å oppfordre folk flest, twitrere, bloggere, facebookere og alle andre til å starte et aldri så lite ”opprør” mot våre egne politikere. Vi bør kreve at de, gjennom NATO og FN, stiller krav til det afghanske regimet om å respektere helt elementære menneskerettigheter. Det er den minste gjenytelsen vi må kunne kreve for å ofre våre soldaters liv i kampen mot Taliban.
Hvis noen føler behov for å kommentere denne bloggen, forutsetter jeg at dere først har lest journalist Kristoffer Egebergs gripende reportasje ”Der voldtekt er utroskap og kjærlighet er kidnapping” .
tirsdag 8. september 2009
Miljøteknologi: Et nytt industrieventyr
Innlegget er skrevet av Thor Egil Braadland, Sekretariatsleder, SVs stortingsgruppe
For førti år siden fantes ikke norsk oljeindustri. I dag sysselsetter næringa rundt 40.000 mennesker. Hvilke næringer er store om vi ser førti år framover?
En måte å nærme seg denne problemstillingen på er spørre hva vi kan lære av måten oljeindustrien vokste fram på i Norge.
Etter min mening var det tre ting som var viktige for framveksten av norsk oljeindustri:
· Oljeindustrien vokste fram fordi noen ville noe, den vokste ikke fram av seg selv. Det ble satt strenge konsesjonsvilkår til de amerikanske oljeselskapene, hvor konsesjoner ble byttet mot bruk og utvikling av norske underleverandører og norske forskningsmiljøer. Det ble opprettet et eget statlig oljeselskap for å utvikle en selvstendig norsk kompetanse som kunne utfordre de utenlandske miljøene. Norske arbeidsplasser og kompetanse vbar et mål i seg selv hos myndighetene (i motsetning til for eksempel i Danmark)
· Den startet ikke i tomme lufta: Framveksten bygget på kunnskap som Norge hadde fra før. For oljeindustrien kom det for eksempel folk og kompetanse fra verftsindustrien og bygging av skip, og sement /brobygging.
· Utviklinga av oljeindustrien forutsatte nye måter å gjøre ting på. For 40 år siden fantes ikke norsk oljeindustri.
Vi står ved terskelen til en helt ny tid. Mulighetene vil være enorme. FNs miljøvernprogram UNEP anslår at markedet for ren energiteknologi kan ha en verdi på 1,9 trillioner dollar innen 2020. Investeringer i energieffektivitet, ren energiteknologi og fornybar energi har et enormt potensial for å skape produktivt og anstendig arbeid.
OECD har estimert verdens miljøteknologimarked til minst 4000 milliarder kroner pr. år. I en tysk studie er markedet beregnet til det dobbelte. Den årlige vekstraten er på 5-20 %. Allerede i 2008 vil miljøteknologimarkedet bli større enn helseindustrien. Her ligger store forretningsmuligheter, også for norsk næringsliv. Utvikling og økt bruk av ny miljøteknologi kan bidra til å løse sentrale miljø- og ressursproblemer i Norge og internasjonalt. Studier viser forventninger om et raskt økende verdensmarked.
Vi vet vi må omstille oss, fordi olja tar slutt. Vi vet at miljøteknologi er framtiden, fordi framtida er fornybar. Det finnes enorme muligheter for å skape miljøvennlige arbeidsplasser gjennom en energi- og industripolitikk som reduserer utslipp. Vi må bruke de beste hodene, de store pengene og det politiske fokuset må settes inn på å utvikle ny fornybar energi, ny teknologi og nye arbeidsplasser – ikke på å pumpe opp stadig mer olje.
Flere av miljøteknologibransjene er allerede etablerte i Norge. Noen eksempler:
- Det er allerede skapt mer enn 2000 arbeidsplasser knyttet til produksjon i Narvik, Glomfjord, Porsgrunn, Årdal og Kristiansand og en økende forskningsaktivitet i et samarbeid mellom industrien og statlige institusjoner. Det har også oppstått nye bedrifter i tilknytning til solfabrikkene, blant annet innenfor gjenvinning av materialer.
- Forbruket av bioenergi i Norge er i dag ca 15 TWh pr. år. Regjeringen har planer om å doble dette, til 30 TWh, som tilsvarer 4.200 nye arbeidsplasser innen bioenergi, ut fra et anslag om at sysselsettingspotensialet for bioenergi er beregnet til 300 – 400 årsverk pr TWh.
- Teknologirådet mener at ut fra foreliggende planer for vindkraft på land (se rapporten ”Plan B” s. 28), samt mulighetene for oppstart av de første kommersielle havbaserte vindmølleparkene (se rapporten s. 29), vil 20 TWh elektrisitet fra vindkraft være et ambisiøst, men oppnåelig mål innen 2020. Av dette er 15 TWh på land og 5 TWh til havs [1].
Om rammevilkårene legges til rette er det mulig å skape flere titusen nye arbeidsplasser innen miljøteknologi i Norge. En satsing på miljøteknologi kan samlet skape flere titusen nye arbeidsplasser, innenfor bransjer som solenergi, bioenergi, offshore, vindkraft, bygg, småkraftverk, tidevann/havstrømmer, bølge, saltkraft, jernbane, buss / annen transport/kollektiv, elbil, CO2-håndtering, avfallshåndtering og gjenvinning samt reiseliv og naturvern.
Men som med utviklinga av oljeindustrien forutsetter det tre ting:
· At noen vil noe, at noen tør å ta de riktige grepene
· At utviklinga ikke starter i tomme lufta, men bygger på det vi har forutsetninger for å være gode på
· At utviklinga krever av oss nye måter å gjøre ting på.
[1] http://www.teknologiradet.no/FullStory.aspx?m=267&amid=6811
For førti år siden fantes ikke norsk oljeindustri. I dag sysselsetter næringa rundt 40.000 mennesker. Hvilke næringer er store om vi ser førti år framover?
En måte å nærme seg denne problemstillingen på er spørre hva vi kan lære av måten oljeindustrien vokste fram på i Norge.
Etter min mening var det tre ting som var viktige for framveksten av norsk oljeindustri:
· Oljeindustrien vokste fram fordi noen ville noe, den vokste ikke fram av seg selv. Det ble satt strenge konsesjonsvilkår til de amerikanske oljeselskapene, hvor konsesjoner ble byttet mot bruk og utvikling av norske underleverandører og norske forskningsmiljøer. Det ble opprettet et eget statlig oljeselskap for å utvikle en selvstendig norsk kompetanse som kunne utfordre de utenlandske miljøene. Norske arbeidsplasser og kompetanse vbar et mål i seg selv hos myndighetene (i motsetning til for eksempel i Danmark)
· Den startet ikke i tomme lufta: Framveksten bygget på kunnskap som Norge hadde fra før. For oljeindustrien kom det for eksempel folk og kompetanse fra verftsindustrien og bygging av skip, og sement /brobygging.
· Utviklinga av oljeindustrien forutsatte nye måter å gjøre ting på. For 40 år siden fantes ikke norsk oljeindustri.
Vi står ved terskelen til en helt ny tid. Mulighetene vil være enorme. FNs miljøvernprogram UNEP anslår at markedet for ren energiteknologi kan ha en verdi på 1,9 trillioner dollar innen 2020. Investeringer i energieffektivitet, ren energiteknologi og fornybar energi har et enormt potensial for å skape produktivt og anstendig arbeid.
OECD har estimert verdens miljøteknologimarked til minst 4000 milliarder kroner pr. år. I en tysk studie er markedet beregnet til det dobbelte. Den årlige vekstraten er på 5-20 %. Allerede i 2008 vil miljøteknologimarkedet bli større enn helseindustrien. Her ligger store forretningsmuligheter, også for norsk næringsliv. Utvikling og økt bruk av ny miljøteknologi kan bidra til å løse sentrale miljø- og ressursproblemer i Norge og internasjonalt. Studier viser forventninger om et raskt økende verdensmarked.
Vi vet vi må omstille oss, fordi olja tar slutt. Vi vet at miljøteknologi er framtiden, fordi framtida er fornybar. Det finnes enorme muligheter for å skape miljøvennlige arbeidsplasser gjennom en energi- og industripolitikk som reduserer utslipp. Vi må bruke de beste hodene, de store pengene og det politiske fokuset må settes inn på å utvikle ny fornybar energi, ny teknologi og nye arbeidsplasser – ikke på å pumpe opp stadig mer olje.
Flere av miljøteknologibransjene er allerede etablerte i Norge. Noen eksempler:
- Det er allerede skapt mer enn 2000 arbeidsplasser knyttet til produksjon i Narvik, Glomfjord, Porsgrunn, Årdal og Kristiansand og en økende forskningsaktivitet i et samarbeid mellom industrien og statlige institusjoner. Det har også oppstått nye bedrifter i tilknytning til solfabrikkene, blant annet innenfor gjenvinning av materialer.
- Forbruket av bioenergi i Norge er i dag ca 15 TWh pr. år. Regjeringen har planer om å doble dette, til 30 TWh, som tilsvarer 4.200 nye arbeidsplasser innen bioenergi, ut fra et anslag om at sysselsettingspotensialet for bioenergi er beregnet til 300 – 400 årsverk pr TWh.
- Teknologirådet mener at ut fra foreliggende planer for vindkraft på land (se rapporten ”Plan B” s. 28), samt mulighetene for oppstart av de første kommersielle havbaserte vindmølleparkene (se rapporten s. 29), vil 20 TWh elektrisitet fra vindkraft være et ambisiøst, men oppnåelig mål innen 2020. Av dette er 15 TWh på land og 5 TWh til havs [1].
Om rammevilkårene legges til rette er det mulig å skape flere titusen nye arbeidsplasser innen miljøteknologi i Norge. En satsing på miljøteknologi kan samlet skape flere titusen nye arbeidsplasser, innenfor bransjer som solenergi, bioenergi, offshore, vindkraft, bygg, småkraftverk, tidevann/havstrømmer, bølge, saltkraft, jernbane, buss / annen transport/kollektiv, elbil, CO2-håndtering, avfallshåndtering og gjenvinning samt reiseliv og naturvern.
Men som med utviklinga av oljeindustrien forutsetter det tre ting:
· At noen vil noe, at noen tør å ta de riktige grepene
· At utviklinga ikke starter i tomme lufta, men bygger på det vi har forutsetninger for å være gode på
· At utviklinga krever av oss nye måter å gjøre ting på.
[1] http://www.teknologiradet.no/FullStory.aspx?m=267&amid=6811
mandag 31. august 2009
Er Jonas Gahr Støre populær fordi han er en god utenriksminister?
På Twitter stilte jeg spørsmålet om hvorfor utenriksministeren er en av regjeringens mest populære statsråder. Hva har han egentlig gjort og oppnådd for å få denne statusen? Etter min mening, svært lite. Det eneste han står igjen med er at han er en flott person, folkelig, tilgjengelig og ikke minst synlig i media.
Motspørsmålet er selvsagt hva som kreves av en utenriksminister, og hva en person i denne rollen egentlig kan oppnå. Han kan neppe skape fred i verden med et pennestrøk, eller få slutt på nød, sult og katastrofer.
Utenriksministeren har mange roller. Først og fremst skal han være bindeleddet mellom den norske stat og omverden. Han representerer Norge i på en rekke viktige områder, han er landets ansikt utad og skal synliggjøre Norges standpunkt i viktige internasjonale saker.
Bortsett fra at han altså er en flott og hyggelig fyr, synes jeg personlig at Støre har lite å vise til etter fire år i den viktige stillingen. Riktig nok har han gitt uttrykk for Norges syn i mange viktige internasjonale saker og konflikter, men som regel er det pakket inn i fine og til dels tannløse ord.
Støre har uttalt seg klart om Norges motstand mot den ulovlige israelske okkupasjonen på Vestbredden, og de israelske bosettingene. Han har også kritisert Israels brutale krigføring på Gazastripen. Han har rettmessig kritisert Hamas for de stadige rakettangrepene fra Gazastripen mot Israel. Men oppriktig talt, hvem bryr seg om en liten pekefinger ikledd silkehansker fra en norsk utenriksminister?
Norge er dessverre ikke medlem i EU, så våre ”solomeninger” har relativt liten internasjonal tyngde, selv om verden hører hva vi sier. Vi er derimot medlem i NATO, og mitt mål på en god utenriksminister vil være om han klarer å påvirke våre allierte til å danne en felles front mot Israel i disse sakene. Jeg mener selvsagt ikke en åpen konflikt, men et samlet sterkt press for å få Israel til å bøye seg for de internasjonale kravene – og ikke minst etterleve de mange resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd. Et aktuelt tiltak kunne for eksempel vært å stanse all våpenhandel til Israel, og her kunne Norge vært den første i rekken. Sammen kunne vi kanskje også tvunget Egypt til å sørge for stans i våpensmuglingen til Gazastripen fra egyptisk territorium.
I Afghanistan, hvor Norge deltar aktivt i krigføringen, har presidenten nylig undertegnet en sterkt kvinnediskriminerende lov. Hele den vestlige verden har reagert negativt, og Støre har også denne gang viftet med sin silkekledde pekefinger. Men er vi nordmenn tilfreds med Støres forsiktige pekefinger? Burde vi stilt krav, kanskje truet med å trekke oss ut fordi vi ikke ønsker å beskytte et ”demokrati” som er så himmelvidt langt fra det vi forbinder med et demokrati? Kunne vår utenriksminister diskutert dette med våre allierte i NATO slik at vi kunne dannet en felles front mot denne loven?
Jeg kunne sannsynligvis ramset opp en mengde eksempler hvor jeg skulle ønsket at vår utenriksminister hadde vist langt mer styrke og handlekraft enn det vi ser i dag. Men jeg skal nøye meg met to eksempler til i forhold til våre gode internasjonale venner.
Saudi-Arabia er en rik oljekollega som har tatt i mot etablering av norsk industri med åpne armer. Men Saudi-Arabia er også et land som daglig begår grove brudd på menneskerettighetene, og som har et av klodens verste kvinnediskriminerende lovverk. Likevel har jeg ennå til gode å høre vår utenriksminister kritisere Saudi-Arabias regime. Tvert om, i vårt forhold til Saudi-Arabia er det bare fred og fordragelighet. Vi er venner for livet!
Så er det vår aller, aller beste venn, USA. Ofte føler jeg at Norge nesten kryper for vår allierte supermakt i vest. Men faktum er at USA på mange områder er en versting blant vestlige land. USA er det eneste vestlige land som fortsatt har dødsstraff, og landets kriminalomsorg og fengselsregime kan sammenlignes med noen av de mest fundamentalistiske regimer i verden. Men hva gjør vårt Utenriksdepartement? I beste fall hvisker de forsiktig at ”Norge er imot dødsstraff” – da har vi liksom markert oss. Jeg er ikke i tvil om at Norge kunne markert seg langt sterkere enn det, men for all del, vi vil jo ikke at ”storebror” skal bli sure på oss. Det var sårt nok at president Bush aldri ”hadde tid” til å invitere statsminister Stoltenberg til Det Hvite Hus.
Min konklusjon er altså at vår utenriksminister er en flott, rakrygget, intelligent og sympatisk kar. Jeg skulle bare så inderlig ønske at han av og til byttet ut tøflene med skikkelige vernesko og silkehanskene med boksehansker. Jeg tror ikke Norge hadde blitt mindre respektert selv om vi markerte oss sterkere i viktige menneskerettslige saker verden over.
Motspørsmålet er selvsagt hva som kreves av en utenriksminister, og hva en person i denne rollen egentlig kan oppnå. Han kan neppe skape fred i verden med et pennestrøk, eller få slutt på nød, sult og katastrofer.
Utenriksministeren har mange roller. Først og fremst skal han være bindeleddet mellom den norske stat og omverden. Han representerer Norge i på en rekke viktige områder, han er landets ansikt utad og skal synliggjøre Norges standpunkt i viktige internasjonale saker.
Bortsett fra at han altså er en flott og hyggelig fyr, synes jeg personlig at Støre har lite å vise til etter fire år i den viktige stillingen. Riktig nok har han gitt uttrykk for Norges syn i mange viktige internasjonale saker og konflikter, men som regel er det pakket inn i fine og til dels tannløse ord.
Støre har uttalt seg klart om Norges motstand mot den ulovlige israelske okkupasjonen på Vestbredden, og de israelske bosettingene. Han har også kritisert Israels brutale krigføring på Gazastripen. Han har rettmessig kritisert Hamas for de stadige rakettangrepene fra Gazastripen mot Israel. Men oppriktig talt, hvem bryr seg om en liten pekefinger ikledd silkehansker fra en norsk utenriksminister?
Norge er dessverre ikke medlem i EU, så våre ”solomeninger” har relativt liten internasjonal tyngde, selv om verden hører hva vi sier. Vi er derimot medlem i NATO, og mitt mål på en god utenriksminister vil være om han klarer å påvirke våre allierte til å danne en felles front mot Israel i disse sakene. Jeg mener selvsagt ikke en åpen konflikt, men et samlet sterkt press for å få Israel til å bøye seg for de internasjonale kravene – og ikke minst etterleve de mange resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd. Et aktuelt tiltak kunne for eksempel vært å stanse all våpenhandel til Israel, og her kunne Norge vært den første i rekken. Sammen kunne vi kanskje også tvunget Egypt til å sørge for stans i våpensmuglingen til Gazastripen fra egyptisk territorium.
I Afghanistan, hvor Norge deltar aktivt i krigføringen, har presidenten nylig undertegnet en sterkt kvinnediskriminerende lov. Hele den vestlige verden har reagert negativt, og Støre har også denne gang viftet med sin silkekledde pekefinger. Men er vi nordmenn tilfreds med Støres forsiktige pekefinger? Burde vi stilt krav, kanskje truet med å trekke oss ut fordi vi ikke ønsker å beskytte et ”demokrati” som er så himmelvidt langt fra det vi forbinder med et demokrati? Kunne vår utenriksminister diskutert dette med våre allierte i NATO slik at vi kunne dannet en felles front mot denne loven?
Jeg kunne sannsynligvis ramset opp en mengde eksempler hvor jeg skulle ønsket at vår utenriksminister hadde vist langt mer styrke og handlekraft enn det vi ser i dag. Men jeg skal nøye meg met to eksempler til i forhold til våre gode internasjonale venner.
Saudi-Arabia er en rik oljekollega som har tatt i mot etablering av norsk industri med åpne armer. Men Saudi-Arabia er også et land som daglig begår grove brudd på menneskerettighetene, og som har et av klodens verste kvinnediskriminerende lovverk. Likevel har jeg ennå til gode å høre vår utenriksminister kritisere Saudi-Arabias regime. Tvert om, i vårt forhold til Saudi-Arabia er det bare fred og fordragelighet. Vi er venner for livet!
Så er det vår aller, aller beste venn, USA. Ofte føler jeg at Norge nesten kryper for vår allierte supermakt i vest. Men faktum er at USA på mange områder er en versting blant vestlige land. USA er det eneste vestlige land som fortsatt har dødsstraff, og landets kriminalomsorg og fengselsregime kan sammenlignes med noen av de mest fundamentalistiske regimer i verden. Men hva gjør vårt Utenriksdepartement? I beste fall hvisker de forsiktig at ”Norge er imot dødsstraff” – da har vi liksom markert oss. Jeg er ikke i tvil om at Norge kunne markert seg langt sterkere enn det, men for all del, vi vil jo ikke at ”storebror” skal bli sure på oss. Det var sårt nok at president Bush aldri ”hadde tid” til å invitere statsminister Stoltenberg til Det Hvite Hus.
Min konklusjon er altså at vår utenriksminister er en flott, rakrygget, intelligent og sympatisk kar. Jeg skulle bare så inderlig ønske at han av og til byttet ut tøflene med skikkelige vernesko og silkehanskene med boksehansker. Jeg tror ikke Norge hadde blitt mindre respektert selv om vi markerte oss sterkere i viktige menneskerettslige saker verden over.
tirsdag 25. august 2009
Hvorfor Stoltenberg og Halvorsen ikke tør å ta en reell diskusjon om privatisering og konkurranseutsetting
Hver gang Høyre snakker om privatisering og konkurranseutsetting i offentlig sektor, avfeier både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen en reell debatt med flåsete svar som ”nei til bestemor på anbud” og ”et tilbud bare til de rikeste”. Jeg har stor forståelse for at de avfeier en reell diskusjon om disse sakene. Problemet deres er at konkurranseutsetting brutalt vil avsløre hvor kritikkverdige de offentlige tjenestene er i dag.
La oss ta som et eksempel at driften av et sykehjem settes ut på anbud. Som i alle anbudssaker må oppdragsgiver, i dette tilfellet kommunen, utarbeide anbudsdokumenter med spesifikasjoner på hva tjenesten/driften skal inneholde. Blant annet antall ansatte i forhold til beboere, hvorav antall fagutlærte sykepleiere og hjelpepleiere. Videre vil det være naturlig å spesifisere hva beboerne har krav på, som tilbud om dusj/bad, når de skal ha krav på å få hjelp til å stå opp om morgenen og gå til sengs om kvelden. Måltider til faste tider, aktivitetstilbud og tilbud om lege, fysioterapi, hjelpemidler osv.
Arbeiderpartiet og SV er selvfølgelig livredde for at kommunene skal gå ut med slike anbudsspesifikasjoner, og det vil naturligvis også de fleste kommunene vegre seg mot. Årsaken er selvsagt at disse spesifikasjonene vil måtte ligge himmelhøyt over det som er standard på de fleste – om ikke alle – offentlig drevne sykehjem i dag. Å gå ut med spesifikasjoner tilnærmet dagens standard på offentlige sykehjem, er like selvsagt en umulighet. Da vil de jo måtte avdekke hvor elendig standarden faktisk er, noe som ganske sikkert ville skapt et ramaskrik i befolkningen.
Mye av de samme prinsippene vil gjelde konkurranseutsetting av sykehus. Tenk bare hvilke reaksjoner det ville skapt hvis staten utarbeidet spesifikasjoner hvor de tillot korridorpasienter og tvungne brøkstillinger for de ansatte, bare for å nevne noe.
Jeg har ingen problemer med å forstå de sosialistiske partienes motstand mot private sykehus, som drives med samme statlige finansiering som de offentlige sykehusene. For det første vil det skape en betydelig konkurranse i effektivitet og service for pasientene. Og for det andre vil det skape en konkurranse om kvalifisert arbeidskraft. Det siste påpeker jo også Ap og SV selv, at private sykehus vil være lønnsdrivende i konkurransen om de beste fagfolkene. For min del tolker jeg det som en klar erkjennelse av at sykepleiere og andre fagfolk i dag er grovt underbetalt i det offentlige helsevesenet. For å unngå et lønnsløft for disse gruppene, er den enkleste løsningen for de sosialistiske partiene å hindre konkurranse.
Et annet argument Ap og SV ynder å bruke er at private sykehus vil ”skumme fløten” ved å bare ta de mest lønnsomme pasientene/operasjonene. Det er selvfølgelig et poeng hvis myndighetene har tenkt å gi konsesjoner i halvveis bevisstløs tilstand. For her, som i alle andre konsesjonssaker, og spesielt de som gjelder statlig finansiering, er det opp til myndighetene å stille krav. Hvis et privat sykehus bare ønsker de mest lønnsomme tjenestene, kan myndighetene ganske enkelt si nei.
På den annen side, hvis det er slik at noen sykehusoppgaver gir solide overskudd mens andre gir underskudd, kan det kanskje være behov for å se på selve finansieringsordningen. Uansett, statlig eller privat, med en slik finansieringsordning vil det alltid være pasienter med ”underskuddsbehandlinger” som vil bli rammet. Aps og SVs motargument vil altså ikke ha relevans med et annet finansieringssystem.
I tillegg er det også snakk om ideologi. Privatisering strider mot de sosialistiske partienes ideologi som går ut på at viktige tjenester for befolkningen skal være det offentliges ansvar, med likhet for alle – like gode eller like dårlige. Den ideologien har de to partiene imidlertid svelget med god appetitt når det gjelder barnehagene.
Foran forrige valg var barnehageplass for alle det store satsingsområdet, spesielt for SV hvor den sosialistiske ideologien står sterkest. Men for å kunne nå dette målet var de helt avhengig av sterk medvirkning fra private aktører. Antallet private barnehager har nesten eksplodert de siste fire årene, og både SV-Kristin og Ap-Jens slår seg stolt på brystet over at ”regjeringen” så og si har innfridd løftet om full barnehagedekning.
For min del har jeg ennå til gode å forstå hvorfor det skal være akseptabelt å overlate de minste til private aktører, men ikke de eldste og de syke.
Som motargument til denne bloggen vil det helt sikkert bli vist til at en del av de eksisterende private sykehjemmene ikke holder en tilfredsstillende standard. Jeg kommer sikkert også til å bli minnet på Siv Jensens ”tabbeuttalelse” på TV for noen dager siden om at sykehjemmet hun besøkte ikke var drevet av kommunen.
Og selvfølgelig er det korrekt at enkelte private sykehjem ikke har tilfredsstillende standard – akkurat som et veldig stort antall offentlig. Her er det likevel kommunene som har ansvaret med tilsyn og pålegg. Men det kan neppe være lett for kommunene å pålegge de private aktører standarder som kommunene selv ikke klarer å tilby på sykehjem de driver selv.
La oss ta som et eksempel at driften av et sykehjem settes ut på anbud. Som i alle anbudssaker må oppdragsgiver, i dette tilfellet kommunen, utarbeide anbudsdokumenter med spesifikasjoner på hva tjenesten/driften skal inneholde. Blant annet antall ansatte i forhold til beboere, hvorav antall fagutlærte sykepleiere og hjelpepleiere. Videre vil det være naturlig å spesifisere hva beboerne har krav på, som tilbud om dusj/bad, når de skal ha krav på å få hjelp til å stå opp om morgenen og gå til sengs om kvelden. Måltider til faste tider, aktivitetstilbud og tilbud om lege, fysioterapi, hjelpemidler osv.
Arbeiderpartiet og SV er selvfølgelig livredde for at kommunene skal gå ut med slike anbudsspesifikasjoner, og det vil naturligvis også de fleste kommunene vegre seg mot. Årsaken er selvsagt at disse spesifikasjonene vil måtte ligge himmelhøyt over det som er standard på de fleste – om ikke alle – offentlig drevne sykehjem i dag. Å gå ut med spesifikasjoner tilnærmet dagens standard på offentlige sykehjem, er like selvsagt en umulighet. Da vil de jo måtte avdekke hvor elendig standarden faktisk er, noe som ganske sikkert ville skapt et ramaskrik i befolkningen.
Mye av de samme prinsippene vil gjelde konkurranseutsetting av sykehus. Tenk bare hvilke reaksjoner det ville skapt hvis staten utarbeidet spesifikasjoner hvor de tillot korridorpasienter og tvungne brøkstillinger for de ansatte, bare for å nevne noe.
Jeg har ingen problemer med å forstå de sosialistiske partienes motstand mot private sykehus, som drives med samme statlige finansiering som de offentlige sykehusene. For det første vil det skape en betydelig konkurranse i effektivitet og service for pasientene. Og for det andre vil det skape en konkurranse om kvalifisert arbeidskraft. Det siste påpeker jo også Ap og SV selv, at private sykehus vil være lønnsdrivende i konkurransen om de beste fagfolkene. For min del tolker jeg det som en klar erkjennelse av at sykepleiere og andre fagfolk i dag er grovt underbetalt i det offentlige helsevesenet. For å unngå et lønnsløft for disse gruppene, er den enkleste løsningen for de sosialistiske partiene å hindre konkurranse.
Et annet argument Ap og SV ynder å bruke er at private sykehus vil ”skumme fløten” ved å bare ta de mest lønnsomme pasientene/operasjonene. Det er selvfølgelig et poeng hvis myndighetene har tenkt å gi konsesjoner i halvveis bevisstløs tilstand. For her, som i alle andre konsesjonssaker, og spesielt de som gjelder statlig finansiering, er det opp til myndighetene å stille krav. Hvis et privat sykehus bare ønsker de mest lønnsomme tjenestene, kan myndighetene ganske enkelt si nei.
På den annen side, hvis det er slik at noen sykehusoppgaver gir solide overskudd mens andre gir underskudd, kan det kanskje være behov for å se på selve finansieringsordningen. Uansett, statlig eller privat, med en slik finansieringsordning vil det alltid være pasienter med ”underskuddsbehandlinger” som vil bli rammet. Aps og SVs motargument vil altså ikke ha relevans med et annet finansieringssystem.
I tillegg er det også snakk om ideologi. Privatisering strider mot de sosialistiske partienes ideologi som går ut på at viktige tjenester for befolkningen skal være det offentliges ansvar, med likhet for alle – like gode eller like dårlige. Den ideologien har de to partiene imidlertid svelget med god appetitt når det gjelder barnehagene.
Foran forrige valg var barnehageplass for alle det store satsingsområdet, spesielt for SV hvor den sosialistiske ideologien står sterkest. Men for å kunne nå dette målet var de helt avhengig av sterk medvirkning fra private aktører. Antallet private barnehager har nesten eksplodert de siste fire årene, og både SV-Kristin og Ap-Jens slår seg stolt på brystet over at ”regjeringen” så og si har innfridd løftet om full barnehagedekning.
For min del har jeg ennå til gode å forstå hvorfor det skal være akseptabelt å overlate de minste til private aktører, men ikke de eldste og de syke.
Som motargument til denne bloggen vil det helt sikkert bli vist til at en del av de eksisterende private sykehjemmene ikke holder en tilfredsstillende standard. Jeg kommer sikkert også til å bli minnet på Siv Jensens ”tabbeuttalelse” på TV for noen dager siden om at sykehjemmet hun besøkte ikke var drevet av kommunen.
Og selvfølgelig er det korrekt at enkelte private sykehjem ikke har tilfredsstillende standard – akkurat som et veldig stort antall offentlig. Her er det likevel kommunene som har ansvaret med tilsyn og pålegg. Men det kan neppe være lett for kommunene å pålegge de private aktører standarder som kommunene selv ikke klarer å tilby på sykehjem de driver selv.
tirsdag 4. august 2009
Sammenligning av ulykken i Langesund med oljeboring i LoVe er en grov avsporing
Generelt har jeg stor respekt for alle de engasjerte menneskene som er opptatt av miljøvern. Men jeg synes det er total avsporing når de sammenligner oljekatastrofen i Langesund med en fremtidig oljeproduksjon utenfor Lofoten og Vesterålen (LoVe). Enda verre er det at seriøse politiske partier hiver seg inn på de samme argumentene.
Oljeutslippene i Langesund skyldes, som alle vet, en skipsulykke i et område hvor oljevernberedskapen har vært omtrent på null. Det viser bl.a. at det tok nesten 13 timer fra ulykken skjedde til de første lensene ble lagt ut. Dette er et ansvar regjeringen må påta seg fullt og helt. Selv om det ikke er oljevirksomhet i Oslofjorden, er skipstrafikken i dette området så stor at det vel bare var et tidsspørsmål om når en slik ulykke ville skje. Regjeringen har likevel unnlatt å bygge opp en beredskap i dette området.
Jeg skal selvsagt ikke underslå at det er en risiko for alvorlige oljeutslipp fra installasjonene til havs. Men fra miljøvernernes side blåses denne risikoen opp til helt urealistiske dimensjoner. I løpet av de årene Norge har hatt offshorevirksomhet har det skjedd to alvorlige utslippsulykker. Heldigvis har ingen av disse ført til miljøkatastrofer.
På oljeinnstallasjoner er beredskapen mot ulykker på topp 24 timer i døgnet, og det vil aldri ta 13 timer før mottiltak iverksettes. Dessuten har operatørene mulighet for å stenge av utslipp i omtrent alle situasjoner. Lenser finnes på stedet, og jeg vil tro at de ansatte er topp drillet for å håndtere slike situasjoner.
Men la gå, det KAN i prinsippet skje en ukontrollert ulykke på alle oljeinstallasjoner, også i LoVe. Og det KAN være en risiko for at oljen treffer land og skaper en alvorlig miljøkatastrofe. Slik er det jo også med mange andre virksomheter her i landet. Det KAN hende at en fabrikk i et byområde går i lufta eller slipper ut giftige gasser. Og det KAN hende at et fly fra eller til Gardermoen styrter midt i Oslo. Bare for å nevne noen eksempler. Men jeg synes ikke det er grunn nok til å legge ned verken fabrikker eller flytrafikk på grunn av et mulig KAN.
Sett i forhold til gevinsten synes jeg risikoen for alvorlige ulykker i LoVe er tilnærmet mikroskopisk. Verden trenger olje i mange tiår fremover, og en eventuell mangel på olje vil ramme ethvert samfunn med ”priseksplosjoner” på en hel mengde produkter. De som rammes først og hardest er verdens fattigste land, med verdens fattigste innbyggere.
Europa trenger norsk gass som kan erstatte sterkt forurensende kullkraft og kanskje hindre videre utbygging av atomkraftverk, hvor konsekvensene av en mulig ulykke er mange ganger mer dramatisk enn et oljeutslipp langs Norskekysten.
Jeg kan vel ikke si at Norge pr. i dag trenger de milliardene økt oljeutvinning vil tilføre statskassa. På den annen side ville norske statsbudsjett sett ganske annerledes ut i dag hvis vi ikke hadde hatt våre oljemilliarder. Jeg synes heller ikke det er dumt at vi avsetter milliarder til å dekke fremtidige pensjonskostnader for kommende generasjoner.
Det som ER dumt, er at vi har en regjering som snakker miljøvern og ”månelandinger” uten å følge opp med handling. Hvis regjeringen hadde vist handlekraft kunne vi brukt en del av våre oljemilliarder til å utvikle ny teknologi på fornybar energi. Norge kunne blitt verdens ledende nasjon innenfor dette området. Det kunne sikret mange nye arbeidsplasser og solide eksportinntekter den dagen oljen tar slutt.
Jeg vet det er mange som er dypt uenige med meg i disse argumentene, og spesielt i forhold til LoVe. Da vil jeg bare minne om at staten kan sette krav til operatørene, strenge krav som reduserer risikoen for ulykker ytterligere. Men det forutsetter at vi har en regjering som viser handling, ikke bare tomme ord.
Oljeutslippene i Langesund skyldes, som alle vet, en skipsulykke i et område hvor oljevernberedskapen har vært omtrent på null. Det viser bl.a. at det tok nesten 13 timer fra ulykken skjedde til de første lensene ble lagt ut. Dette er et ansvar regjeringen må påta seg fullt og helt. Selv om det ikke er oljevirksomhet i Oslofjorden, er skipstrafikken i dette området så stor at det vel bare var et tidsspørsmål om når en slik ulykke ville skje. Regjeringen har likevel unnlatt å bygge opp en beredskap i dette området.
Jeg skal selvsagt ikke underslå at det er en risiko for alvorlige oljeutslipp fra installasjonene til havs. Men fra miljøvernernes side blåses denne risikoen opp til helt urealistiske dimensjoner. I løpet av de årene Norge har hatt offshorevirksomhet har det skjedd to alvorlige utslippsulykker. Heldigvis har ingen av disse ført til miljøkatastrofer.
På oljeinnstallasjoner er beredskapen mot ulykker på topp 24 timer i døgnet, og det vil aldri ta 13 timer før mottiltak iverksettes. Dessuten har operatørene mulighet for å stenge av utslipp i omtrent alle situasjoner. Lenser finnes på stedet, og jeg vil tro at de ansatte er topp drillet for å håndtere slike situasjoner.
Men la gå, det KAN i prinsippet skje en ukontrollert ulykke på alle oljeinstallasjoner, også i LoVe. Og det KAN være en risiko for at oljen treffer land og skaper en alvorlig miljøkatastrofe. Slik er det jo også med mange andre virksomheter her i landet. Det KAN hende at en fabrikk i et byområde går i lufta eller slipper ut giftige gasser. Og det KAN hende at et fly fra eller til Gardermoen styrter midt i Oslo. Bare for å nevne noen eksempler. Men jeg synes ikke det er grunn nok til å legge ned verken fabrikker eller flytrafikk på grunn av et mulig KAN.
Sett i forhold til gevinsten synes jeg risikoen for alvorlige ulykker i LoVe er tilnærmet mikroskopisk. Verden trenger olje i mange tiår fremover, og en eventuell mangel på olje vil ramme ethvert samfunn med ”priseksplosjoner” på en hel mengde produkter. De som rammes først og hardest er verdens fattigste land, med verdens fattigste innbyggere.
Europa trenger norsk gass som kan erstatte sterkt forurensende kullkraft og kanskje hindre videre utbygging av atomkraftverk, hvor konsekvensene av en mulig ulykke er mange ganger mer dramatisk enn et oljeutslipp langs Norskekysten.
Jeg kan vel ikke si at Norge pr. i dag trenger de milliardene økt oljeutvinning vil tilføre statskassa. På den annen side ville norske statsbudsjett sett ganske annerledes ut i dag hvis vi ikke hadde hatt våre oljemilliarder. Jeg synes heller ikke det er dumt at vi avsetter milliarder til å dekke fremtidige pensjonskostnader for kommende generasjoner.
Det som ER dumt, er at vi har en regjering som snakker miljøvern og ”månelandinger” uten å følge opp med handling. Hvis regjeringen hadde vist handlekraft kunne vi brukt en del av våre oljemilliarder til å utvikle ny teknologi på fornybar energi. Norge kunne blitt verdens ledende nasjon innenfor dette området. Det kunne sikret mange nye arbeidsplasser og solide eksportinntekter den dagen oljen tar slutt.
Jeg vet det er mange som er dypt uenige med meg i disse argumentene, og spesielt i forhold til LoVe. Da vil jeg bare minne om at staten kan sette krav til operatørene, strenge krav som reduserer risikoen for ulykker ytterligere. Men det forutsetter at vi har en regjering som viser handling, ikke bare tomme ord.
tirsdag 28. juli 2009
Løse kanoner på Høyre-skutas dekk
Det må være enormt frustrerende for Høyre-leder Erna Solberg å få god framdrift på Høyre-skuta fram mot valget hvis hun blir nødt til å bruke tiden til å surre fast de løse kanonene som stadig dukker opp på dekk.
Først var det en sentral Oslo-politiker som fikk det for seg at Barneombudet skulle nedlegges. Så kommer det to velutviklede broilere som vil gi de flinkeste skoleelevene medalje helt fra 1. klasse. Dagen etter dukker det opp en godt voksen slugger som finner ut at det bør gis heroin på resept. Så langt jeg kan se er ikke noe av dette en del av Høyres politikk.
Da debatten om medaljer til de skoleflinke raste som verst på Twitter, twitret jeg et spørsmål til Ernas politiske rådgiver Odd Sevje (@odden) om dette forslaget var forankret i Høyre sentral. Det kom ikke noe svar i første omgang, men etter en påminnelse fikk jeg en hyggelig tilbakemelding om at det ville komme svar etter hvert.
Dagen etter kom Erna Solberg selv med en ganske fin redegjørelse på Høyres hjemmeside. Slik jeg tolket denne redegjørelsen tok hun i realiteten avstand fra forslaget, uten å slå knyttneven midt i trynet på de to broilerne. Elegant formulert, og noe sier meg at det har vært noen ganske hektiske timer i Høyres hus for å finne den rette formuleringen.
Det er selvfølgelig kjempebra at politikerne driver aktiv valgkamp, både på sine hjemmebaner og på riksplan. Men det bør i anstendighetens navn være mulig å drive valgkamp på det som er Høyres vedtatte politikk, uten å finne på mer eller mindre tullete ideer for å få oppmerksomhet i media. I det minste bør i hvert fall nye ideer forankres grundig i Høyre sentralt før de kastes fram.
Høyre har mange gode saker å kjøre valgkamp på. Dessverre har partiet så langt ikke vært flinke nok til å få fram disse sakene. Lettere blir det heller ikke hvis ledelsen må bruke tiden til å ro i land tullete ting fra litt for PR-kåte politikere
.
Min oppfordring til Høyres politikere er ganske enkel:
BRUK HODET eller HOLD KJEFT!
Først var det en sentral Oslo-politiker som fikk det for seg at Barneombudet skulle nedlegges. Så kommer det to velutviklede broilere som vil gi de flinkeste skoleelevene medalje helt fra 1. klasse. Dagen etter dukker det opp en godt voksen slugger som finner ut at det bør gis heroin på resept. Så langt jeg kan se er ikke noe av dette en del av Høyres politikk.
Da debatten om medaljer til de skoleflinke raste som verst på Twitter, twitret jeg et spørsmål til Ernas politiske rådgiver Odd Sevje (@odden) om dette forslaget var forankret i Høyre sentral. Det kom ikke noe svar i første omgang, men etter en påminnelse fikk jeg en hyggelig tilbakemelding om at det ville komme svar etter hvert.
Dagen etter kom Erna Solberg selv med en ganske fin redegjørelse på Høyres hjemmeside. Slik jeg tolket denne redegjørelsen tok hun i realiteten avstand fra forslaget, uten å slå knyttneven midt i trynet på de to broilerne. Elegant formulert, og noe sier meg at det har vært noen ganske hektiske timer i Høyres hus for å finne den rette formuleringen.
Det er selvfølgelig kjempebra at politikerne driver aktiv valgkamp, både på sine hjemmebaner og på riksplan. Men det bør i anstendighetens navn være mulig å drive valgkamp på det som er Høyres vedtatte politikk, uten å finne på mer eller mindre tullete ideer for å få oppmerksomhet i media. I det minste bør i hvert fall nye ideer forankres grundig i Høyre sentralt før de kastes fram.
Høyre har mange gode saker å kjøre valgkamp på. Dessverre har partiet så langt ikke vært flinke nok til å få fram disse sakene. Lettere blir det heller ikke hvis ledelsen må bruke tiden til å ro i land tullete ting fra litt for PR-kåte politikere
.
Min oppfordring til Høyres politikere er ganske enkel:
BRUK HODET eller HOLD KJEFT!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
