søndag 4. oktober 2009

Skal vi tie om råttenskapen i Afghanistan - et land hvor vi ofrer liv for å hjelpe

”På gulvet sitter lille Samir på 14 måneder. Han er født i fangenskap. Moren Maria er 18 år, og ble giftet bort allerede som 11-åring. Hun er dømt for utroskap etter at svogeren voldtok henne mens ektemannen var på jobb i Iran. Lille Samir ble resultatet. Han må vokse opp i fengselet sammen med Maria fordi ingen i hennes familie vil vite av dem. Det vil heller ikke mannen eller hans familie. Svogeren ble verken tiltalt eller straffet. I Afghanistan blir kvinnen fort den skyldige når menn begår overgrep eller mister kontrollen.”

Dette er et utdrag av en gripende reportasje Dagbladets journalist Kristoffer Egeberg skrev den 30. september i forbindelse med forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsens besøk i Afghanistan. Den 18-årige Marias skjebne er bare ett av eksemplene Egeberg forteller om fra fengselet i Meymaneh.

Kall meg blautfisk, pyse eller hva dere vil, men jeg får oppriktig vondt når jeg leser om så råtten behandling av forsvarsløse mennesker. I ren frustrasjon la jeg ut en melding på Twitter hvor jeg uttrykte tvil om hvorvidt norske soldater skal ofre livet for et så råttent regime.

Reaksjonene fra mine twittervenner kom ganske kjapt, og det ble en debatt med mange deltagere. Men dessverre fikk jeg inntrykk av at bare et fåtall av de som deltok faktisk hadde leste reportasjen i Dagbladet som var opphavet til det hele. Det ble etter hvert mer en debatt om den norske deltagelsen i NATO-styrken i Afghanistan. For å gi et bilde av debatten gjengir jeg noen av twitringene:

@windingstad Så det som skal til for å få slutt på umenneskelig kvinnediskriminering i Afghanistan er at NATO krever det? Godt forslag i så fall.
@ingridmyklebust Jeg forstår deg veldig godt, og applauderer. Hva som må gjøres er jeg usikker på.
@mytteristen Hver gang jeg tar opp dette med norske feminister, blir jeg beskyldt for å avspore feministdebatten. Ja, da så....
@roffe verden er full av ting å være opprørt over. Man må velge. Helst blant ting det er realistisk å tro at man kan få gjort noe med.
@Gingerkalevala tar ikke inn over meg all verdens elendighet lenger. Som mor filtrerer jeg bort den verste faenskapen.
@dentvilsomme Så de burde heller trekke seg ut og la Taliban vende tilbake for å innføre noe som er langt verre for afghanske kvinner?
@jaasand Både "vi" og "de" ofrer liv! Men hva skal gjørs da? Jammen ikke lett å vie hva som er rett!
@lizthetailor Jeg har også tenkt på det. Hvorfor snakkes det ikke om urimligheten afganske kvinner gjennomgår mens vi flyr i flokk mot #Iamfail?
@bebjerke Nettopp fordi regimet har et så råttent syn på kvinner er bl a én av grunnene til at vi bør være til stede i Afghanistan
@EliUttakleiv Regimet må få klar beskjed om de verdier vi vil kjempe for. Nettopp derfor må vi delta ellers hadde vi ikke hatt denne muligheten
@KjetilNyjordet Ingenting å tvile om. Det er ikke det som skal være oppgaven deres. På tide med en ny debatt rundt temaet, mener jeg.
@1igel Ikke nødvendigvis militær hjelp, men mer humanitær. Vi kan ikke la disse kvinnene i stikken.
@MortenElster Om me skal stilla krav, må me jo ha noko å setja bak krava. Å trekkja oss ut verkar som det mest nærliggjande.
@Cracked_actor Det var da et merkelig spørsmål. Norske styrker er der for å beskytte befolkningen, ikke regimet.

La meg slå uttrykkelig fast, jeg er sterk tilhenger av vår deltagelse i Afghanistan. Jeg skulle gjerne sett at vi bidrar enda mer hvis vi har kapasitet til det. Samtidig er jeg skuffet over Norges bastante nei til å komme våre allierte til unnsetning i Sør-Afghanistan hvor NATO-styrkene desperat har bedt om forsterkninger. Jeg synes Norge opptrer illojalt med sin negative holdning.

Jeg har stor forståelse for de som velger å lukke øynene for all verdens overgrep og nød, forårsaket av brutale regimer, krig og naturkatastrofer. Jeg tilhører definitivt den gruppen selv, og jeg tror vi bare MÅ lukke øynene for å bevare forstanden fordi vi ikke har noe å stille opp med. Men situasjonen i Afghanistan er annerledes fordi vi ER der, både gjennom NATO og FN. Dette gir oss mulighet til både å påvirke og stille krav. Det forutsetter imidlertid at det er politisk vilje i Norge til å benytte denne muligheten. Og politisk vilje kan tvinges fram dersom folket krever politisk handling.

Jeg forstår godt at vår forsvarsminister har behov for å felle noen tårer og ytre seg til en norsk journalist om den urettferdigheten og grusomheten hun er vitne til i det afghanske fengselet. Beklager, Strøm-Erichsens, feil adresse. Spar dine tårer og meninger til du står ansikt til ansikt med lederne i det regimet som står bak, og tillater, urettferdigheten og grusomheten.

Det er prisverdig at Norge og Finland har gått sammen om å bygge et nytt moderne fengsel til de dømte kvinnene som tidligere måtte sone i et ”jordhull”. Det er også prisverdig at Norge bidrar med personell for å lære opp de afghanske fengselsbetjentene i humane soningsforhold. I denne saken kan Norges bistand dessverre være et tveegget sverd, fordi vi da indirekte har akseptert at disse kvinnene hører hjemme i et fengsel. Jeg skulle virkelig ønske at Norge, sammen med NATO og FN, hadde brukt all sin makt og sørget for at nøkkelen til dette etablissementet sto på innsiden av døra, ikke på utsiden.

Flere twitrere som deltok i debatten hevder at NATO er i Afghanistan for å beskytte og hjelpe sivilbefolkningen. Dette er en påstand veldig langt fra sannheten. Det finnes mange regimer som er minst like brutale og diskriminerende som Taliban var, uten at verken NATO eller FN har funnet grunn til å gå inn med stridsstyrker. Sannheten er at NATO, ledet av USA, gikk inn i Afghanistan for å jakte på terrorister, og avsette det regimet som ga husrom til, og beskyttet, terroristene. Jeg synes dette er en helt legitim begrunnelse og ser ikke behov for at den verken skal bortforklares eller pyntes på.

Jeg benekter imidlertid ikke at situasjonen har blitt vesentlig bedre for deler av befolkningen. Talibans påbud om bruk av burka, og forbud mot kvinnesko som knirker, er historie. Videre har jenter nå mulighet for å skaffe seg utdannelse, og kvinner kan delta mer aktivt i samfunnet. Forbedringene er bra, men knapt nok mer en et plaster på såret i forhold til alle de sivile som er drept i kampene, og alle de som har blitt flyktninger i eget land på grunn av krigen.

Min hensikt med å ta opp denne saken, er å oppfordre folk flest, twitrere, bloggere, facebookere og alle andre til å starte et aldri så lite ”opprør” mot våre egne politikere. Vi bør kreve at de, gjennom NATO og FN, stiller krav til det afghanske regimet om å respektere helt elementære menneskerettigheter. Det er den minste gjenytelsen vi må kunne kreve for å ofre våre soldaters liv i kampen mot Taliban.
Hvis noen føler behov for å kommentere denne bloggen, forutsetter jeg at dere først har lest journalist Kristoffer Egebergs gripende reportasje ”Der voldtekt er utroskap og kjærlighet er kidnapping” .

tirsdag 8. september 2009

Miljøteknologi: Et nytt industrieventyr

Innlegget er skrevet av Thor Egil Braadland, Sekretariatsleder, SVs stortingsgruppe

For førti år siden fantes ikke norsk oljeindustri. I dag sysselsetter næringa rundt 40.000 mennesker. Hvilke næringer er store om vi ser førti år framover?

En måte å nærme seg denne problemstillingen på er spørre hva vi kan lære av måten oljeindustrien vokste fram på i Norge.

Etter min mening var det tre ting som var viktige for framveksten av norsk oljeindustri:

· Oljeindustrien vokste fram fordi noen ville noe, den vokste ikke fram av seg selv. Det ble satt strenge konsesjonsvilkår til de amerikanske oljeselskapene, hvor konsesjoner ble byttet mot bruk og utvikling av norske underleverandører og norske forskningsmiljøer. Det ble opprettet et eget statlig oljeselskap for å utvikle en selvstendig norsk kompetanse som kunne utfordre de utenlandske miljøene. Norske arbeidsplasser og kompetanse vbar et mål i seg selv hos myndighetene (i motsetning til for eksempel i Danmark)
· Den startet ikke i tomme lufta: Framveksten bygget på kunnskap som Norge hadde fra før. For oljeindustrien kom det for eksempel folk og kompetanse fra verftsindustrien og bygging av skip, og sement /brobygging.
· Utviklinga av oljeindustrien forutsatte nye måter å gjøre ting på. For 40 år siden fantes ikke norsk oljeindustri.

Vi står ved terskelen til en helt ny tid. Mulighetene vil være enorme. FNs miljøvernprogram UNEP anslår at markedet for ren energiteknologi kan ha en verdi på 1,9 trillioner dollar innen 2020. Investeringer i energieffektivitet, ren energiteknologi og fornybar energi har et enormt potensial for å skape produktivt og anstendig arbeid.

OECD har estimert verdens miljøteknologimarked til minst 4000 milliarder kroner pr. år. I en tysk studie er markedet beregnet til det dobbelte. Den årlige vekstraten er på 5-20 %. Allerede i 2008 vil miljøteknologimarkedet bli større enn helseindustrien. Her ligger store forretningsmuligheter, også for norsk næringsliv. Utvikling og økt bruk av ny miljøteknologi kan bidra til å løse sentrale miljø- og ressursproblemer i Norge og internasjonalt. Studier viser forventninger om et raskt økende verdensmarked.

Vi vet vi må omstille oss, fordi olja tar slutt. Vi vet at miljøteknologi er framtiden, fordi framtida er fornybar. Det finnes enorme muligheter for å skape miljøvennlige arbeidsplasser gjennom en energi- og industripolitikk som reduserer utslipp. Vi må bruke de beste hodene, de store pengene og det politiske fokuset må settes inn på å utvikle ny fornybar energi, ny teknologi og nye arbeidsplasser – ikke på å pumpe opp stadig mer olje.

Flere av miljøteknologibransjene er allerede etablerte i Norge. Noen eksempler:

- Det er allerede skapt mer enn 2000 arbeidsplasser knyttet til produksjon i Narvik, Glomfjord, Porsgrunn, Årdal og Kristiansand og en økende forskningsaktivitet i et samarbeid mellom industrien og statlige institusjoner. Det har også oppstått nye bedrifter i tilknytning til solfabrikkene, blant annet innenfor gjenvinning av materialer.
- Forbruket av bioenergi i Norge er i dag ca 15 TWh pr. år. Regjeringen har planer om å doble dette, til 30 TWh, som tilsvarer 4.200 nye arbeidsplasser innen bioenergi, ut fra et anslag om at sysselsettingspotensialet for bioenergi er beregnet til 300 – 400 årsverk pr TWh.
- Teknologirådet mener at ut fra foreliggende planer for vindkraft på land (se rapporten ”Plan B” s. 28), samt mulighetene for oppstart av de første kommersielle havbaserte vindmølleparkene (se rapporten s. 29), vil 20 TWh elektrisitet fra vindkraft være et ambisiøst, men oppnåelig mål innen 2020. Av dette er 15 TWh på land og 5 TWh til havs [1].

Om rammevilkårene legges til rette er det mulig å skape flere titusen nye arbeidsplasser innen miljøteknologi i Norge. En satsing på miljøteknologi kan samlet skape flere titusen nye arbeidsplasser, innenfor bransjer som solenergi, bioenergi, offshore, vindkraft, bygg, småkraftverk, tidevann/havstrømmer, bølge, saltkraft, jernbane, buss / annen transport/kollektiv, elbil, CO2-håndtering, avfallshåndtering og gjenvinning samt reiseliv og naturvern.

Men som med utviklinga av oljeindustrien forutsetter det tre ting:
· At noen vil noe, at noen tør å ta de riktige grepene
· At utviklinga ikke starter i tomme lufta, men bygger på det vi har forutsetninger for å være gode på
· At utviklinga krever av oss nye måter å gjøre ting på.

[1] http://www.teknologiradet.no/FullStory.aspx?m=267&amid=6811

mandag 31. august 2009

Er Jonas Gahr Støre populær fordi han er en god utenriksminister?

På Twitter stilte jeg spørsmålet om hvorfor utenriksministeren er en av regjeringens mest populære statsråder. Hva har han egentlig gjort og oppnådd for å få denne statusen? Etter min mening, svært lite. Det eneste han står igjen med er at han er en flott person, folkelig, tilgjengelig og ikke minst synlig i media.

Motspørsmålet er selvsagt hva som kreves av en utenriksminister, og hva en person i denne rollen egentlig kan oppnå. Han kan neppe skape fred i verden med et pennestrøk, eller få slutt på nød, sult og katastrofer.

Utenriksministeren har mange roller. Først og fremst skal han være bindeleddet mellom den norske stat og omverden. Han representerer Norge i på en rekke viktige områder, han er landets ansikt utad og skal synliggjøre Norges standpunkt i viktige internasjonale saker.

Bortsett fra at han altså er en flott og hyggelig fyr, synes jeg personlig at Støre har lite å vise til etter fire år i den viktige stillingen. Riktig nok har han gitt uttrykk for Norges syn i mange viktige internasjonale saker og konflikter, men som regel er det pakket inn i fine og til dels tannløse ord.
Støre har uttalt seg klart om Norges motstand mot den ulovlige israelske okkupasjonen på Vestbredden, og de israelske bosettingene. Han har også kritisert Israels brutale krigføring på Gazastripen. Han har rettmessig kritisert Hamas for de stadige rakettangrepene fra Gazastripen mot Israel. Men oppriktig talt, hvem bryr seg om en liten pekefinger ikledd silkehansker fra en norsk utenriksminister?

Norge er dessverre ikke medlem i EU, så våre ”solomeninger” har relativt liten internasjonal tyngde, selv om verden hører hva vi sier. Vi er derimot medlem i NATO, og mitt mål på en god utenriksminister vil være om han klarer å påvirke våre allierte til å danne en felles front mot Israel i disse sakene. Jeg mener selvsagt ikke en åpen konflikt, men et samlet sterkt press for å få Israel til å bøye seg for de internasjonale kravene – og ikke minst etterleve de mange resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd. Et aktuelt tiltak kunne for eksempel vært å stanse all våpenhandel til Israel, og her kunne Norge vært den første i rekken. Sammen kunne vi kanskje også tvunget Egypt til å sørge for stans i våpensmuglingen til Gazastripen fra egyptisk territorium.

I Afghanistan, hvor Norge deltar aktivt i krigføringen, har presidenten nylig undertegnet en sterkt kvinnediskriminerende lov. Hele den vestlige verden har reagert negativt, og Støre har også denne gang viftet med sin silkekledde pekefinger. Men er vi nordmenn tilfreds med Støres forsiktige pekefinger? Burde vi stilt krav, kanskje truet med å trekke oss ut fordi vi ikke ønsker å beskytte et ”demokrati” som er så himmelvidt langt fra det vi forbinder med et demokrati? Kunne vår utenriksminister diskutert dette med våre allierte i NATO slik at vi kunne dannet en felles front mot denne loven?

Jeg kunne sannsynligvis ramset opp en mengde eksempler hvor jeg skulle ønsket at vår utenriksminister hadde vist langt mer styrke og handlekraft enn det vi ser i dag. Men jeg skal nøye meg met to eksempler til i forhold til våre gode internasjonale venner.
Saudi-Arabia er en rik oljekollega som har tatt i mot etablering av norsk industri med åpne armer. Men Saudi-Arabia er også et land som daglig begår grove brudd på menneskerettighetene, og som har et av klodens verste kvinnediskriminerende lovverk. Likevel har jeg ennå til gode å høre vår utenriksminister kritisere Saudi-Arabias regime. Tvert om, i vårt forhold til Saudi-Arabia er det bare fred og fordragelighet. Vi er venner for livet!

Så er det vår aller, aller beste venn, USA. Ofte føler jeg at Norge nesten kryper for vår allierte supermakt i vest. Men faktum er at USA på mange områder er en versting blant vestlige land. USA er det eneste vestlige land som fortsatt har dødsstraff, og landets kriminalomsorg og fengselsregime kan sammenlignes med noen av de mest fundamentalistiske regimer i verden. Men hva gjør vårt Utenriksdepartement? I beste fall hvisker de forsiktig at ”Norge er imot dødsstraff” – da har vi liksom markert oss. Jeg er ikke i tvil om at Norge kunne markert seg langt sterkere enn det, men for all del, vi vil jo ikke at ”storebror” skal bli sure på oss. Det var sårt nok at president Bush aldri ”hadde tid” til å invitere statsminister Stoltenberg til Det Hvite Hus.

Min konklusjon er altså at vår utenriksminister er en flott, rakrygget, intelligent og sympatisk kar. Jeg skulle bare så inderlig ønske at han av og til byttet ut tøflene med skikkelige vernesko og silkehanskene med boksehansker. Jeg tror ikke Norge hadde blitt mindre respektert selv om vi markerte oss sterkere i viktige menneskerettslige saker verden over.

tirsdag 25. august 2009

Hvorfor Stoltenberg og Halvorsen ikke tør å ta en reell diskusjon om privatisering og konkurranseutsetting

Hver gang Høyre snakker om privatisering og konkurranseutsetting i offentlig sektor, avfeier både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen en reell debatt med flåsete svar som ”nei til bestemor på anbud” og ”et tilbud bare til de rikeste”. Jeg har stor forståelse for at de avfeier en reell diskusjon om disse sakene. Problemet deres er at konkurranseutsetting brutalt vil avsløre hvor kritikkverdige de offentlige tjenestene er i dag.

La oss ta som et eksempel at driften av et sykehjem settes ut på anbud. Som i alle anbudssaker må oppdragsgiver, i dette tilfellet kommunen, utarbeide anbudsdokumenter med spesifikasjoner på hva tjenesten/driften skal inneholde. Blant annet antall ansatte i forhold til beboere, hvorav antall fagutlærte sykepleiere og hjelpepleiere. Videre vil det være naturlig å spesifisere hva beboerne har krav på, som tilbud om dusj/bad, når de skal ha krav på å få hjelp til å stå opp om morgenen og gå til sengs om kvelden. Måltider til faste tider, aktivitetstilbud og tilbud om lege, fysioterapi, hjelpemidler osv.

Arbeiderpartiet og SV er selvfølgelig livredde for at kommunene skal gå ut med slike anbudsspesifikasjoner, og det vil naturligvis også de fleste kommunene vegre seg mot. Årsaken er selvsagt at disse spesifikasjonene vil måtte ligge himmelhøyt over det som er standard på de fleste – om ikke alle – offentlig drevne sykehjem i dag. Å gå ut med spesifikasjoner tilnærmet dagens standard på offentlige sykehjem, er like selvsagt en umulighet. Da vil de jo måtte avdekke hvor elendig standarden faktisk er, noe som ganske sikkert ville skapt et ramaskrik i befolkningen.

Mye av de samme prinsippene vil gjelde konkurranseutsetting av sykehus. Tenk bare hvilke reaksjoner det ville skapt hvis staten utarbeidet spesifikasjoner hvor de tillot korridorpasienter og tvungne brøkstillinger for de ansatte, bare for å nevne noe.

Jeg har ingen problemer med å forstå de sosialistiske partienes motstand mot private sykehus, som drives med samme statlige finansiering som de offentlige sykehusene. For det første vil det skape en betydelig konkurranse i effektivitet og service for pasientene. Og for det andre vil det skape en konkurranse om kvalifisert arbeidskraft. Det siste påpeker jo også Ap og SV selv, at private sykehus vil være lønnsdrivende i konkurransen om de beste fagfolkene. For min del tolker jeg det som en klar erkjennelse av at sykepleiere og andre fagfolk i dag er grovt underbetalt i det offentlige helsevesenet. For å unngå et lønnsløft for disse gruppene, er den enkleste løsningen for de sosialistiske partiene å hindre konkurranse.

Et annet argument Ap og SV ynder å bruke er at private sykehus vil ”skumme fløten” ved å bare ta de mest lønnsomme pasientene/operasjonene. Det er selvfølgelig et poeng hvis myndighetene har tenkt å gi konsesjoner i halvveis bevisstløs tilstand. For her, som i alle andre konsesjonssaker, og spesielt de som gjelder statlig finansiering, er det opp til myndighetene å stille krav. Hvis et privat sykehus bare ønsker de mest lønnsomme tjenestene, kan myndighetene ganske enkelt si nei.

På den annen side, hvis det er slik at noen sykehusoppgaver gir solide overskudd mens andre gir underskudd, kan det kanskje være behov for å se på selve finansieringsordningen. Uansett, statlig eller privat, med en slik finansieringsordning vil det alltid være pasienter med ”underskuddsbehandlinger” som vil bli rammet. Aps og SVs motargument vil altså ikke ha relevans med et annet finansieringssystem.

I tillegg er det også snakk om ideologi. Privatisering strider mot de sosialistiske partienes ideologi som går ut på at viktige tjenester for befolkningen skal være det offentliges ansvar, med likhet for alle – like gode eller like dårlige. Den ideologien har de to partiene imidlertid svelget med god appetitt når det gjelder barnehagene.

Foran forrige valg var barnehageplass for alle det store satsingsområdet, spesielt for SV hvor den sosialistiske ideologien står sterkest. Men for å kunne nå dette målet var de helt avhengig av sterk medvirkning fra private aktører. Antallet private barnehager har nesten eksplodert de siste fire årene, og både SV-Kristin og Ap-Jens slår seg stolt på brystet over at ”regjeringen” så og si har innfridd løftet om full barnehagedekning.

For min del har jeg ennå til gode å forstå hvorfor det skal være akseptabelt å overlate de minste til private aktører, men ikke de eldste og de syke.

Som motargument til denne bloggen vil det helt sikkert bli vist til at en del av de eksisterende private sykehjemmene ikke holder en tilfredsstillende standard. Jeg kommer sikkert også til å bli minnet på Siv Jensens ”tabbeuttalelse” på TV for noen dager siden om at sykehjemmet hun besøkte ikke var drevet av kommunen.

Og selvfølgelig er det korrekt at enkelte private sykehjem ikke har tilfredsstillende standard – akkurat som et veldig stort antall offentlig. Her er det likevel kommunene som har ansvaret med tilsyn og pålegg. Men det kan neppe være lett for kommunene å pålegge de private aktører standarder som kommunene selv ikke klarer å tilby på sykehjem de driver selv.

tirsdag 4. august 2009

Sammenligning av ulykken i Langesund med oljeboring i LoVe er en grov avsporing

Generelt har jeg stor respekt for alle de engasjerte menneskene som er opptatt av miljøvern. Men jeg synes det er total avsporing når de sammenligner oljekatastrofen i Langesund med en fremtidig oljeproduksjon utenfor Lofoten og Vesterålen (LoVe). Enda verre er det at seriøse politiske partier hiver seg inn på de samme argumentene.

Oljeutslippene i Langesund skyldes, som alle vet, en skipsulykke i et område hvor oljevernberedskapen har vært omtrent på null. Det viser bl.a. at det tok nesten 13 timer fra ulykken skjedde til de første lensene ble lagt ut. Dette er et ansvar regjeringen må påta seg fullt og helt. Selv om det ikke er oljevirksomhet i Oslofjorden, er skipstrafikken i dette området så stor at det vel bare var et tidsspørsmål om når en slik ulykke ville skje. Regjeringen har likevel unnlatt å bygge opp en beredskap i dette området.

Jeg skal selvsagt ikke underslå at det er en risiko for alvorlige oljeutslipp fra installasjonene til havs. Men fra miljøvernernes side blåses denne risikoen opp til helt urealistiske dimensjoner. I løpet av de årene Norge har hatt offshorevirksomhet har det skjedd to alvorlige utslippsulykker. Heldigvis har ingen av disse ført til miljøkatastrofer.

På oljeinnstallasjoner er beredskapen mot ulykker på topp 24 timer i døgnet, og det vil aldri ta 13 timer før mottiltak iverksettes. Dessuten har operatørene mulighet for å stenge av utslipp i omtrent alle situasjoner. Lenser finnes på stedet, og jeg vil tro at de ansatte er topp drillet for å håndtere slike situasjoner.

Men la gå, det KAN i prinsippet skje en ukontrollert ulykke på alle oljeinstallasjoner, også i LoVe. Og det KAN være en risiko for at oljen treffer land og skaper en alvorlig miljøkatastrofe. Slik er det jo også med mange andre virksomheter her i landet. Det KAN hende at en fabrikk i et byområde går i lufta eller slipper ut giftige gasser. Og det KAN hende at et fly fra eller til Gardermoen styrter midt i Oslo. Bare for å nevne noen eksempler. Men jeg synes ikke det er grunn nok til å legge ned verken fabrikker eller flytrafikk på grunn av et mulig KAN.

Sett i forhold til gevinsten synes jeg risikoen for alvorlige ulykker i LoVe er tilnærmet mikroskopisk. Verden trenger olje i mange tiår fremover, og en eventuell mangel på olje vil ramme ethvert samfunn med ”priseksplosjoner” på en hel mengde produkter. De som rammes først og hardest er verdens fattigste land, med verdens fattigste innbyggere.

Europa trenger norsk gass som kan erstatte sterkt forurensende kullkraft og kanskje hindre videre utbygging av atomkraftverk, hvor konsekvensene av en mulig ulykke er mange ganger mer dramatisk enn et oljeutslipp langs Norskekysten.

Jeg kan vel ikke si at Norge pr. i dag trenger de milliardene økt oljeutvinning vil tilføre statskassa. På den annen side ville norske statsbudsjett sett ganske annerledes ut i dag hvis vi ikke hadde hatt våre oljemilliarder. Jeg synes heller ikke det er dumt at vi avsetter milliarder til å dekke fremtidige pensjonskostnader for kommende generasjoner.

Det som ER dumt, er at vi har en regjering som snakker miljøvern og ”månelandinger” uten å følge opp med handling. Hvis regjeringen hadde vist handlekraft kunne vi brukt en del av våre oljemilliarder til å utvikle ny teknologi på fornybar energi. Norge kunne blitt verdens ledende nasjon innenfor dette området. Det kunne sikret mange nye arbeidsplasser og solide eksportinntekter den dagen oljen tar slutt.

Jeg vet det er mange som er dypt uenige med meg i disse argumentene, og spesielt i forhold til LoVe. Da vil jeg bare minne om at staten kan sette krav til operatørene, strenge krav som reduserer risikoen for ulykker ytterligere. Men det forutsetter at vi har en regjering som viser handling, ikke bare tomme ord.

tirsdag 28. juli 2009

Løse kanoner på Høyre-skutas dekk

Det må være enormt frustrerende for Høyre-leder Erna Solberg å få god framdrift på Høyre-skuta fram mot valget hvis hun blir nødt til å bruke tiden til å surre fast de løse kanonene som stadig dukker opp på dekk.

Først var det en sentral Oslo-politiker som fikk det for seg at Barneombudet skulle nedlegges. Så kommer det to velutviklede broilere som vil gi de flinkeste skoleelevene medalje helt fra 1. klasse. Dagen etter dukker det opp en godt voksen slugger som finner ut at det bør gis heroin på resept. Så langt jeg kan se er ikke noe av dette en del av Høyres politikk.

Da debatten om medaljer til de skoleflinke raste som verst på Twitter, twitret jeg et spørsmål til Ernas politiske rådgiver Odd Sevje (@odden) om dette forslaget var forankret i Høyre sentral. Det kom ikke noe svar i første omgang, men etter en påminnelse fikk jeg en hyggelig tilbakemelding om at det ville komme svar etter hvert.

Dagen etter kom Erna Solberg selv med en ganske fin redegjørelse på Høyres hjemmeside. Slik jeg tolket denne redegjørelsen tok hun i realiteten avstand fra forslaget, uten å slå knyttneven midt i trynet på de to broilerne. Elegant formulert, og noe sier meg at det har vært noen ganske hektiske timer i Høyres hus for å finne den rette formuleringen.

Det er selvfølgelig kjempebra at politikerne driver aktiv valgkamp, både på sine hjemmebaner og på riksplan. Men det bør i anstendighetens navn være mulig å drive valgkamp på det som er Høyres vedtatte politikk, uten å finne på mer eller mindre tullete ideer for å få oppmerksomhet i media. I det minste bør i hvert fall nye ideer forankres grundig i Høyre sentralt før de kastes fram.

Høyre har mange gode saker å kjøre valgkamp på. Dessverre har partiet så langt ikke vært flinke nok til å få fram disse sakene. Lettere blir det heller ikke hvis ledelsen må bruke tiden til å ro i land tullete ting fra litt for PR-kåte politikere
.
Min oppfordring til Høyres politikere er ganske enkel:
BRUK HODET eller HOLD KJEFT!

mandag 6. juli 2009

Milliardær Stein Erik Hagen tvang statsminister Siv Jensen til å fjerne utbytteskatten

Mulig nyhetsmelding fra NTB i forbindelse med revideringen av statsbudsjettet, våren 2010:

”Statsminister Siv Jensen bekrefter at regjeringens vedtak om å fjerne utbytteskatten kommer som følge av et krav fra milliardær Stein Erik Hagen og hans venner. Som kjent bidro Hagen og hans milliardærvenner med millionbevilgninger til Frps valgkamp i fjor, og nå høster de gevinsten av sine investeringer.
Etter at Frp kom i regjering har statsminister Jensen etablert et samarbeidsutvalg hvor flere partitopper og regjeringsmedlemmer jevnlig møte en håndfull milliardærer med Hagen i spissen. Hva som diskuteres i disse møtene vil ingen uttale seg om, men både Stein Erik Hagen og statsminister Siv Jensen mener disse samtalene er svært verdifulle.
-For oss bemidlede er det svært viktig med en direkte kontakt med regjeringen slik at forvaltningen av våre formuer kommer hele landet til gode i form av arbeidsplasser og verdiskaping både for oss og fellesskapet, sier Stein Erik Hagen.
Overfor NTB bekrefter statsminister Jensen at utbytteskatten blir fjernet etter direkte innspill fra Stein Erik Hagen. Hun synes det er verdifullt at regjeringen har god kontakt med de som besitter de største formuene i Norge, slik at regjeringen kan justere politikken til beste for hele landet.”


Hvordan vil Norge reagere hvis det virkelig skulle komme en slik nyhetsmelding neste år?
Ville avisene hente fram de feteste krigstypene? Ville opposisjonspartiene Arbeiderpartiet og SV ta saken opp i Kontroll- og konstitusjonskomiteen – med påfølgende offentlig høring og gransking for å avdekke mulig politisk korrupsjon? Ville LO gått til politisk streik for å markere sin avsky? Ville Økokrim kommet på banen og startet etterforsking? Jeg ser ikke bort fra at alt dette kunne blitt konsekvensene av en slik melding.

Alle politiske partier mottar pengestøtte fra privatpersoner, bedrifter og organisasjoner. Slike gaver er helt uproblematiske – helt til giveren krever å få innflytelse over mottakerens politikk. Da begynner det å ligge tett opp mot grensen til det vi kan kalle politisk korrupsjon. Kanskje noen juseksperter vil konkludere med at denne grensen allerede er krysset.

Selvsagt er denne nyhetsmeldingen fiktiv, og de fleste har vel allerede konkludert med at selv ikke Siv Jensen vil være så dum at hun innleder et samarbeid som gir utenforstående makt over regjeringens politikk.


Men hvis vi gjør noen små endringer i den fiktive meldingen, blir bildet et ganske annet.

- Stein Erik Hagen byttes ut med LO
- Siv Jensen byttes ut med Jens Stoltenberg
- ”Samarbeidsutvalget” byttes ut med Faglig-politisk Utvalg
- Utbytteskatt byttes ut med sykelønnsordning


Med bare disse fire endringene er meldingen ikke lenger fiktiv, men en faktisk beskrivelse av det tette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO.

Det er bare en faktisk forskjell. Da daværende LO-leder Gerd Liv Valla hudflettet Jens Stoltenberg og krevde at forslaget til endringer i sykelønnsordningen skulle trekkes tilbake, skjedde det ikke bak lukkede dører, men i full offentlighet. Resultatet ble uansett det samme, statsministeren bøyde seg slukøret for ordren fra LO.

Det er en kjent sak at LO-systemet bevilger millionbeløp til Arbeiderpartiets valgkamp. Det er også offentlig kjent at toppene i Ap og LO møtes jevnlig i det de kaller Faglig-politisk Utvalg. Men hva som diskuteres i dette utvalget er strengt bevarte hemmeligheter. Verken agenda eller konklusjoner er kjent for offentligheten.

Begge parter understreker imidlertid hvor viktig og verdifullt dette samarbeidet er. Det har fått meg til å fundere – lenge – på hva som kan være så verdifullt og viktig for de to partene. Har brukt elimineringsmetoden og sitter igjen med bare en ting for begge parter:
Den eneste grunnen for at dette er verdifullt for LO, må være at de her kan ”instruere” regjeringen i viktige politiske saker som angår dem og arbeidslivet for øvrig.

Den eneste grunnen til at dette er verdifullt for Arbeiderpartiet, er at de her kan få ”klarering” for saker som angår LO og arbeidslivet, og at de derved slipper en offentlig ydmykelse som den Valla sto for i sykelønnssaken.

Begge parter vil selvsagt protestere høylydt på denne fremstillingen, men da må de hoste opp en annen troverdig forklaring. Det å snakke sammen og utveksle synspunkter over en kopp kaffe og et rundstykke med gulost, kan neppe betegnes som viktig og verdifullt.

Jeg kan bare avslutte med de samme spørsmålene jeg stilte tidligere. Hvor er opposisjonen? Hvor er Kontroll- og konstitusjonskomiteen? Hvor er høringen og granskingen? Og hvor er Økokrim?

Vel, kanskje de en gang våkner. Det er i hvert fall skremmende å tenke på at den makt vi velgere gir de folkevalgte på Løvebakken, kanskje i en stor grad ligger i Folkets Hus på Youngstorget.

mandag 22. juni 2009

Som regjeringssjef er Jens Stoltenberg konfliktsky, unnvikende, fraværende og en passe dose feig

En meningsmåling viser at Jens Stoltenberg får flest stemmer når folk blir spurt om hvem de helst vil ha som statsminister. Men får han egentlig disse stemmene fordi han er en god statsminister, eller fordi han er en ung, pen, sjarmerende og god politiker? Jeg innrømmer at han er en dyktig politiker, men i statsministerrollen er han vel den svakeste og mest usynlige vi har hatt. Og en passe dose feig.

Jo da, Stoltenberg er stadig i media, men hva er det egentlig han har å fortelle? Det han snakker om er i hovedsak tre ting. Det ene er hva den rødgrønne regjeringen har fått til, det andre er hva de skal få til hvis de får fortsette etter valget, og det tredje er utskjelling av Frp og Høyre. I andre politiske og viktige saker, er han gjennomført ganske ullen, tilbakeholden og konfliktsky. Det er lite som vitner om at det er en statsmann som uttaler seg.

Å være statsminister er ikke bare å være landets politiske leder, men også å være sjef i regjeringskollegiet. Etter min mening fyller Stoltenberg denne rollen på en særdeles dårlig måte i forhold til sine forgjengere. Jeg har aldri stemt Krf, men må innrømme at Kjell Magne Bondevik fremsto som en mye tydeligere sjef enn Stoltenberg. For ikke å glemme Gro Harlem Brundtland. Generelt var hun den mest arrogante og selvopphøyde statsminister vi har hatt i moderne tid, men det var aldri tvil om at hun var Sjef med stor S.

Mitt inntrykk av Stoltenberg som en svak regjeringssjef har bygget seg opp over tid, men toppet seg under regjeringens håndtering av hijab-saken og Aker-saken. Når det stormet som verst under disse sakene, var det mange som undret seg over at Stoltenberg ikke kom på banen. De få gangene han ble tvunget til å si noe, kom han stort sett med svada. Det var tydelig å se at denne mannen ikke likte slike konflikter.

Regjeringens håndtering av de to sakene sender mange negative signaler om dens indre liv. Det ene er at Stoltenberg åpenbart ikke har så stor autoritet internt at stasrådene finner det bryet verd å diskutere konfliktfylte saker med sjefen før de går ut offentlig. Alternativt kan det jo være at statsrådene er så sneversynt at de ikke ser hvor konfliktfylte sakene er. Da burde jo uansett sjefen slått i bordet og lest dem leksa.

Det andre er at Stoltenberg lot sine statsråder rote seg totalt ut i gjørma uten å gripe inn. Hvis det var slik at meldingen på departementets hjemmesider om godkjenning av hijab i politiet var en misforståelse, burde sjefen sørget for at misforståelsen ble rettet opp umiddelbart, i hvert fall lenge før justisministeren kollapset hjemme på kjøkkengulvet. Men det vi opplevde, var en regjeringssjef som var totalt fraværende. Og det samme så vi da Brustad ble tvunget ned i knestående i Aker-saken.

Jeg skal ikke underslå det faktum at statsrådene er direkte ansvarlige for sine fagområder i forhold til Stortinget. Derfor er det umulig for regjeringssjefen å skyve statsråden til side og ”overta” en sak. Det ville blitt tolket som om regjeringssjefen ikke har tillit til stasråden, både av Stortinget og folk flest. Men det forhindrer ikke at regjeringssjefen kan være til stede, som han gjerne er når regjeringen har noe positivt å fortelle. Da står han smilende og stolt sammen med sin statsråd, og prater villig vekk med statsråden som en ren tilhører. Det så vi senes fredag 19. Juni under presentasjonen av Samhandlingsreformen. Stoltenberg åpnet og tok alt skrytet, mens statsråden ble nedgradert til en ”teknokrat” som fikk lov til å presentere detaljene.

Etter min mening burde Stoltenberg, hvis han hadde vært en god sjef, sittet sammen med justisminister Knut Storberget på den siste pressekonferansen han hadde om hijab-saken før han kollapset. Det ville helt sikkert vært til stor støtte for Storberget, og det hadde vist folk at Stoltenberg var en sjef med ansvar, både for sine statsråder og for regjeringens samlede politikk. Sannsynligvis hadde Sylvia Brustad også hatt god støtte av å ha sjefen ved sin side når det blåste som verst i Aker-saken.

Med en sjef av Stoltenbergs kaliber, er det ikke overraskende at denne regjeringen seiler fra den ene stormen til den andre. Jeg for min del er glad jeg aldri har hatt en sjef som er så lite til stede, og så lite støttende for sine medarbeidere, som regjeringssjef Jens Stoltenberg er for sine statsråder.

mandag 8. juni 2009

Hvor er psykiatrien når politiet må rykke ut til akutt psykisk syke

Litt ruset, desperat og fortvilet på grunn av kjærlighetssorg gikk Trond rundt med ei ladd hagle på tunet på et nedlagt gårdsbruk. Han ropte og skrek at han ville ta livet sitt hvis han ikke fikk sin kjære tilbake. En brå bevegelse fra politiet som hadde omringet gården, skremte Trond. Han rettet plutselig hagla mot sitt eget hode og trakk av. Han rakk å komme opp i 20-årene. Mange ganger har jeg stilt spørsmålet om Trond hadde levd i dag hvis noen hadde tilkalt psykiatrisk ekspertise. Det spørsmålet vil jeg aldri få svar på.

Som journalist kommer du i nærkontakt med mange saker. Noen går i glemmeboka etter noen dager, andre etser seg fast i hjernebarken for resten av livet. Det har gått drøyt 20 år siden tragedien med drammensgutten Tronds. Men jeg kommer aldri til å glemme fordi den provoserte meg så voldsomt.

Trond var rusmisbruker, men ikke blant de tunge misbrukerne. De som kjente ham beskrev ham som en grei og snill gutt som aldri ville gjøre noen noe vond. Dessverre ble Trond forelsket i en gift kvinne, og dessverre ble følelsene gjengjeldt. De hadde et forhold i en periode, men så bestemte hun seg for å satse på ekteskapet og gjorde det slutt med Trond.

På godt norsk kan vi si at ”det klikket” for Trond. At han ruset seg gjorde ikke saken bedre. Han fikk tak i ei hagle et eller annet sted og dro opp til det nedlagte småbruket i en skogsområde i utkanten av Drammen. Det var noen hyttenaboer i området som hørte at han hylte og skrek, og det var de som varslet politiet.

Som vanlig rykket politiet ut med maskinpistoler, hjelmer og skuddsikre vester. De omtrent omringet gårdstunet, godt synlige for Trond, men på betryggende avstand. Dette skjedde på senvinteren mens det fortsatt var litt is og snø på bakken. Plutselig gled Trond på en issvull. Politiet trodde han hadde tenkt å skyte, og alle kastet seg ned og tok ladegrep mens de siktet på Trond. Han ble vettskremt over politiets reaksjon. Han rettet haglen mot sitt eget hode og trakk av.

Generelt har jeg i lang tid blitt provosert av måten akutt psykisk syke blir behandlet på. Hvis du blir akutt somatisk syk eller utsatt for en ulykke, stiller helsevesenet opp med alle de ressurser de har til rådighet. Hvis du blir akutt psykisk syk, er det svært ofte en sak for politiet i startfasen. For meg er det umulig å forstå at gruppe politifolk med maskinpistol, skuddsikker vest og hjelm representerer den beste behandling for en akutt psykisk pasient. Oftere tvert imot. Men heldigvis er det sjelden saken får en så tragisk utgang som det fikk for Trond og hans pårørende.

Politiet mener selv at de er godt kvalifisert for å håndtere slike situasjoner fordi de har spesialkurs i forhandlingsteknikk. Jeg har imidlertid vanskelig for å sidestille et par ukers kurs i forhandlingsteknikk med faglig kompetanse på psykiske lidelser. Det blir nesten som å gi en politibetjent med førstehjelpskurs ansvar for alvorlig skadde i en trafikkulykke helt til pasienten er innbrakt til sykehus.

Selvfølgelig må politiet rykke ut når psykisk syke personer griper til våpen. Men spørsmålet jeg stilte da jeg skrev om Trond-tragedien i avisa, var hvorfor psykiatrien ikke har en form for beredskapsvakt som kan rykke ut sammen med politiet i slike situasjoner. Jeg er ikke i tvil om at en spesialist innefor psykiatrien ville gjort en mye bedre jobb enn politiet, som med en slik løsning kunne inntatt en langt mer tilbaketrukket posisjon.

Dessverre må jeg innse at en rusmisbrukers tragiske selvdrap og et påfølgende oppslag i lokalavisa, ikke veier tungt nok til at politikere eller helsemyndighetene endrer praksis. Derfor stiller jeg spørsmålet igjen, hvorfor har ikke psykiatrien en beredskap som kan rykke ut ved behov.

Med denne bloggen, og med hjelp av Twitter, kan jeg kanskje påvirke noen med større gjennomslagskraft enn meg til å følge opp denne saken.

torsdag 28. mai 2009

Lurer elektrobutikker oss trill rundt og flår oss for tusenlapper?

I butikken var prisen på videokameraet 13.000 kroner. I samtlige nettbutikker, også nettbutikken til den kjeden butikken tilhører, kostet det samme kameraet under 7.000 kroner. Dette er et av de grelle eksemplene som tyder på at elektrobutikker forsøker å lure oss trill rundt og flå oss for mange tusen på et enkelt kjøp.

Jeg trodde først at dette var en glipp fra butikken side, men senere har jeg forstått at butikkene kjører et kynisk løp for å bli kvitt utgående modeller. Utviklingen innenfor data og digitalt foto- og videoutstyr går så rivende fort at butikkene ikke klarer å selge unna tidligere modeller før de nye kommer på markedet. Da har de valget mellom å sette ned prisen på utgående modeller, og derved selge med tap, eller lure kundene til å kjøpe de gamle modellene til full pris. Dessverre har jeg registrert at butikker velger det siste.

Første gang jeg opplevde hvordan butikkene driver var da jeg kjøpte nytt digitalkamera for et par år siden. Jeg pløyde nettbutikkene for å finne et godt kamera og valget falt på et HP-kamera som en eller annen hadde kåret til best i test. Jeg foretrekker å handle i butikker fordi jeg synes det er lettere med service og eventuell reklamasjon. Jeg oppsøkte derfor nærmeste elektrobutikk, men ”mitt” kamera var ikke å finne i utstillingen. Der var det bare dyrere og/eller dårligere kameraer. På spørsmål fra meg fortalte ekspeditøren at det var de kameraene de hadde inne. Jeg fortalte hvilket kamera jeg skulle ha, og siktet mot utgangsdøra. Men før jeg rakk ut ropte han meg tilbake med et ”vi kan jo sjekke på dataen for sikkerhets skyld”. Og vips, der dukket det opp at HP-kameraet likevel var på lager. Den gang reagerte jeg ikke, men senere har jeg forstått at dette er et fast mønster.

Jeg gikk lenge og siklet på et nytt HD videokamera, og sjekket stadig utstillingene i de butikkene jeg var innom. I en butikk fant jeg to Sony-kameraer, ett til 13.000 kroner og et til 10.000 kroner. Heldigvis, ekspeditøren som kom for å hjelpe meg hadde ikke peil på videokameraer. Det eneste han kunne fortelle var at det dyreste var bedre enn det billigste. Vel hjemme logget jeg meg på nettet for å sjekke spesifikasjonene på disse kameraene, og overraskelsen var mildt sagt stor da jeg så at kameraet til 13.000 i butikken kostet under 7.000 i samtlige nettbutikker. Kameraet til 10.000 var det ingen av nettbutikkene som hadde. Faktum var at dette kameraet var så gammelt og utdatert at det ikke engang var omtalt på Sonys egne produktsider. Det hører med til historien at Sony hadde lansert to nyere modeller i denne serien, og det aller nyeste og beste kostet rundt 10.000 kroner i nettbutikkene.

For å forhindre at uvitende kunder skulle gå i denne prisfella, ringte jeg butikken og fortalte om den ublu prisforskjellen. Da jeg var innom noen dager senere var det dyreste satt ned til 7.500 kroner, mens det billigste var fjernet. (Forhåpentligvis ikke solgt.)

Da jeg etter hvert bestemte meg for å kjøpe et nytt videokamera, surfet jeg nettet for å finne et kamera som passet meg i pris og spesifikasjoner. Valget falt på et Sony-kamera. På nettet fikk jeg også en oversikt over hvilke butikker som hadde dette kameraet på lager.

En annen butikk, men samme kjede – og full reprise fra den gangen jeg kjøpte digitalkamera. To HD-kameraer var utstilt, begge relativt store og klumpete, dyrere og med dårligere spesifikasjoner enn det jeg hadde valgt meg ut. Også her kunne ekspeditøren fortelle at det dessverre var de HD-kameraene butikken hadde inne.

Da jeg konfronterte han med opplysningene på nettet om at butikken hadde de aktuelle Sony-kameraet, ble det litt febrilsk tasting på dataterminalen, og, jo visst, kameraet var på lager likevel.

Jeg har absolutt ingen tro på at dette er tilfeldigheter, tvert om er jeg sikker på at det er en bevisst strategi for å kvitte seg med de eldste modellene før de nye hentes fram. Om dette også gjelder datautstyr har jeg ingen formening om, men jeg blir ikke overrasket om det samme gjelder for disse produktene – og alle andre produkter hvor det stadig lanseres nye og bedre modeller.

Med dette vil jeg advare mine venner på det sterkeste mot å handle blindt i disse butikkene. Sjekk nettet på forhånd og bestem deg for hva du vil ha. Ikke tro på betjeningen hvis de sier at det som er utstilt er alt de har inne, og ikke la deg overtale til å kjøpe utstillingsmodellene før du har sjekket nærmere.

Hvis du vil advare dine venner, sender du en link til denne siden.





onsdag 20. mai 2009

Er innvandrerne virkelig Norges mest presserende problem?

  • Helsekøene vokser, mens sykehusene må redusere kapasiteten på grunn av pengemangel.
  • Beboerne på sykehjem må tilbringe mesteparten av døgnet til sengs på grunn av for liten bemanning.
  • Ungene våre blir syke på grunn av mugg og forråtnelse i falleferdige skoler,
  • Politiet er i krise. Har ikke kapasitet til å bistå folk som trenger hjelp mot hverdagskriminalitet.
  • Folk dør på veier som er livsfarlige på grunn av manglende nybygging og vedlikehold.
  • Arbeidsledigheten øker fordi bedriftene sliter på grunn av finanskrise og økt skattetrykk.

Dette er bare en liten del av dagens elendighet i Velferdsstaten Norge. Men for mange er visst dette uvesentligheter i forhold til det de definerer som det mest presserende problemet Norge har dag, nemlig innvandrerne. Og utrolig mange lar innvandrerpolitikken være avgjørende for hvilket parti de vil gi sin stemme i valg.


Inspirert av Corvus’ interessante kommentar til min forrige blogg, har jeg tenkt litt på hva som egentlig skjer med den norske folkesjela. Er den virkelig slik at folk gjerne kan dø i helsekøene eller på livsfarlige veier, at det er greit at de gamle kan ligge der til de dør, at forfalne skoler kan ramle sammen over ungene våre - hvis vi bare kan bli kvitt innvandrerne? Nei, jeg nekter å tro at det er den norske folkesjela!

Det finnes helt klart rasehatere blant oss nordmenn, men å hevde at alle som kritiserer norsk innvandringspolitikk, og stemmer Frp av den grunn, er rasehatere, tar jeg sterk avstand fra. Likevel er det tankevekkende at når vi snakker om innvandrere i negativ sammenheng, snakker vi alltid om de med en annen hudfarge. Aldri om innvandrere fra tidligere østblokk-land. Det til tross for at denne gruppen står for en stadig større andel av kriminaliteten her i landet.

Uansett hva vi vil eller ikke vil er Norge i dag et flerkulturelt samfunn, men i dagliglivet er det sjelden at omgangen mellom etniske nordmenn og innvandrere skaper problemer. Tvert om, begge sider viser normal høflighet og respekt for hverandre, og det virker som om etniske nordmenn ikke engang reflekterer over at de har med en innvandrer å gjøre. Og jeg er ganske sikker på at nordmannen som setter seg inn i ei drosje, ikke ofrer en tanke på at den mørkhudede sjåføren er en farlig muslim. Det er vel heller ingen som tror at den mørkhudede trikkeføreren er en terrorist som har plassert en bombe under akkurat ditt sete.

Hva er det da som får mange nordmenn til å slå over en bryter i hodet sitt til ”Jeg hater innvandrere”-posisjon når de kommer hjem eller entrer stemmelokalet ved valg, og samtidig lukker øynene for den forringelsen av velferdsstaten vi opplever nå? Fagfolk kunne sikkert skrevet mange bøker om det temaet, men jeg har også gjort meg noen tanker om tre viktige faktorer, nemlig ekstremisme, integreringspolitikken og Frp-populisme.

Når media har oppslag om islam og muslimer, handler det nesten alltid om de negative faktorene som terror, tvangsgifte, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Dette har vi fått servert så mange ganger at vi nå setter likhetstegn mellom muslimer som gruppe og de negative faktorene. Men når vi møter innvandrerne i hverdagen ser vi ikke den skumle gruppen, bare et hyggelig, smilende individ.

Heldigvis har Norge så langt sluppet terrorangrep, men ekstremister finnes det mange av. Tvangsgifte, kjønnslemlesting og kvinneundertrykkelse er ikke ukjent i norske innvandrermiljøer. Selv om det bare er et lite mindretall av innvandrerne som holder fast på disse tradisjonene, er det fullstendig uakseptabelt her i landet. Derfor blir det også store medieoppslag når slike ting avdekkes.

Den rødgrønne regjeringens integreringspolitikk har vist seg totalt feilslått. Noen vil kanskje si at regjeringen ikke har en integreringspolitikk i det hele tatt. Resultatet har blitt en stadig økende fortvilelse og frustrasjon både for innvandrerne og etniske nordmenn. Mange innvandrere blir gående i måneder og år i uvisshet, uten hjelp og uten sysselsetting. Ungdommer som ikke får utdanning eller arbeid danner kriminelle gjengmiljøer. Voksne innvandrere danner sine egne etniske miljøer og kvinnene isoleres i sine hjem. Noen innvandrere ønsker å ha det slik og er lite opptatt av å integreres. Andre har ingen valg.
Mange av våre politikere ønsker en mye sterkere satsing på integrering, men det er likevel regjeringen og flertallet (dels under partipisken) som legger premissene. De partiene som er mest tydelige på en bedre integreringspolitikk er Høyre og Frp, men Frp er likevel vesentlig mer radikal i sine standpunkter. På grensen til umenneskelig, hevder motstanderne.

Det som imidlertid skiller Høyre og Frp mest, er at Høyre i den politiske debatten setter mest fokus på å bygge opp igjen vår velferdsstat, og rette opp de feil og mangler som har utviklet seg de siste årene. Frp er mest opptatt av å fokusere på innvandrerproblemet for å tekkes de velgerne som frykter det fundamentalistiske islam som uansett aldri vil kunne slå rot i Norge.

tirsdag 19. mai 2009

I år bør media gi oss fakta om sannhet og løgn i valgkampen

I hver eneste politiske debatt hagler det med påstander om hvilket politiske parti som har foreslått hva, hvem som har stemt for og hvem som har stemt imot. Det legges fram tall og påpekes konsekvenser av vedtak og standpunkter. Og i hver eneste debatt hagler det med svar om at påstandene ikke har rot i virkeligheten, det er usannheter og direkte løgn, hevdes det av motpartene.
Spørsmålet jeg alltid sitter igjen med etter disse debattene, er hvem som egentlig snakker sant og usant, men det er spørsmål jeg aldri har fått svar på. I stedet er media kun opptatt av å gi terningkast til de medvirkende politikerne.
Journalister synes kanskje det er moro å kaste terning, men i utgangspunktet tror jeg folk flest klarer å danne seg en oppfatning om hvordan politikerne klarer seg i debatten. Hvis derimot terningkastene hadde inkludert sannhetsgehalten i de argumentene som fremsettes, ville jeg ansett det som særdeles verdifullt.
Den vanlige velger har ingen mulighet til å kontrollere hvem som snakker sant, og hvem som lyver. Det har derimot journalister.
Mitt største ønske i denne valgkampen er derfor at media følger opp de politiske debattene med en grundig oversikt over sannheter og usannheter. En slik oversikt vil ikke bare gi oss velgere et bilde av den enkelte politikers troverdighet, men den vil sannsynligvis også føre til at politikerne er mer etterrettelige og sannferdige i sine påstander.
Er noen medier villige til å ta utfordringen?

Bare et sterkt Høyre kan stoppe Frps ekstreme politikk

For de av oss som har et intenst ønske om at den rødgrønne regjeringen skal få avløsning i år, har vi kanskje ikke så mange alternativer å velge mellom hvis vi ønsker en ansvarlig regjering som vil verne om velferdsstaten og enkeltmennesket, og samtidig ønsker en ny politisk kurs. Fem måneder før valget peker Høyre seg ut som det eneste alternativet som kan stoppe Frps mest ekstreme politikk dersom Frp gjør et godt valg.
På Høyres landsmøte i helgen gjorde Erna Solberg det klart at Høyre er åpen for et regjeringssamarbeid med Frp. Det tror jeg var en viktig og nødvendig avklaring fordi det gir oss et reelt regjeringsalternativ. Riktig nok åpner hun også for et samarbeid mot sentrum. Det er neppe et realistisk alternativ. Selv om Høyre gjør et brakvalg, vil neppe Krf og Venstre komme så sterkt tilbake at de kan tenke på regjeringsplasser. Senterpartiet har, som vi har sett i denne perioden, blitt minst like rødt som de to regjeringspartnerne, og jeg har liten tro på at Sp vil skifte farge for å gjøre seg lekker for en Høyredominert regjering.
Jeg er blant de som synes at en god del av Frps politikk virker både fornuftig og realistisk. Hvis noe av dette kunne blitt realisert, kunne vi virkelig fått en ny politisk kurs i Norge. Men dessverre har jeg inntrykk av at et samlet Storting vender ryggen til Frps forslag. Ikke fordi de er dårlige eller urealistiske, men fordi de kommer fra Frp.
Men hvis jeg ser på totalen i Frps politikk, virker den direkte skremmende. Jeg kunne aldri, under noen omstendigheter, gitt min stemme til dette partiet. Derfor er jeg også oppriktig redd for at Frp skal gjøre et så godt valg at de blir totaldominerende i neste stortingsperiode.
Jeg kan ha en viss forståelse for at Krf og Venstre ettertrykkelig har lukket døra for et samarbeid med Frp. Likevel, jeg synes det er synd, og jeg er helle ikke sikker på om det er klokt av de to partiene. Og spesielt ikke når Lars Sponheim uttrykker så klart at han heller støtter en rødgrønn regjering enn en regjering hvor Frp er med.
Min drømmeregjering er en storkoalisjon hvor både Krf, Venstre, Høyre og Frp er med. Med alle partiene i regjering, ville Frps antall stadsråder bli tilsvarende redusert. Bak lukkede dører ville det sannsynligvis blitt et skikkelig lurveleven i en slik regjering, men i en koalisjon handler det tross alt om at alle må gi og alle må få. Derfor tror jeg for eksempel at Venstre ville vært garantisten for et sterkt fokus på bl.a. miljøpolitikken, mens Krf ville vært garantisten for fokus på bl.a. bistand og familiepolitikk. Høyre ville sikret at Frps økonomiske politikk hold seg innenfor ansvarlige rammer.
Men Krf og Venstre har dessverre knust min drøm. Da gjenstår bare Høyre som garantisten for at et sterkt Frp ikke kjører landet ut i et uføre som vil ramme mange mennesker, både her i landet og i den tredje verden.
Min innstendige oppfordring til alle dere som ønsker en ny politisk kurs i Norge etter valget, sørg for at vi får et sterk Høyre som kan sette bremsene på de ekstreme elementene i Frps politikk. Det er lov å stemme taktisk i et valg, selv om hjertet kanskje ligger et annet parti nærmest.