Lurer elektrobutikker oss trill rundt og flår oss for tusenlapper?

I butikken var prisen på videokameraet 13.000 kroner. I samtlige nettbutikker, også nettbutikken til den kjeden butikken tilhører, kostet det samme kameraet under 7.000 kroner. Dette er et av de grelle eksemplene som tyder på at elektrobutikker forsøker å lure oss trill rundt og flå oss for mange tusen på et enkelt kjøp.

Jeg trodde først at dette var en glipp fra butikken side, men senere har jeg forstått at butikkene kjører et kynisk løp for å bli kvitt utgående modeller. Utviklingen innenfor data og digitalt foto- og videoutstyr går så rivende fort at butikkene ikke klarer å selge unna tidligere modeller før de nye kommer på markedet. Da har de valget mellom å sette ned prisen på utgående modeller, og derved selge med tap, eller lure kundene til å kjøpe de gamle modellene til full pris. Dessverre har jeg registrert at butikker velger det siste.

Første gang jeg opplevde hvordan butikkene driver var da jeg kjøpte nytt digitalkamera for et par år siden. Jeg pløyde nettbutikkene for å finne et godt kamera og valget falt på et HP-kamera som en eller annen hadde kåret til best i test. Jeg foretrekker å handle i butikker fordi jeg synes det er lettere med service og eventuell reklamasjon. Jeg oppsøkte derfor nærmeste elektrobutikk, men ”mitt” kamera var ikke å finne i utstillingen. Der var det bare dyrere og/eller dårligere kameraer. På spørsmål fra meg fortalte ekspeditøren at det var de kameraene de hadde inne. Jeg fortalte hvilket kamera jeg skulle ha, og siktet mot utgangsdøra. Men før jeg rakk ut ropte han meg tilbake med et ”vi kan jo sjekke på dataen for sikkerhets skyld”. Og vips, der dukket det opp at HP-kameraet likevel var på lager. Den gang reagerte jeg ikke, men senere har jeg forstått at dette er et fast mønster.

Jeg gikk lenge og siklet på et nytt HD videokamera, og sjekket stadig utstillingene i de butikkene jeg var innom. I en butikk fant jeg to Sony-kameraer, ett til 13.000 kroner og et til 10.000 kroner. Heldigvis, ekspeditøren som kom for å hjelpe meg hadde ikke peil på videokameraer. Det eneste han kunne fortelle var at det dyreste var bedre enn det billigste. Vel hjemme logget jeg meg på nettet for å sjekke spesifikasjonene på disse kameraene, og overraskelsen var mildt sagt stor da jeg så at kameraet til 13.000 i butikken kostet under 7.000 i samtlige nettbutikker. Kameraet til 10.000 var det ingen av nettbutikkene som hadde. Faktum var at dette kameraet var så gammelt og utdatert at det ikke engang var omtalt på Sonys egne produktsider. Det hører med til historien at Sony hadde lansert to nyere modeller i denne serien, og det aller nyeste og beste kostet rundt 10.000 kroner i nettbutikkene.

For å forhindre at uvitende kunder skulle gå i denne prisfella, ringte jeg butikken og fortalte om den ublu prisforskjellen. Da jeg var innom noen dager senere var det dyreste satt ned til 7.500 kroner, mens det billigste var fjernet. (Forhåpentligvis ikke solgt.)

Da jeg etter hvert bestemte meg for å kjøpe et nytt videokamera, surfet jeg nettet for å finne et kamera som passet meg i pris og spesifikasjoner. Valget falt på et Sony-kamera. På nettet fikk jeg også en oversikt over hvilke butikker som hadde dette kameraet på lager.

En annen butikk, men samme kjede – og full reprise fra den gangen jeg kjøpte digitalkamera. To HD-kameraer var utstilt, begge relativt store og klumpete, dyrere og med dårligere spesifikasjoner enn det jeg hadde valgt meg ut. Også her kunne ekspeditøren fortelle at det dessverre var de HD-kameraene butikken hadde inne.

Da jeg konfronterte han med opplysningene på nettet om at butikken hadde de aktuelle Sony-kameraet, ble det litt febrilsk tasting på dataterminalen, og, jo visst, kameraet var på lager likevel.

Jeg har absolutt ingen tro på at dette er tilfeldigheter, tvert om er jeg sikker på at det er en bevisst strategi for å kvitte seg med de eldste modellene før de nye hentes fram. Om dette også gjelder datautstyr har jeg ingen formening om, men jeg blir ikke overrasket om det samme gjelder for disse produktene – og alle andre produkter hvor det stadig lanseres nye og bedre modeller.

Med dette vil jeg advare mine venner på det sterkeste mot å handle blindt i disse butikkene. Sjekk nettet på forhånd og bestem deg for hva du vil ha. Ikke tro på betjeningen hvis de sier at det som er utstilt er alt de har inne, og ikke la deg overtale til å kjøpe utstillingsmodellene før du har sjekket nærmere.

Hvis du vil advare dine venner, sender du en link til denne siden.

Er innvandrerne virkelig Norges mest presserende problem?

• Helsekøene vokser, mens sykehusene må redusere kapasiteten på grunn av pengemangel.
• Beboerne på sykehjem må tilbringe mesteparten av døgnet til sengs på grunn av for liten bemanning.
• Ungene våre blir syke på grunn av mugg og forråtnelse i falleferdige skoler,
• Politiet er i krise. Har ikke kapasitet til å bistå folk som trenger hjelp mot hverdagskriminalitet.
• Folk dør på veier som er livsfarlige på grunn av manglende nybygging og vedlikehold.
• Arbeidsledigheten øker fordi bedriftene sliter på grunn av finanskrise og økt skattetrykk.
  

Dette er bare en liten del av dagens elendighet i Velferdsstaten Norge. Men for mange er visst dette uvesentligheter i forhold til det de definerer som det mest presserende problemet Norge har dag, nemlig innvandrerne. Og utrolig mange lar innvandrerpolitikken være avgjørende for hvilket parti de vil gi sin stemme i valg.

Inspirert av Corvus’ interessante kommentar til min forrige blogg, har jeg tenkt litt på hva som egentlig skjer med den norske folkesjela. Er den virkelig slik at folk gjerne kan dø i helsekøene eller på livsfarlige veier, at det er greit at de gamle kan ligge der til de dør, at forfalne skoler kan ramle sammen over ungene våre - hvis vi bare kan bli kvitt innvandrerne? Nei, jeg nekter å tro at det er den norske folkesjela!

Det finnes helt klart rasehatere blant oss nordmenn, men å hevde at alle som kritiserer norsk innvandringspolitikk, og stemmer Frp av den grunn, er rasehatere, tar jeg sterk avstand fra. Likevel er det tankevekkende at når vi snakker om innvandrere i negativ sammenheng, snakker vi alltid om de med en annen hudfarge. Aldri om innvandrere fra tidligere østblokk-land. Det til tross for at denne gruppen står for en stadig større andel av kriminaliteten her i landet.

Uansett hva vi vil eller ikke vil er Norge i dag et flerkulturelt samfunn, men i dagliglivet er det sjelden at omgangen mellom etniske nordmenn og innvandrere skaper problemer. Tvert om, begge sider viser normal høflighet og respekt for hverandre, og det virker som om etniske nordmenn ikke engang reflekterer over at de har med en innvandrer å gjøre. Og jeg er ganske sikker på at nordmannen som setter seg inn i ei drosje, ikke ofrer en tanke på at den mørkhudede sjåføren er en farlig muslim. Det er vel heller ingen som tror at den mørkhudede trikkeføreren er en terrorist som har plassert en bombe under akkurat ditt sete.

Hva er det da som får mange nordmenn til å slå over en bryter i hodet sitt til ”Jeg hater innvandrere”-posisjon når de kommer hjem eller entrer stemmelokalet ved valg, og samtidig lukker øynene for den forringelsen av velferdsstaten vi opplever nå? Fagfolk kunne sikkert skrevet mange bøker om det temaet, men jeg har også gjort meg noen tanker om tre viktige faktorer, nemlig ekstremisme, integreringspolitikken og Frp-populisme.

Når media har oppslag om islam og muslimer, handler det nesten alltid om de negative faktorene som terror, tvangsgifte, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Dette har vi fått servert så mange ganger at vi nå setter likhetstegn mellom muslimer som gruppe og de negative faktorene. Men når vi møter innvandrerne i hverdagen ser vi ikke den skumle gruppen, bare et hyggelig, smilende individ.

Heldigvis har Norge så langt sluppet terrorangrep, men ekstremister finnes det mange av. Tvangsgifte, kjønnslemlesting og kvinneundertrykkelse er ikke ukjent i norske innvandrermiljøer. Selv om det bare er et lite mindretall av innvandrerne som holder fast på disse tradisjonene, er det fullstendig uakseptabelt her i landet. Derfor blir det også store medieoppslag når slike ting avdekkes.

Den rødgrønne regjeringens integreringspolitikk har vist seg totalt feilslått. Noen vil kanskje si at regjeringen ikke har en integreringspolitikk i det hele tatt. Resultatet har blitt en stadig økende fortvilelse og frustrasjon både for innvandrerne og etniske nordmenn. Mange innvandrere blir gående i måneder og år i uvisshet, uten hjelp og uten sysselsetting. Ungdommer som ikke får utdanning eller arbeid danner kriminelle gjengmiljøer. Voksne innvandrere danner sine egne etniske miljøer og kvinnene isoleres i sine hjem. Noen innvandrere ønsker å ha det slik og er lite opptatt av å integreres. Andre har ingen valg.
Mange av våre politikere ønsker en mye sterkere satsing på integrering, men det er likevel regjeringen og flertallet (dels under partipisken) som legger premissene. De partiene som er mest tydelige på en bedre integreringspolitikk er Høyre og Frp, men Frp er likevel vesentlig mer radikal i sine standpunkter. På grensen til umenneskelig, hevder motstanderne.

Det som imidlertid skiller Høyre og Frp mest, er at Høyre i den politiske debatten setter mest fokus på å bygge opp igjen vår velferdsstat, og rette opp de feil og mangler som har utviklet seg de siste årene. Frp er mest opptatt av å fokusere på innvandrerproblemet for å tekkes de velgerne som frykter det fundamentalistiske islam som uansett aldri vil kunne slå rot i Norge.

I år bør media gi oss fakta om sannhet og løgn i valgkampen

I hver eneste politiske debatt hagler det med påstander om hvilket politiske parti som har foreslått hva, hvem som har stemt for og hvem som har stemt imot. Det legges fram tall og påpekes konsekvenser av vedtak og standpunkter. Og i hver eneste debatt hagler det med svar om at påstandene ikke har rot i virkeligheten, det er usannheter og direkte løgn, hevdes det av motpartene.
Spørsmålet jeg alltid sitter igjen med etter disse debattene, er hvem som egentlig snakker sant og usant, men det er spørsmål jeg aldri har fått svar på. I stedet er media kun opptatt av å gi terningkast til de medvirkende politikerne.
Journalister synes kanskje det er moro å kaste terning, men i utgangspunktet tror jeg folk flest klarer å danne seg en oppfatning om hvordan politikerne klarer seg i debatten. Hvis derimot terningkastene hadde inkludert sannhetsgehalten i de argumentene som fremsettes, ville jeg ansett det som særdeles verdifullt.
Den vanlige velger har ingen mulighet til å kontrollere hvem som snakker sant, og hvem som lyver. Det har derimot journalister.
Mitt største ønske i denne valgkampen er derfor at media følger opp de politiske debattene med en grundig oversikt over sannheter og usannheter. En slik oversikt vil ikke bare gi oss velgere et bilde av den enkelte politikers troverdighet, men den vil sannsynligvis også føre til at politikerne er mer etterrettelige og sannferdige i sine påstander.
Er noen medier villige til å ta utfordringen?

Bare et sterkt Høyre kan stoppe Frps ekstreme politikk

For de av oss som har et intenst ønske om at den rødgrønne regjeringen skal få avløsning i år, har vi kanskje ikke så mange alternativer å velge mellom hvis vi ønsker en ansvarlig regjering som vil verne om velferdsstaten og enkeltmennesket, og samtidig ønsker en ny politisk kurs. Fem måneder før valget peker Høyre seg ut som det eneste alternativet som kan stoppe Frps mest ekstreme politikk dersom Frp gjør et godt valg.
På Høyres landsmøte i helgen gjorde Erna Solberg det klart at Høyre er åpen for et regjeringssamarbeid med Frp. Det tror jeg var en viktig og nødvendig avklaring fordi det gir oss et reelt regjeringsalternativ. Riktig nok åpner hun også for et samarbeid mot sentrum. Det er neppe et realistisk alternativ. Selv om Høyre gjør et brakvalg, vil neppe Krf og Venstre komme så sterkt tilbake at de kan tenke på regjeringsplasser. Senterpartiet har, som vi har sett i denne perioden, blitt minst like rødt som de to regjeringspartnerne, og jeg har liten tro på at Sp vil skifte farge for å gjøre seg lekker for en Høyredominert regjering.
Jeg er blant de som synes at en god del av Frps politikk virker både fornuftig og realistisk. Hvis noe av dette kunne blitt realisert, kunne vi virkelig fått en ny politisk kurs i Norge. Men dessverre har jeg inntrykk av at et samlet Storting vender ryggen til Frps forslag. Ikke fordi de er dårlige eller urealistiske, men fordi de kommer fra Frp.
Men hvis jeg ser på totalen i Frps politikk, virker den direkte skremmende. Jeg kunne aldri, under noen omstendigheter, gitt min stemme til dette partiet. Derfor er jeg også oppriktig redd for at Frp skal gjøre et så godt valg at de blir totaldominerende i neste stortingsperiode.
Jeg kan ha en viss forståelse for at Krf og Venstre ettertrykkelig har lukket døra for et samarbeid med Frp. Likevel, jeg synes det er synd, og jeg er helle ikke sikker på om det er klokt av de to partiene. Og spesielt ikke når Lars Sponheim uttrykker så klart at han heller støtter en rødgrønn regjering enn en regjering hvor Frp er med.
Min drømmeregjering er en storkoalisjon hvor både Krf, Venstre, Høyre og Frp er med. Med alle partiene i regjering, ville Frps antall stadsråder bli tilsvarende redusert. Bak lukkede dører ville det sannsynligvis blitt et skikkelig lurveleven i en slik regjering, men i en koalisjon handler det tross alt om at alle må gi og alle må få. Derfor tror jeg for eksempel at Venstre ville vært garantisten for et sterkt fokus på bl.a. miljøpolitikken, mens Krf ville vært garantisten for fokus på bl.a. bistand og familiepolitikk. Høyre ville sikret at Frps økonomiske politikk hold seg innenfor ansvarlige rammer.
Men Krf og Venstre har dessverre knust min drøm. Da gjenstår bare Høyre som garantisten for at et sterkt Frp ikke kjører landet ut i et uføre som vil ramme mange mennesker, både her i landet og i den tredje verden.
Min innstendige oppfordring til alle dere som ønsker en ny politisk kurs i Norge etter valget, sørg for at vi får et sterk Høyre som kan sette bremsene på de ekstreme elementene i Frps politikk. Det er lov å stemme taktisk i et valg, selv om hjertet kanskje ligger et annet parti nærmest.