Som regjeringssjef er Jens Stoltenberg konfliktsky, unnvikende, fraværende og en passe dose feig

En meningsmåling viser at Jens Stoltenberg får flest stemmer når folk blir spurt om hvem de helst vil ha som statsminister. Men får han egentlig disse stemmene fordi han er en god statsminister, eller fordi han er en ung, pen, sjarmerende og god politiker? Jeg innrømmer at han er en dyktig politiker, men i statsministerrollen er han vel den svakeste og mest usynlige vi har hatt. Og en passe dose feig.

Jo da, Stoltenberg er stadig i media, men hva er det egentlig han har å fortelle? Det han snakker om er i hovedsak tre ting. Det ene er hva den rødgrønne regjeringen har fått til, det andre er hva de skal få til hvis de får fortsette etter valget, og det tredje er utskjelling av Frp og Høyre. I andre politiske og viktige saker, er han gjennomført ganske ullen, tilbakeholden og konfliktsky. Det er lite som vitner om at det er en statsmann som uttaler seg.

Å være statsminister er ikke bare å være landets politiske leder, men også å være sjef i regjeringskollegiet. Etter min mening fyller Stoltenberg denne rollen på en særdeles dårlig måte i forhold til sine forgjengere. Jeg har aldri stemt Krf, men må innrømme at Kjell Magne Bondevik fremsto som en mye tydeligere sjef enn Stoltenberg. For ikke å glemme Gro Harlem Brundtland. Generelt var hun den mest arrogante og selvopphøyde statsminister vi har hatt i moderne tid, men det var aldri tvil om at hun var Sjef med stor S.

Mitt inntrykk av Stoltenberg som en svak regjeringssjef har bygget seg opp over tid, men toppet seg under regjeringens håndtering av hijab-saken og Aker-saken. Når det stormet som verst under disse sakene, var det mange som undret seg over at Stoltenberg ikke kom på banen. De få gangene han ble tvunget til å si noe, kom han stort sett med svada. Det var tydelig å se at denne mannen ikke likte slike konflikter.

Regjeringens håndtering av de to sakene sender mange negative signaler om dens indre liv. Det ene er at Stoltenberg åpenbart ikke har så stor autoritet internt at stasrådene finner det bryet verd å diskutere konfliktfylte saker med sjefen før de går ut offentlig. Alternativt kan det jo være at statsrådene er så sneversynt at de ikke ser hvor konfliktfylte sakene er. Da burde jo uansett sjefen slått i bordet og lest dem leksa.

Det andre er at Stoltenberg lot sine statsråder rote seg totalt ut i gjørma uten å gripe inn. Hvis det var slik at meldingen på departementets hjemmesider om godkjenning av hijab i politiet var en misforståelse, burde sjefen sørget for at misforståelsen ble rettet opp umiddelbart, i hvert fall lenge før justisministeren kollapset hjemme på kjøkkengulvet. Men det vi opplevde, var en regjeringssjef som var totalt fraværende. Og det samme så vi da Brustad ble tvunget ned i knestående i Aker-saken.

Jeg skal ikke underslå det faktum at statsrådene er direkte ansvarlige for sine fagområder i forhold til Stortinget. Derfor er det umulig for regjeringssjefen å skyve statsråden til side og ”overta” en sak. Det ville blitt tolket som om regjeringssjefen ikke har tillit til stasråden, både av Stortinget og folk flest. Men det forhindrer ikke at regjeringssjefen kan være til stede, som han gjerne er når regjeringen har noe positivt å fortelle. Da står han smilende og stolt sammen med sin statsråd, og prater villig vekk med statsråden som en ren tilhører. Det så vi senes fredag 19. Juni under presentasjonen av Samhandlingsreformen. Stoltenberg åpnet og tok alt skrytet, mens statsråden ble nedgradert til en ”teknokrat” som fikk lov til å presentere detaljene.

Etter min mening burde Stoltenberg, hvis han hadde vært en god sjef, sittet sammen med justisminister Knut Storberget på den siste pressekonferansen han hadde om hijab-saken før han kollapset. Det ville helt sikkert vært til stor støtte for Storberget, og det hadde vist folk at Stoltenberg var en sjef med ansvar, både for sine statsråder og for regjeringens samlede politikk. Sannsynligvis hadde Sylvia Brustad også hatt god støtte av å ha sjefen ved sin side når det blåste som verst i Aker-saken.

Med en sjef av Stoltenbergs kaliber, er det ikke overraskende at denne regjeringen seiler fra den ene stormen til den andre. Jeg for min del er glad jeg aldri har hatt en sjef som er så lite til stede, og så lite støttende for sine medarbeidere, som regjeringssjef Jens Stoltenberg er for sine statsråder.

Hvor er psykiatrien når politiet må rykke ut til akutt psykisk syke

Litt ruset, desperat og fortvilet på grunn av kjærlighetssorg gikk Trond rundt med ei ladd hagle på tunet på et nedlagt gårdsbruk. Han ropte og skrek at han ville ta livet sitt hvis han ikke fikk sin kjære tilbake. En brå bevegelse fra politiet som hadde omringet gården, skremte Trond. Han rettet plutselig hagla mot sitt eget hode og trakk av. Han rakk å komme opp i 20-årene. Mange ganger har jeg stilt spørsmålet om Trond hadde levd i dag hvis noen hadde tilkalt psykiatrisk ekspertise. Det spørsmålet vil jeg aldri få svar på.

Som journalist kommer du i nærkontakt med mange saker. Noen går i glemmeboka etter noen dager, andre etser seg fast i hjernebarken for resten av livet. Det har gått drøyt 20 år siden tragedien med drammensgutten Tronds. Men jeg kommer aldri til å glemme fordi den provoserte meg så voldsomt.

Trond var rusmisbruker, men ikke blant de tunge misbrukerne. De som kjente ham beskrev ham som en grei og snill gutt som aldri ville gjøre noen noe vond. Dessverre ble Trond forelsket i en gift kvinne, og dessverre ble følelsene gjengjeldt. De hadde et forhold i en periode, men så bestemte hun seg for å satse på ekteskapet og gjorde det slutt med Trond.

På godt norsk kan vi si at ”det klikket” for Trond. At han ruset seg gjorde ikke saken bedre. Han fikk tak i ei hagle et eller annet sted og dro opp til det nedlagte småbruket i en skogsområde i utkanten av Drammen. Det var noen hyttenaboer i området som hørte at han hylte og skrek, og det var de som varslet politiet.

Som vanlig rykket politiet ut med maskinpistoler, hjelmer og skuddsikre vester. De omtrent omringet gårdstunet, godt synlige for Trond, men på betryggende avstand. Dette skjedde på senvinteren mens det fortsatt var litt is og snø på bakken. Plutselig gled Trond på en issvull. Politiet trodde han hadde tenkt å skyte, og alle kastet seg ned og tok ladegrep mens de siktet på Trond. Han ble vettskremt over politiets reaksjon. Han rettet haglen mot sitt eget hode og trakk av.

Generelt har jeg i lang tid blitt provosert av måten akutt psykisk syke blir behandlet på. Hvis du blir akutt somatisk syk eller utsatt for en ulykke, stiller helsevesenet opp med alle de ressurser de har til rådighet. Hvis du blir akutt psykisk syk, er det svært ofte en sak for politiet i startfasen. For meg er det umulig å forstå at gruppe politifolk med maskinpistol, skuddsikker vest og hjelm representerer den beste behandling for en akutt psykisk pasient. Oftere tvert imot. Men heldigvis er det sjelden saken får en så tragisk utgang som det fikk for Trond og hans pårørende.

Politiet mener selv at de er godt kvalifisert for å håndtere slike situasjoner fordi de har spesialkurs i forhandlingsteknikk. Jeg har imidlertid vanskelig for å sidestille et par ukers kurs i forhandlingsteknikk med faglig kompetanse på psykiske lidelser. Det blir nesten som å gi en politibetjent med førstehjelpskurs ansvar for alvorlig skadde i en trafikkulykke helt til pasienten er innbrakt til sykehus.

Selvfølgelig må politiet rykke ut når psykisk syke personer griper til våpen. Men spørsmålet jeg stilte da jeg skrev om Trond-tragedien i avisa, var hvorfor psykiatrien ikke har en form for beredskapsvakt som kan rykke ut sammen med politiet i slike situasjoner. Jeg er ikke i tvil om at en spesialist innefor psykiatrien ville gjort en mye bedre jobb enn politiet, som med en slik løsning kunne inntatt en langt mer tilbaketrukket posisjon.

Dessverre må jeg innse at en rusmisbrukers tragiske selvdrap og et påfølgende oppslag i lokalavisa, ikke veier tungt nok til at politikere eller helsemyndighetene endrer praksis. Derfor stiller jeg spørsmålet igjen, hvorfor har ikke psykiatrien en beredskap som kan rykke ut ved behov.

Med denne bloggen, og med hjelp av Twitter, kan jeg kanskje påvirke noen med større gjennomslagskraft enn meg til å følge opp denne saken.