lørdag 26. januar 2013

Lovlige lovbrudd i offentlig sektor rammer de aller svakeste hardt og brutalt


Over det ganske land begås det daglig en lang rekke lovbrudd som rammer enkeltmennesker, og ofte er det de aller svakeste i samfunnet som rammes mest brutalt. Men de som begår disse lovbruddene blir aldri verken tiltalt eller straffet. De er heldige for de er ansatt i offentlig sektor. Der er lovbruddene lovlige.

Torsdag 25. januar kunne TV2 Nyhetene fortelle at 46 av 65 undersøkte kommuner bryter loven om sosialstønad http://bit.ly/UobbRj. I alle disse kommunene er stønaden langt mindre enn det klientene har krav på etter loven, og langt mindre enn det er mulig å leve av. TV2 illustrerte denne saken med et intervju med alenemoren Helen Pedersen fra Bergen. Hun har en sønn på 7 år, og reportasjen levner ingen tvil om at det først og fremst er sønnen som rammes av kommunens lovbrudd.

Helen Pedersen skal ha all ære for å gi en sak som dette et ansikt for det er, som hun selv sier, forbundet med skam å måtte leve på sosialen. Hun er blant de som befinner seg aller lengst nede på rangstigen i vårt statuspregede samfunn. Derfor skal det stort mot til å stå fram slik hun gjør i reportasjen.

Sett med mine øyne er dette svært alvorlige lovbrudd. Det er ikke en «miss» som går over i løpet av noen dager. Det er heller ikke tyvgods som kan leveres tilbake, eller skadeverk som kan repareres. Det handler om et lite barns vanskelige oppvekstsvilkår som vil sette sitt preg i mange år framover. I verste fall kan det gi psykiske senskader som kan gjøre det vanskelig å komme inn i en normal livsførsel i voksen alder.

Men til tross for lovbruddets alvorlige karakter er det ingen som verken blir tiltalt eller straffet. I beste fall vil kommunen få en reprimande av fylkesmannen, og det var det. Politi og påtalemyndigheter vil knapt nok registrere at loven brytes. For å si det som det er; Dette et et av de mange lovlige lovbrudd her i landet.

For det er mange av dem, veldig mange. Stadig vekk bringer media nyheter som offentlig virksomhet som bryter loven innenfor skole, eldreomsorg, barnevern, helsevesen, psykiatri og stønadsordninger  (NAV) som i dette tilfellet. Og sikkert mye mer enn dette. Felles for alle lovbruddene er at de rammer hardt og brutalt de aller svakeste i samfunnet, og at ingen noensinne blir tiltalt og straffet. For selv om det handler om offentlig forvaltning, er det alltid noen i systemet som er ansvarlig for loven skal etterleves. Det er fullstendig uakseptabelt at de ansvarlige skal kunne «gjemme seg» i systemet.

De eneste offentlig ansatte som til stadighet blir etterforsket og tiltalt er fotfolket i politiet. Men sjefene i politietaten går fri. Et godt eksempel på det er tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, som den 12. januar 2010 sto frem i Dagbladet og fortalte at politiet i Oslo «bryter loven gang på gang» http://bit.ly/Vori3T. Saken handlet om at varetekstfanger ble sittende i glattcelle på politihuset mye lenger enn loven tillater. Gjengedal fikk ikke engang en repremande for sin innrømmelse.

Gjengedals adressat var selvsagt overordnede myndigheter – det vil si politikerne – som ikke har vært i stand til å skaffe nok fengselsplasser. På samme måte er alle de andre lovbruddene begrunnet med knappe ressurser, utilstrekkelige budsjetter og manglende politisk prioritering. Men så enkelt skal det ikke være. At politikerne svikter gir hverken politimestere eller andre i offentlig forvaltning rett til å bryte lover som er vedtatt for å beskytte innbyggerne og sikre deres rettigheter i samfunnet. Det er nettopp disse lovene som er fundamentet i det vi liker å kalle Velferdsstaten. 

Det eneste riktige i slike saker ville vært at Gjengedal løslot varetektsfanger dersom han ikke klarte å skaffe fengselsplasser i henhold til lovens krav. På samme måte skulle en skoleleder umiddelbart stengt skolen dersom den ikke oppfylte lovens krav til luftkvalitet og læringsmiljø. Den NAV-ansatte skulle utbetalt sosialstønad i henhold til lovens krav, uavhengig av de budsjettene kommunepolitikerne har vedtatt. Og så videre. Det ville plassert ansvaret der det hører hjemme – hos politikerne. Men det ville selvsagt blitt et ramaskrik, først og fremst fra politikernes side som ikke liker å bli avkledd sin ansvarsforsømmelse på en slik måte. Kan godt tenkes at tjenestemenn og -kvinner som hadde vist et slikt mot ville fått sparken, men jeg skulle likt å se utfallet av en arbeidsrettssak mot medarbeidere som sparkes fordi de følger lovens bestemmelser. Blant folk flest vil jeg tippe  de ville blitt utropt som helter, i motsetning til i dag som jeg er fristet til å kalle dem både feige, umoralske og umenneskelige.

Det folk flest ikke er klar over at at de «lovlige lovbruddene» i offentlig sektor er en bevisst og villet praksis fra vår lovgivende forsamling. Og her står de politiske partiene helt likt, kanskje med unntak av FrP på noen få områder. Stortinget har vedtatt den ene flotte loven etter den andre som tar sikte på å beskytte og ivareta innbyggernes interesser, og gi dem klare rettigheter. Det er på disse områdene politikerne soler seg i den norske velferdsstaten. Men de har med vitende og vilje unnlatt å legge inn straffereaksjoner i de samme lovene. Dermed beror hele lovverket på Stortingets tillit til at kommunene og den utøvende statlige forvaltning følger loven. Hvis ikke, ja da,så. Lite vi kan gjøre med det, annet å snakke med dem. At enkeltmennesker, og som regel de aller svakeste i samfunnet rammes hardt og brutalt, ja det får visst så være.

Et spørsmål jeg stiller meg er om vi ikke kan bruke den samme paragraf mot offentlig ansatte som ofte brukes mot fotfolket i politiet, nemlig gruv uforstand i tjeneste. For det er etter min mening grov uforstand å la et barn leve i fattigdom og ødelegge dets oppvekstvilkår, og å ødelegge barns læringsvilkår og kunnskap for livet på grunn av helsefarlige klasserom, og å nekte eldre pleietrengende nødvendig omsorg og pleie, og å unnlate å gi livreddende behandling innenfor fastsatte frister til alvorlig syke pasienter, og mye, mye mer. Men jeg antar at en eventuell etterforsking av grov uforstand i tjenesten må basere seg på en konkret politianmeldelse fra den fornærmede part. Politi og påtalemyndigheter vil neppe ta i slike saker med ildtang med mindre de tvinges til det.

Avslutningsvis kan det jo være artig og sammenholde offentlige etaters lovlige lovbrudd med myndighetenes forhold til sivile som ilegges fengselsstraff, bøter, gebyrer og strafferenter over en lav sko. Lurer på om myndighetene hadde godtatt at jeg droppet NRK-linsens og vegavgift med å påpeke at jeg ikke kan prioritere disse kostnadene innenfor mine stramme budsjetter. Nei egentlig, jeg lurer ikke på hva svaret ville blitt. Det kanskje mest grelle eksempel på myndighetenes «forfølgelse» av menigmann er mannen som i beruset tilstand flyttet bilen sin 3-4 meter på egen gårdsplass. Han utgjorde ingen fare verken for seg selv eller andre, men ble likevel dømt til fengselsstraff for fyllekjøring. Slike saker setter lovbruddene litt i perspektiv.


2 kommentarer:

  1. Innlegget setter i gang mye tankevirksomhet. Jeg holder meg til det området jeg vet noe om av egenerfaring,sosialstønader og nav. Heldigvis har Fylkesmannen jevnlig tilsyn i alle kommuner i hele landet for å etterse saker, om de er av god nok kvalitet og at loven ikke brytes. Avvikene må lukkes innen gitt frist og følges nøye opp. Dette skal hindre unnlatetelsessynder, at ikke feil rettes opp. Fykesmannen er også klageinstans og gir klager medhold starks vedtakene virker urimelig og/ eller avviker fra loven. Nå er det sånn at sosialhjelp er ment å gis i en akutt vanskelig situasjon og ingen skal leve av dette over lang tid. Noen ganger skjer dette alikevel av ulike årsaker som like gjerne kan skyldes bruker som at nav ikkke hjelper tilstrekkelig. Men helt klart kritikkverdig og skal ikke forekomme at dette er forvaltningens skyld. Når det gjelder enkeltsaker som eksemplet i denne bloggen, så vet jeg av lang erfaring at en sak har minst to sider. Barnevernet har også en oppgave i å bistå så barn ikke blir i en slik situasjon men at familien får ekstra hjelp også derfra. Og det er de etter min erfaring ganske gode til men kan bli bedre.
    Sosialstønaden. Det er opp til politikerne i enhver kommune å vedta hva som skal være veiledende normer og hvordan disse differnsieres etter enslig, par, barn osv. Når veiledende norm er vedtatt så følges ikke disse slavisk men vurderes i hvert enkelt tilfelle. Hver saksbehandler kan vurdere annerledes men må også ta hensyn til forskjellsbehandling! Alle vedtak begrunnes grundig og gir svar på hvordan det er vurdert. Hadde disse begrunnelsene kommet frem i media, ville mange fete overskrifter vært unngått. I tillegg er det en paragraf som sier at det kan vurderes tilleggsytelser. Jeg har aldri opplevd at en ytelse ikke er innvilget grunnet manglende penger på budsjett. Er budsjettet i underskudd, må nav og kommunen sette inn mer ressurser på å forebygge at mennesker kommer i en slik situasjon, og ressurser på å hjelpe folk til rett ytelse eller enda bedre ; raskt ut i arbeid hvis det er målet brukeren har.

    Er fullt klar over at det er store forskjeller i kommunene. Men når dette er skrevet så spør jeg meg om hvem som skal tiltales. fotfolket i byråkratiet, politikere, toppledelsen i direktorat og Dept eller......
    Desverre tror jeg aldri det er mulig å unngå feil, men arbeid med kvalitetssikring må ha høy prioritet. Alternativet til det systemet vi har i dag kan bli så mye verre med hver enkeltes helseforsikring og andre forsikringer som er avgjørende for om vi får den hjelpen vi trenger når vi trenger den. Er det dette vi vil ha?

    SvarSlett
  2. flott innlegg!

    www.norskeroster.wordpress.com

    SvarSlett