Hvorfor Stoltenberg og Halvorsen ikke tør å ta en reell diskusjon om privatisering og konkurranseutsetting

Hver gang Høyre snakker om privatisering og konkurranseutsetting i offentlig sektor, avfeier både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen en reell debatt med flåsete svar som ”nei til bestemor på anbud” og ”et tilbud bare til de rikeste”. Jeg har stor forståelse for at de avfeier en reell diskusjon om disse sakene. Problemet deres er at konkurranseutsetting brutalt vil avsløre hvor kritikkverdige de offentlige tjenestene er i dag.

La oss ta som et eksempel at driften av et sykehjem settes ut på anbud. Som i alle anbudssaker må oppdragsgiver, i dette tilfellet kommunen, utarbeide anbudsdokumenter med spesifikasjoner på hva tjenesten/driften skal inneholde. Blant annet antall ansatte i forhold til beboere, hvorav antall fagutlærte sykepleiere og hjelpepleiere. Videre vil det være naturlig å spesifisere hva beboerne har krav på, som tilbud om dusj/bad, når de skal ha krav på å få hjelp til å stå opp om morgenen og gå til sengs om kvelden. Måltider til faste tider, aktivitetstilbud og tilbud om lege, fysioterapi, hjelpemidler osv.

Arbeiderpartiet og SV er selvfølgelig livredde for at kommunene skal gå ut med slike anbudsspesifikasjoner, og det vil naturligvis også de fleste kommunene vegre seg mot. Årsaken er selvsagt at disse spesifikasjonene vil måtte ligge himmelhøyt over det som er standard på de fleste – om ikke alle – offentlig drevne sykehjem i dag. Å gå ut med spesifikasjoner tilnærmet dagens standard på offentlige sykehjem, er like selvsagt en umulighet. Da vil de jo måtte avdekke hvor elendig standarden faktisk er, noe som ganske sikkert ville skapt et ramaskrik i befolkningen.

Mye av de samme prinsippene vil gjelde konkurranseutsetting av sykehus. Tenk bare hvilke reaksjoner det ville skapt hvis staten utarbeidet spesifikasjoner hvor de tillot korridorpasienter og tvungne brøkstillinger for de ansatte, bare for å nevne noe.

Jeg har ingen problemer med å forstå de sosialistiske partienes motstand mot private sykehus, som drives med samme statlige finansiering som de offentlige sykehusene. For det første vil det skape en betydelig konkurranse i effektivitet og service for pasientene. Og for det andre vil det skape en konkurranse om kvalifisert arbeidskraft. Det siste påpeker jo også Ap og SV selv, at private sykehus vil være lønnsdrivende i konkurransen om de beste fagfolkene. For min del tolker jeg det som en klar erkjennelse av at sykepleiere og andre fagfolk i dag er grovt underbetalt i det offentlige helsevesenet. For å unngå et lønnsløft for disse gruppene, er den enkleste løsningen for de sosialistiske partiene å hindre konkurranse.

Et annet argument Ap og SV ynder å bruke er at private sykehus vil ”skumme fløten” ved å bare ta de mest lønnsomme pasientene/operasjonene. Det er selvfølgelig et poeng hvis myndighetene har tenkt å gi konsesjoner i halvveis bevisstløs tilstand. For her, som i alle andre konsesjonssaker, og spesielt de som gjelder statlig finansiering, er det opp til myndighetene å stille krav. Hvis et privat sykehus bare ønsker de mest lønnsomme tjenestene, kan myndighetene ganske enkelt si nei.

På den annen side, hvis det er slik at noen sykehusoppgaver gir solide overskudd mens andre gir underskudd, kan det kanskje være behov for å se på selve finansieringsordningen. Uansett, statlig eller privat, med en slik finansieringsordning vil det alltid være pasienter med ”underskuddsbehandlinger” som vil bli rammet. Aps og SVs motargument vil altså ikke ha relevans med et annet finansieringssystem.

I tillegg er det også snakk om ideologi. Privatisering strider mot de sosialistiske partienes ideologi som går ut på at viktige tjenester for befolkningen skal være det offentliges ansvar, med likhet for alle – like gode eller like dårlige. Den ideologien har de to partiene imidlertid svelget med god appetitt når det gjelder barnehagene.

Foran forrige valg var barnehageplass for alle det store satsingsområdet, spesielt for SV hvor den sosialistiske ideologien står sterkest. Men for å kunne nå dette målet var de helt avhengig av sterk medvirkning fra private aktører. Antallet private barnehager har nesten eksplodert de siste fire årene, og både SV-Kristin og Ap-Jens slår seg stolt på brystet over at ”regjeringen” så og si har innfridd løftet om full barnehagedekning.

For min del har jeg ennå til gode å forstå hvorfor det skal være akseptabelt å overlate de minste til private aktører, men ikke de eldste og de syke.

Som motargument til denne bloggen vil det helt sikkert bli vist til at en del av de eksisterende private sykehjemmene ikke holder en tilfredsstillende standard. Jeg kommer sikkert også til å bli minnet på Siv Jensens ”tabbeuttalelse” på TV for noen dager siden om at sykehjemmet hun besøkte ikke var drevet av kommunen.

Og selvfølgelig er det korrekt at enkelte private sykehjem ikke har tilfredsstillende standard – akkurat som et veldig stort antall offentlig. Her er det likevel kommunene som har ansvaret med tilsyn og pålegg. Men det kan neppe være lett for kommunene å pålegge de private aktører standarder som kommunene selv ikke klarer å tilby på sykehjem de driver selv.