Hvorfor Stoltenberg og Halvorsen ikke tør å ta en reell diskusjon om privatisering og konkurranseutsetting

Hver gang Høyre snakker om privatisering og konkurranseutsetting i offentlig sektor, avfeier både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen en reell debatt med flåsete svar som ”nei til bestemor på anbud” og ”et tilbud bare til de rikeste”. Jeg har stor forståelse for at de avfeier en reell diskusjon om disse sakene. Problemet deres er at konkurranseutsetting brutalt vil avsløre hvor kritikkverdige de offentlige tjenestene er i dag.

La oss ta som et eksempel at driften av et sykehjem settes ut på anbud. Som i alle anbudssaker må oppdragsgiver, i dette tilfellet kommunen, utarbeide anbudsdokumenter med spesifikasjoner på hva tjenesten/driften skal inneholde. Blant annet antall ansatte i forhold til beboere, hvorav antall fagutlærte sykepleiere og hjelpepleiere. Videre vil det være naturlig å spesifisere hva beboerne har krav på, som tilbud om dusj/bad, når de skal ha krav på å få hjelp til å stå opp om morgenen og gå til sengs om kvelden. Måltider til faste tider, aktivitetstilbud og tilbud om lege, fysioterapi, hjelpemidler osv.

Arbeiderpartiet og SV er selvfølgelig livredde for at kommunene skal gå ut med slike anbudsspesifikasjoner, og det vil naturligvis også de fleste kommunene vegre seg mot. Årsaken er selvsagt at disse spesifikasjonene vil måtte ligge himmelhøyt over det som er standard på de fleste – om ikke alle – offentlig drevne sykehjem i dag. Å gå ut med spesifikasjoner tilnærmet dagens standard på offentlige sykehjem, er like selvsagt en umulighet. Da vil de jo måtte avdekke hvor elendig standarden faktisk er, noe som ganske sikkert ville skapt et ramaskrik i befolkningen.

Mye av de samme prinsippene vil gjelde konkurranseutsetting av sykehus. Tenk bare hvilke reaksjoner det ville skapt hvis staten utarbeidet spesifikasjoner hvor de tillot korridorpasienter og tvungne brøkstillinger for de ansatte, bare for å nevne noe.

Jeg har ingen problemer med å forstå de sosialistiske partienes motstand mot private sykehus, som drives med samme statlige finansiering som de offentlige sykehusene. For det første vil det skape en betydelig konkurranse i effektivitet og service for pasientene. Og for det andre vil det skape en konkurranse om kvalifisert arbeidskraft. Det siste påpeker jo også Ap og SV selv, at private sykehus vil være lønnsdrivende i konkurransen om de beste fagfolkene. For min del tolker jeg det som en klar erkjennelse av at sykepleiere og andre fagfolk i dag er grovt underbetalt i det offentlige helsevesenet. For å unngå et lønnsløft for disse gruppene, er den enkleste løsningen for de sosialistiske partiene å hindre konkurranse.

Et annet argument Ap og SV ynder å bruke er at private sykehus vil ”skumme fløten” ved å bare ta de mest lønnsomme pasientene/operasjonene. Det er selvfølgelig et poeng hvis myndighetene har tenkt å gi konsesjoner i halvveis bevisstløs tilstand. For her, som i alle andre konsesjonssaker, og spesielt de som gjelder statlig finansiering, er det opp til myndighetene å stille krav. Hvis et privat sykehus bare ønsker de mest lønnsomme tjenestene, kan myndighetene ganske enkelt si nei.

På den annen side, hvis det er slik at noen sykehusoppgaver gir solide overskudd mens andre gir underskudd, kan det kanskje være behov for å se på selve finansieringsordningen. Uansett, statlig eller privat, med en slik finansieringsordning vil det alltid være pasienter med ”underskuddsbehandlinger” som vil bli rammet. Aps og SVs motargument vil altså ikke ha relevans med et annet finansieringssystem.

I tillegg er det også snakk om ideologi. Privatisering strider mot de sosialistiske partienes ideologi som går ut på at viktige tjenester for befolkningen skal være det offentliges ansvar, med likhet for alle – like gode eller like dårlige. Den ideologien har de to partiene imidlertid svelget med god appetitt når det gjelder barnehagene.

Foran forrige valg var barnehageplass for alle det store satsingsområdet, spesielt for SV hvor den sosialistiske ideologien står sterkest. Men for å kunne nå dette målet var de helt avhengig av sterk medvirkning fra private aktører. Antallet private barnehager har nesten eksplodert de siste fire årene, og både SV-Kristin og Ap-Jens slår seg stolt på brystet over at ”regjeringen” så og si har innfridd løftet om full barnehagedekning.

For min del har jeg ennå til gode å forstå hvorfor det skal være akseptabelt å overlate de minste til private aktører, men ikke de eldste og de syke.

Som motargument til denne bloggen vil det helt sikkert bli vist til at en del av de eksisterende private sykehjemmene ikke holder en tilfredsstillende standard. Jeg kommer sikkert også til å bli minnet på Siv Jensens ”tabbeuttalelse” på TV for noen dager siden om at sykehjemmet hun besøkte ikke var drevet av kommunen.

Og selvfølgelig er det korrekt at enkelte private sykehjem ikke har tilfredsstillende standard – akkurat som et veldig stort antall offentlig. Her er det likevel kommunene som har ansvaret med tilsyn og pålegg. Men det kan neppe være lett for kommunene å pålegge de private aktører standarder som kommunene selv ikke klarer å tilby på sykehjem de driver selv.

Løse kanoner på Høyre-skutas dekk

Det må være enormt frustrerende for Høyre-leder Erna Solberg å få god framdrift på Høyre-skuta fram mot valget hvis hun blir nødt til å bruke tiden til å surre fast de løse kanonene som stadig dukker opp på dekk.

Først var det en sentral Oslo-politiker som fikk det for seg at Barneombudet skulle nedlegges. Så kommer det to velutviklede broilere som vil gi de flinkeste skoleelevene medalje helt fra 1. klasse. Dagen etter dukker det opp en godt voksen slugger som finner ut at det bør gis heroin på resept. Så langt jeg kan se er ikke noe av dette en del av Høyres politikk.

Da debatten om medaljer til de skoleflinke raste som verst på Twitter, twitret jeg et spørsmål til Ernas politiske rådgiver Odd Sevje (@odden) om dette forslaget var forankret i Høyre sentral. Det kom ikke noe svar i første omgang, men etter en påminnelse fikk jeg en hyggelig tilbakemelding om at det ville komme svar etter hvert.

Dagen etter kom Erna Solberg selv med en ganske fin redegjørelse på Høyres hjemmeside. Slik jeg tolket denne redegjørelsen tok hun i realiteten avstand fra forslaget, uten å slå knyttneven midt i trynet på de to broilerne. Elegant formulert, og noe sier meg at det har vært noen ganske hektiske timer i Høyres hus for å finne den rette formuleringen.

Det er selvfølgelig kjempebra at politikerne driver aktiv valgkamp, både på sine hjemmebaner og på riksplan. Men det bør i anstendighetens navn være mulig å drive valgkamp på det som er Høyres vedtatte politikk, uten å finne på mer eller mindre tullete ideer for å få oppmerksomhet i media. I det minste bør i hvert fall nye ideer forankres grundig i Høyre sentralt før de kastes fram.

Høyre har mange gode saker å kjøre valgkamp på. Dessverre har partiet så langt ikke vært flinke nok til å få fram disse sakene. Lettere blir det heller ikke hvis ledelsen må bruke tiden til å ro i land tullete ting fra litt for PR-kåte politikere
.
Min oppfordring til Høyres politikere er ganske enkel:
BRUK HODET eller HOLD KJEFT!

Milliardær Stein Erik Hagen tvang statsminister Siv Jensen til å fjerne utbytteskatten

Mulig nyhetsmelding fra NTB i forbindelse med revideringen av statsbudsjettet, våren 2010:

”Statsminister Siv Jensen bekrefter at regjeringens vedtak om å fjerne utbytteskatten kommer som følge av et krav fra milliardær Stein Erik Hagen og hans venner. Som kjent bidro Hagen og hans milliardærvenner med millionbevilgninger til Frps valgkamp i fjor, og nå høster de gevinsten av sine investeringer.
Etter at Frp kom i regjering har statsminister Jensen etablert et samarbeidsutvalg hvor flere partitopper og regjeringsmedlemmer jevnlig møte en håndfull milliardærer med Hagen i spissen. Hva som diskuteres i disse møtene vil ingen uttale seg om, men både Stein Erik Hagen og statsminister Siv Jensen mener disse samtalene er svært verdifulle.
-For oss bemidlede er det svært viktig med en direkte kontakt med regjeringen slik at forvaltningen av våre formuer kommer hele landet til gode i form av arbeidsplasser og verdiskaping både for oss og fellesskapet, sier Stein Erik Hagen.
Overfor NTB bekrefter statsminister Jensen at utbytteskatten blir fjernet etter direkte innspill fra Stein Erik Hagen. Hun synes det er verdifullt at regjeringen har god kontakt med de som besitter de største formuene i Norge, slik at regjeringen kan justere politikken til beste for hele landet.”

Hvordan vil Norge reagere hvis det virkelig skulle komme en slik nyhetsmelding neste år?
Ville avisene hente fram de feteste krigstypene? Ville opposisjonspartiene Arbeiderpartiet og SV ta saken opp i Kontroll- og konstitusjonskomiteen – med påfølgende offentlig høring og gransking for å avdekke mulig politisk korrupsjon? Ville LO gått til politisk streik for å markere sin avsky? Ville Økokrim kommet på banen og startet etterforsking? Jeg ser ikke bort fra at alt dette kunne blitt konsekvensene av en slik melding.

Alle politiske partier mottar pengestøtte fra privatpersoner, bedrifter og organisasjoner. Slike gaver er helt uproblematiske – helt til giveren krever å få innflytelse over mottakerens politikk. Da begynner det å ligge tett opp mot grensen til det vi kan kalle politisk korrupsjon. Kanskje noen juseksperter vil konkludere med at denne grensen allerede er krysset.

Selvsagt er denne nyhetsmeldingen fiktiv, og de fleste har vel allerede konkludert med at selv ikke Siv Jensen vil være så dum at hun innleder et samarbeid som gir utenforstående makt over regjeringens politikk.

Men hvis vi gjør noen små endringer i den fiktive meldingen, blir bildet et ganske annet.

- Stein Erik Hagen byttes ut med LO
- Siv Jensen byttes ut med Jens Stoltenberg
- ”Samarbeidsutvalget” byttes ut med Faglig-politisk Utvalg
- Utbytteskatt byttes ut med sykelønnsordning

Med bare disse fire endringene er meldingen ikke lenger fiktiv, men en faktisk beskrivelse av det tette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO.

Det er bare en faktisk forskjell. Da daværende LO-leder Gerd Liv Valla hudflettet Jens Stoltenberg og krevde at forslaget til endringer i sykelønnsordningen skulle trekkes tilbake, skjedde det ikke bak lukkede dører, men i full offentlighet. Resultatet ble uansett det samme, statsministeren bøyde seg slukøret for ordren fra LO.

Det er en kjent sak at LO-systemet bevilger millionbeløp til Arbeiderpartiets valgkamp. Det er også offentlig kjent at toppene i Ap og LO møtes jevnlig i det de kaller Faglig-politisk Utvalg. Men hva som diskuteres i dette utvalget er strengt bevarte hemmeligheter. Verken agenda eller konklusjoner er kjent for offentligheten.

Begge parter understreker imidlertid hvor viktig og verdifullt dette samarbeidet er. Det har fått meg til å fundere – lenge – på hva som kan være så verdifullt og viktig for de to partene. Har brukt elimineringsmetoden og sitter igjen med bare en ting for begge parter:
Den eneste grunnen for at dette er verdifullt for LO, må være at de her kan ”instruere” regjeringen i viktige politiske saker som angår dem og arbeidslivet for øvrig.

Den eneste grunnen til at dette er verdifullt for Arbeiderpartiet, er at de her kan få ”klarering” for saker som angår LO og arbeidslivet, og at de derved slipper en offentlig ydmykelse som den Valla sto for i sykelønnssaken.

Begge parter vil selvsagt protestere høylydt på denne fremstillingen, men da må de hoste opp en annen troverdig forklaring. Det å snakke sammen og utveksle synspunkter over en kopp kaffe og et rundstykke med gulost, kan neppe betegnes som viktig og verdifullt.

Jeg kan bare avslutte med de samme spørsmålene jeg stilte tidligere. Hvor er opposisjonen? Hvor er Kontroll- og konstitusjonskomiteen? Hvor er høringen og granskingen? Og hvor er Økokrim?

Vel, kanskje de en gang våkner. Det er i hvert fall skremmende å tenke på at den makt vi velgere gir de folkevalgte på Løvebakken, kanskje i en stor grad ligger i Folkets Hus på Youngstorget.