En stat som lar folket dø

Folk dør mens de venter i sykehuskøen.

Folk dør på grunn av feil og ressursmangel på sykehusene.

Folk dør fordi staten mener livsforlengende medisiner er for dyre.

Folk dør fordi legevakter besetttes med uerfarne leger, eller leger som ikke snakker godt nok norsk.

Folk dør på grunn av totalsvikt og ressursmangel i psykiatrien.

Folk dør på rasutsatte og livsfarlige veier.

Folk dør fordi midtdelere på trafikkfarlige veier nedprioriteres.

Folk dør i gamle, trafikkfarlige biler fordi statens avgifter gjør nye og sikre biler for dyre.

Folk rammmes av en unødvendig død i verdens rikeste land fordi vi har myndigheter som sverger til den politiske parole:

Alle skal jo dø en eller annnen gang,

Jeg gråter på vegne av de tusener pårørende som sitter igjen.

Miljøteknologi: Et nytt industrieventyr

Innlegget er skrevet av Thor Egil Braadland, Sekretariatsleder, SVs stortingsgruppe

For førti år siden fantes ikke norsk oljeindustri. I dag sysselsetter næringa rundt 40.000 mennesker. Hvilke næringer er store om vi ser førti år framover?

En måte å nærme seg denne problemstillingen på er spørre hva vi kan lære av måten oljeindustrien vokste fram på i Norge.

Etter min mening var det tre ting som var viktige for framveksten av norsk oljeindustri:

· Oljeindustrien vokste fram fordi noen ville noe, den vokste ikke fram av seg selv. Det ble satt strenge konsesjonsvilkår til de amerikanske oljeselskapene, hvor konsesjoner ble byttet mot bruk og utvikling av norske underleverandører og norske forskningsmiljøer. Det ble opprettet et eget statlig oljeselskap for å utvikle en selvstendig norsk kompetanse som kunne utfordre de utenlandske miljøene. Norske arbeidsplasser og kompetanse vbar et mål i seg selv hos myndighetene (i motsetning til for eksempel i Danmark)
· Den startet ikke i tomme lufta: Framveksten bygget på kunnskap som Norge hadde fra før. For oljeindustrien kom det for eksempel folk og kompetanse fra verftsindustrien og bygging av skip, og sement /brobygging.
· Utviklinga av oljeindustrien forutsatte nye måter å gjøre ting på. For 40 år siden fantes ikke norsk oljeindustri.

Vi står ved terskelen til en helt ny tid. Mulighetene vil være enorme. FNs miljøvernprogram UNEP anslår at markedet for ren energiteknologi kan ha en verdi på 1,9 trillioner dollar innen 2020. Investeringer i energieffektivitet, ren energiteknologi og fornybar energi har et enormt potensial for å skape produktivt og anstendig arbeid.

OECD har estimert verdens miljøteknologimarked til minst 4000 milliarder kroner pr. år. I en tysk studie er markedet beregnet til det dobbelte. Den årlige vekstraten er på 5-20 %. Allerede i 2008 vil miljøteknologimarkedet bli større enn helseindustrien. Her ligger store forretningsmuligheter, også for norsk næringsliv. Utvikling og økt bruk av ny miljøteknologi kan bidra til å løse sentrale miljø- og ressursproblemer i Norge og internasjonalt. Studier viser forventninger om et raskt økende verdensmarked.

Vi vet vi må omstille oss, fordi olja tar slutt. Vi vet at miljøteknologi er framtiden, fordi framtida er fornybar. Det finnes enorme muligheter for å skape miljøvennlige arbeidsplasser gjennom en energi- og industripolitikk som reduserer utslipp. Vi må bruke de beste hodene, de store pengene og det politiske fokuset må settes inn på å utvikle ny fornybar energi, ny teknologi og nye arbeidsplasser – ikke på å pumpe opp stadig mer olje.

Flere av miljøteknologibransjene er allerede etablerte i Norge. Noen eksempler:

- Det er allerede skapt mer enn 2000 arbeidsplasser knyttet til produksjon i Narvik, Glomfjord, Porsgrunn, Årdal og Kristiansand og en økende forskningsaktivitet i et samarbeid mellom industrien og statlige institusjoner. Det har også oppstått nye bedrifter i tilknytning til solfabrikkene, blant annet innenfor gjenvinning av materialer.
- Forbruket av bioenergi i Norge er i dag ca 15 TWh pr. år. Regjeringen har planer om å doble dette, til 30 TWh, som tilsvarer 4.200 nye arbeidsplasser innen bioenergi, ut fra et anslag om at sysselsettingspotensialet for bioenergi er beregnet til 300 – 400 årsverk pr TWh.
- Teknologirådet mener at ut fra foreliggende planer for vindkraft på land (se rapporten ”Plan B” s. 28), samt mulighetene for oppstart av de første kommersielle havbaserte vindmølleparkene (se rapporten s. 29), vil 20 TWh elektrisitet fra vindkraft være et ambisiøst, men oppnåelig mål innen 2020. Av dette er 15 TWh på land og 5 TWh til havs [1].

Om rammevilkårene legges til rette er det mulig å skape flere titusen nye arbeidsplasser innen miljøteknologi i Norge. En satsing på miljøteknologi kan samlet skape flere titusen nye arbeidsplasser, innenfor bransjer som solenergi, bioenergi, offshore, vindkraft, bygg, småkraftverk, tidevann/havstrømmer, bølge, saltkraft, jernbane, buss / annen transport/kollektiv, elbil, CO2-håndtering, avfallshåndtering og gjenvinning samt reiseliv og naturvern.

Men som med utviklinga av oljeindustrien forutsetter det tre ting:
· At noen vil noe, at noen tør å ta de riktige grepene
· At utviklinga ikke starter i tomme lufta, men bygger på det vi har forutsetninger for å være gode på
· At utviklinga krever av oss nye måter å gjøre ting på.

[1] http://www.teknologiradet.no/FullStory.aspx?m=267&amid=6811

Er Jonas Gahr Støre populær fordi han er en god utenriksminister?

På Twitter stilte jeg spørsmålet om hvorfor utenriksministeren er en av regjeringens mest populære statsråder. Hva har han egentlig gjort og oppnådd for å få denne statusen? Etter min mening, svært lite. Det eneste han står igjen med er at han er en flott person, folkelig, tilgjengelig og ikke minst synlig i media.

Motspørsmålet er selvsagt hva som kreves av en utenriksminister, og hva en person i denne rollen egentlig kan oppnå. Han kan neppe skape fred i verden med et pennestrøk, eller få slutt på nød, sult og katastrofer.

Utenriksministeren har mange roller. Først og fremst skal han være bindeleddet mellom den norske stat og omverden. Han representerer Norge i på en rekke viktige områder, han er landets ansikt utad og skal synliggjøre Norges standpunkt i viktige internasjonale saker.

Bortsett fra at han altså er en flott og hyggelig fyr, synes jeg personlig at Støre har lite å vise til etter fire år i den viktige stillingen. Riktig nok har han gitt uttrykk for Norges syn i mange viktige internasjonale saker og konflikter, men som regel er det pakket inn i fine og til dels tannløse ord.
Støre har uttalt seg klart om Norges motstand mot den ulovlige israelske okkupasjonen på Vestbredden, og de israelske bosettingene. Han har også kritisert Israels brutale krigføring på Gazastripen. Han har rettmessig kritisert Hamas for de stadige rakettangrepene fra Gazastripen mot Israel. Men oppriktig talt, hvem bryr seg om en liten pekefinger ikledd silkehansker fra en norsk utenriksminister?

Norge er dessverre ikke medlem i EU, så våre ”solomeninger” har relativt liten internasjonal tyngde, selv om verden hører hva vi sier. Vi er derimot medlem i NATO, og mitt mål på en god utenriksminister vil være om han klarer å påvirke våre allierte til å danne en felles front mot Israel i disse sakene. Jeg mener selvsagt ikke en åpen konflikt, men et samlet sterkt press for å få Israel til å bøye seg for de internasjonale kravene – og ikke minst etterleve de mange resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd. Et aktuelt tiltak kunne for eksempel vært å stanse all våpenhandel til Israel, og her kunne Norge vært den første i rekken. Sammen kunne vi kanskje også tvunget Egypt til å sørge for stans i våpensmuglingen til Gazastripen fra egyptisk territorium.

I Afghanistan, hvor Norge deltar aktivt i krigføringen, har presidenten nylig undertegnet en sterkt kvinnediskriminerende lov. Hele den vestlige verden har reagert negativt, og Støre har også denne gang viftet med sin silkekledde pekefinger. Men er vi nordmenn tilfreds med Støres forsiktige pekefinger? Burde vi stilt krav, kanskje truet med å trekke oss ut fordi vi ikke ønsker å beskytte et ”demokrati” som er så himmelvidt langt fra det vi forbinder med et demokrati? Kunne vår utenriksminister diskutert dette med våre allierte i NATO slik at vi kunne dannet en felles front mot denne loven?

Jeg kunne sannsynligvis ramset opp en mengde eksempler hvor jeg skulle ønsket at vår utenriksminister hadde vist langt mer styrke og handlekraft enn det vi ser i dag. Men jeg skal nøye meg met to eksempler til i forhold til våre gode internasjonale venner.
Saudi-Arabia er en rik oljekollega som har tatt i mot etablering av norsk industri med åpne armer. Men Saudi-Arabia er også et land som daglig begår grove brudd på menneskerettighetene, og som har et av klodens verste kvinnediskriminerende lovverk. Likevel har jeg ennå til gode å høre vår utenriksminister kritisere Saudi-Arabias regime. Tvert om, i vårt forhold til Saudi-Arabia er det bare fred og fordragelighet. Vi er venner for livet!

Så er det vår aller, aller beste venn, USA. Ofte føler jeg at Norge nesten kryper for vår allierte supermakt i vest. Men faktum er at USA på mange områder er en versting blant vestlige land. USA er det eneste vestlige land som fortsatt har dødsstraff, og landets kriminalomsorg og fengselsregime kan sammenlignes med noen av de mest fundamentalistiske regimer i verden. Men hva gjør vårt Utenriksdepartement? I beste fall hvisker de forsiktig at ”Norge er imot dødsstraff” – da har vi liksom markert oss. Jeg er ikke i tvil om at Norge kunne markert seg langt sterkere enn det, men for all del, vi vil jo ikke at ”storebror” skal bli sure på oss. Det var sårt nok at president Bush aldri ”hadde tid” til å invitere statsminister Stoltenberg til Det Hvite Hus.

Min konklusjon er altså at vår utenriksminister er en flott, rakrygget, intelligent og sympatisk kar. Jeg skulle bare så inderlig ønske at han av og til byttet ut tøflene med skikkelige vernesko og silkehanskene med boksehansker. Jeg tror ikke Norge hadde blitt mindre respektert selv om vi markerte oss sterkere i viktige menneskerettslige saker verden over.

Sammenligning av ulykken i Langesund med oljeboring i LoVe er en grov avsporing

Generelt har jeg stor respekt for alle de engasjerte menneskene som er opptatt av miljøvern. Men jeg synes det er total avsporing når de sammenligner oljekatastrofen i Langesund med en fremtidig oljeproduksjon utenfor Lofoten og Vesterålen (LoVe). Enda verre er det at seriøse politiske partier hiver seg inn på de samme argumentene.

Oljeutslippene i Langesund skyldes, som alle vet, en skipsulykke i et område hvor oljevernberedskapen har vært omtrent på null. Det viser bl.a. at det tok nesten 13 timer fra ulykken skjedde til de første lensene ble lagt ut. Dette er et ansvar regjeringen må påta seg fullt og helt. Selv om det ikke er oljevirksomhet i Oslofjorden, er skipstrafikken i dette området så stor at det vel bare var et tidsspørsmål om når en slik ulykke ville skje. Regjeringen har likevel unnlatt å bygge opp en beredskap i dette området.

Jeg skal selvsagt ikke underslå at det er en risiko for alvorlige oljeutslipp fra installasjonene til havs. Men fra miljøvernernes side blåses denne risikoen opp til helt urealistiske dimensjoner. I løpet av de årene Norge har hatt offshorevirksomhet har det skjedd to alvorlige utslippsulykker. Heldigvis har ingen av disse ført til miljøkatastrofer.

På oljeinnstallasjoner er beredskapen mot ulykker på topp 24 timer i døgnet, og det vil aldri ta 13 timer før mottiltak iverksettes. Dessuten har operatørene mulighet for å stenge av utslipp i omtrent alle situasjoner. Lenser finnes på stedet, og jeg vil tro at de ansatte er topp drillet for å håndtere slike situasjoner.

Men la gå, det KAN i prinsippet skje en ukontrollert ulykke på alle oljeinstallasjoner, også i LoVe. Og det KAN være en risiko for at oljen treffer land og skaper en alvorlig miljøkatastrofe. Slik er det jo også med mange andre virksomheter her i landet. Det KAN hende at en fabrikk i et byområde går i lufta eller slipper ut giftige gasser. Og det KAN hende at et fly fra eller til Gardermoen styrter midt i Oslo. Bare for å nevne noen eksempler. Men jeg synes ikke det er grunn nok til å legge ned verken fabrikker eller flytrafikk på grunn av et mulig KAN.

Sett i forhold til gevinsten synes jeg risikoen for alvorlige ulykker i LoVe er tilnærmet mikroskopisk. Verden trenger olje i mange tiår fremover, og en eventuell mangel på olje vil ramme ethvert samfunn med ”priseksplosjoner” på en hel mengde produkter. De som rammes først og hardest er verdens fattigste land, med verdens fattigste innbyggere.

Europa trenger norsk gass som kan erstatte sterkt forurensende kullkraft og kanskje hindre videre utbygging av atomkraftverk, hvor konsekvensene av en mulig ulykke er mange ganger mer dramatisk enn et oljeutslipp langs Norskekysten.

Jeg kan vel ikke si at Norge pr. i dag trenger de milliardene økt oljeutvinning vil tilføre statskassa. På den annen side ville norske statsbudsjett sett ganske annerledes ut i dag hvis vi ikke hadde hatt våre oljemilliarder. Jeg synes heller ikke det er dumt at vi avsetter milliarder til å dekke fremtidige pensjonskostnader for kommende generasjoner.

Det som ER dumt, er at vi har en regjering som snakker miljøvern og ”månelandinger” uten å følge opp med handling. Hvis regjeringen hadde vist handlekraft kunne vi brukt en del av våre oljemilliarder til å utvikle ny teknologi på fornybar energi. Norge kunne blitt verdens ledende nasjon innenfor dette området. Det kunne sikret mange nye arbeidsplasser og solide eksportinntekter den dagen oljen tar slutt.

Jeg vet det er mange som er dypt uenige med meg i disse argumentene, og spesielt i forhold til LoVe. Da vil jeg bare minne om at staten kan sette krav til operatørene, strenge krav som reduserer risikoen for ulykker ytterligere. Men det forutsetter at vi har en regjering som viser handling, ikke bare tomme ord.

Løse kanoner på Høyre-skutas dekk

Det må være enormt frustrerende for Høyre-leder Erna Solberg å få god framdrift på Høyre-skuta fram mot valget hvis hun blir nødt til å bruke tiden til å surre fast de løse kanonene som stadig dukker opp på dekk.

Først var det en sentral Oslo-politiker som fikk det for seg at Barneombudet skulle nedlegges. Så kommer det to velutviklede broilere som vil gi de flinkeste skoleelevene medalje helt fra 1. klasse. Dagen etter dukker det opp en godt voksen slugger som finner ut at det bør gis heroin på resept. Så langt jeg kan se er ikke noe av dette en del av Høyres politikk.

Da debatten om medaljer til de skoleflinke raste som verst på Twitter, twitret jeg et spørsmål til Ernas politiske rådgiver Odd Sevje (@odden) om dette forslaget var forankret i Høyre sentral. Det kom ikke noe svar i første omgang, men etter en påminnelse fikk jeg en hyggelig tilbakemelding om at det ville komme svar etter hvert.

Dagen etter kom Erna Solberg selv med en ganske fin redegjørelse på Høyres hjemmeside. Slik jeg tolket denne redegjørelsen tok hun i realiteten avstand fra forslaget, uten å slå knyttneven midt i trynet på de to broilerne. Elegant formulert, og noe sier meg at det har vært noen ganske hektiske timer i Høyres hus for å finne den rette formuleringen.

Det er selvfølgelig kjempebra at politikerne driver aktiv valgkamp, både på sine hjemmebaner og på riksplan. Men det bør i anstendighetens navn være mulig å drive valgkamp på det som er Høyres vedtatte politikk, uten å finne på mer eller mindre tullete ideer for å få oppmerksomhet i media. I det minste bør i hvert fall nye ideer forankres grundig i Høyre sentralt før de kastes fram.

Høyre har mange gode saker å kjøre valgkamp på. Dessverre har partiet så langt ikke vært flinke nok til å få fram disse sakene. Lettere blir det heller ikke hvis ledelsen må bruke tiden til å ro i land tullete ting fra litt for PR-kåte politikere
.
Min oppfordring til Høyres politikere er ganske enkel:
BRUK HODET eller HOLD KJEFT!

Som regjeringssjef er Jens Stoltenberg konfliktsky, unnvikende, fraværende og en passe dose feig

En meningsmåling viser at Jens Stoltenberg får flest stemmer når folk blir spurt om hvem de helst vil ha som statsminister. Men får han egentlig disse stemmene fordi han er en god statsminister, eller fordi han er en ung, pen, sjarmerende og god politiker? Jeg innrømmer at han er en dyktig politiker, men i statsministerrollen er han vel den svakeste og mest usynlige vi har hatt. Og en passe dose feig.

Jo da, Stoltenberg er stadig i media, men hva er det egentlig han har å fortelle? Det han snakker om er i hovedsak tre ting. Det ene er hva den rødgrønne regjeringen har fått til, det andre er hva de skal få til hvis de får fortsette etter valget, og det tredje er utskjelling av Frp og Høyre. I andre politiske og viktige saker, er han gjennomført ganske ullen, tilbakeholden og konfliktsky. Det er lite som vitner om at det er en statsmann som uttaler seg.

Å være statsminister er ikke bare å være landets politiske leder, men også å være sjef i regjeringskollegiet. Etter min mening fyller Stoltenberg denne rollen på en særdeles dårlig måte i forhold til sine forgjengere. Jeg har aldri stemt Krf, men må innrømme at Kjell Magne Bondevik fremsto som en mye tydeligere sjef enn Stoltenberg. For ikke å glemme Gro Harlem Brundtland. Generelt var hun den mest arrogante og selvopphøyde statsminister vi har hatt i moderne tid, men det var aldri tvil om at hun var Sjef med stor S.

Mitt inntrykk av Stoltenberg som en svak regjeringssjef har bygget seg opp over tid, men toppet seg under regjeringens håndtering av hijab-saken og Aker-saken. Når det stormet som verst under disse sakene, var det mange som undret seg over at Stoltenberg ikke kom på banen. De få gangene han ble tvunget til å si noe, kom han stort sett med svada. Det var tydelig å se at denne mannen ikke likte slike konflikter.

Regjeringens håndtering av de to sakene sender mange negative signaler om dens indre liv. Det ene er at Stoltenberg åpenbart ikke har så stor autoritet internt at stasrådene finner det bryet verd å diskutere konfliktfylte saker med sjefen før de går ut offentlig. Alternativt kan det jo være at statsrådene er så sneversynt at de ikke ser hvor konfliktfylte sakene er. Da burde jo uansett sjefen slått i bordet og lest dem leksa.

Det andre er at Stoltenberg lot sine statsråder rote seg totalt ut i gjørma uten å gripe inn. Hvis det var slik at meldingen på departementets hjemmesider om godkjenning av hijab i politiet var en misforståelse, burde sjefen sørget for at misforståelsen ble rettet opp umiddelbart, i hvert fall lenge før justisministeren kollapset hjemme på kjøkkengulvet. Men det vi opplevde, var en regjeringssjef som var totalt fraværende. Og det samme så vi da Brustad ble tvunget ned i knestående i Aker-saken.

Jeg skal ikke underslå det faktum at statsrådene er direkte ansvarlige for sine fagområder i forhold til Stortinget. Derfor er det umulig for regjeringssjefen å skyve statsråden til side og ”overta” en sak. Det ville blitt tolket som om regjeringssjefen ikke har tillit til stasråden, både av Stortinget og folk flest. Men det forhindrer ikke at regjeringssjefen kan være til stede, som han gjerne er når regjeringen har noe positivt å fortelle. Da står han smilende og stolt sammen med sin statsråd, og prater villig vekk med statsråden som en ren tilhører. Det så vi senes fredag 19. Juni under presentasjonen av Samhandlingsreformen. Stoltenberg åpnet og tok alt skrytet, mens statsråden ble nedgradert til en ”teknokrat” som fikk lov til å presentere detaljene.

Etter min mening burde Stoltenberg, hvis han hadde vært en god sjef, sittet sammen med justisminister Knut Storberget på den siste pressekonferansen han hadde om hijab-saken før han kollapset. Det ville helt sikkert vært til stor støtte for Storberget, og det hadde vist folk at Stoltenberg var en sjef med ansvar, både for sine statsråder og for regjeringens samlede politikk. Sannsynligvis hadde Sylvia Brustad også hatt god støtte av å ha sjefen ved sin side når det blåste som verst i Aker-saken.

Med en sjef av Stoltenbergs kaliber, er det ikke overraskende at denne regjeringen seiler fra den ene stormen til den andre. Jeg for min del er glad jeg aldri har hatt en sjef som er så lite til stede, og så lite støttende for sine medarbeidere, som regjeringssjef Jens Stoltenberg er for sine statsråder.

Er innvandrerne virkelig Norges mest presserende problem?

• Helsekøene vokser, mens sykehusene må redusere kapasiteten på grunn av pengemangel.
• Beboerne på sykehjem må tilbringe mesteparten av døgnet til sengs på grunn av for liten bemanning.
• Ungene våre blir syke på grunn av mugg og forråtnelse i falleferdige skoler,
• Politiet er i krise. Har ikke kapasitet til å bistå folk som trenger hjelp mot hverdagskriminalitet.
• Folk dør på veier som er livsfarlige på grunn av manglende nybygging og vedlikehold.
• Arbeidsledigheten øker fordi bedriftene sliter på grunn av finanskrise og økt skattetrykk.
  

Dette er bare en liten del av dagens elendighet i Velferdsstaten Norge. Men for mange er visst dette uvesentligheter i forhold til det de definerer som det mest presserende problemet Norge har dag, nemlig innvandrerne. Og utrolig mange lar innvandrerpolitikken være avgjørende for hvilket parti de vil gi sin stemme i valg.

Inspirert av Corvus’ interessante kommentar til min forrige blogg, har jeg tenkt litt på hva som egentlig skjer med den norske folkesjela. Er den virkelig slik at folk gjerne kan dø i helsekøene eller på livsfarlige veier, at det er greit at de gamle kan ligge der til de dør, at forfalne skoler kan ramle sammen over ungene våre - hvis vi bare kan bli kvitt innvandrerne? Nei, jeg nekter å tro at det er den norske folkesjela!

Det finnes helt klart rasehatere blant oss nordmenn, men å hevde at alle som kritiserer norsk innvandringspolitikk, og stemmer Frp av den grunn, er rasehatere, tar jeg sterk avstand fra. Likevel er det tankevekkende at når vi snakker om innvandrere i negativ sammenheng, snakker vi alltid om de med en annen hudfarge. Aldri om innvandrere fra tidligere østblokk-land. Det til tross for at denne gruppen står for en stadig større andel av kriminaliteten her i landet.

Uansett hva vi vil eller ikke vil er Norge i dag et flerkulturelt samfunn, men i dagliglivet er det sjelden at omgangen mellom etniske nordmenn og innvandrere skaper problemer. Tvert om, begge sider viser normal høflighet og respekt for hverandre, og det virker som om etniske nordmenn ikke engang reflekterer over at de har med en innvandrer å gjøre. Og jeg er ganske sikker på at nordmannen som setter seg inn i ei drosje, ikke ofrer en tanke på at den mørkhudede sjåføren er en farlig muslim. Det er vel heller ingen som tror at den mørkhudede trikkeføreren er en terrorist som har plassert en bombe under akkurat ditt sete.

Hva er det da som får mange nordmenn til å slå over en bryter i hodet sitt til ”Jeg hater innvandrere”-posisjon når de kommer hjem eller entrer stemmelokalet ved valg, og samtidig lukker øynene for den forringelsen av velferdsstaten vi opplever nå? Fagfolk kunne sikkert skrevet mange bøker om det temaet, men jeg har også gjort meg noen tanker om tre viktige faktorer, nemlig ekstremisme, integreringspolitikken og Frp-populisme.

Når media har oppslag om islam og muslimer, handler det nesten alltid om de negative faktorene som terror, tvangsgifte, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Dette har vi fått servert så mange ganger at vi nå setter likhetstegn mellom muslimer som gruppe og de negative faktorene. Men når vi møter innvandrerne i hverdagen ser vi ikke den skumle gruppen, bare et hyggelig, smilende individ.

Heldigvis har Norge så langt sluppet terrorangrep, men ekstremister finnes det mange av. Tvangsgifte, kjønnslemlesting og kvinneundertrykkelse er ikke ukjent i norske innvandrermiljøer. Selv om det bare er et lite mindretall av innvandrerne som holder fast på disse tradisjonene, er det fullstendig uakseptabelt her i landet. Derfor blir det også store medieoppslag når slike ting avdekkes.

Den rødgrønne regjeringens integreringspolitikk har vist seg totalt feilslått. Noen vil kanskje si at regjeringen ikke har en integreringspolitikk i det hele tatt. Resultatet har blitt en stadig økende fortvilelse og frustrasjon både for innvandrerne og etniske nordmenn. Mange innvandrere blir gående i måneder og år i uvisshet, uten hjelp og uten sysselsetting. Ungdommer som ikke får utdanning eller arbeid danner kriminelle gjengmiljøer. Voksne innvandrere danner sine egne etniske miljøer og kvinnene isoleres i sine hjem. Noen innvandrere ønsker å ha det slik og er lite opptatt av å integreres. Andre har ingen valg.
Mange av våre politikere ønsker en mye sterkere satsing på integrering, men det er likevel regjeringen og flertallet (dels under partipisken) som legger premissene. De partiene som er mest tydelige på en bedre integreringspolitikk er Høyre og Frp, men Frp er likevel vesentlig mer radikal i sine standpunkter. På grensen til umenneskelig, hevder motstanderne.

Det som imidlertid skiller Høyre og Frp mest, er at Høyre i den politiske debatten setter mest fokus på å bygge opp igjen vår velferdsstat, og rette opp de feil og mangler som har utviklet seg de siste årene. Frp er mest opptatt av å fokusere på innvandrerproblemet for å tekkes de velgerne som frykter det fundamentalistiske islam som uansett aldri vil kunne slå rot i Norge.