Innlegget er skrevet av Thor Egil Braadland, Sekretariatsleder, SVs stortingsgruppe
For førti år siden fantes ikke norsk oljeindustri. I dag sysselsetter næringa rundt 40.000 mennesker. Hvilke næringer er store om vi ser førti år framover?
En måte å nærme seg denne problemstillingen på er spørre hva vi kan lære av måten oljeindustrien vokste fram på i Norge.
Etter min mening var det tre ting som var viktige for framveksten av norsk oljeindustri:
· Oljeindustrien vokste fram fordi noen ville noe, den vokste ikke fram av seg selv. Det ble satt strenge konsesjonsvilkår til de amerikanske oljeselskapene, hvor konsesjoner ble byttet mot bruk og utvikling av norske underleverandører og norske forskningsmiljøer. Det ble opprettet et eget statlig oljeselskap for å utvikle en selvstendig norsk kompetanse som kunne utfordre de utenlandske miljøene. Norske arbeidsplasser og kompetanse vbar et mål i seg selv hos myndighetene (i motsetning til for eksempel i Danmark)
· Den startet ikke i tomme lufta: Framveksten bygget på kunnskap som Norge hadde fra før. For oljeindustrien kom det for eksempel folk og kompetanse fra verftsindustrien og bygging av skip, og sement /brobygging.
· Utviklinga av oljeindustrien forutsatte nye måter å gjøre ting på. For 40 år siden fantes ikke norsk oljeindustri.
Vi står ved terskelen til en helt ny tid. Mulighetene vil være enorme. FNs miljøvernprogram UNEP anslår at markedet for ren energiteknologi kan ha en verdi på 1,9 trillioner dollar innen 2020. Investeringer i energieffektivitet, ren energiteknologi og fornybar energi har et enormt potensial for å skape produktivt og anstendig arbeid.
OECD har estimert verdens miljøteknologimarked til minst 4000 milliarder kroner pr. år. I en tysk studie er markedet beregnet til det dobbelte. Den årlige vekstraten er på 5-20 %. Allerede i 2008 vil miljøteknologimarkedet bli større enn helseindustrien. Her ligger store forretningsmuligheter, også for norsk næringsliv. Utvikling og økt bruk av ny miljøteknologi kan bidra til å løse sentrale miljø- og ressursproblemer i Norge og internasjonalt. Studier viser forventninger om et raskt økende verdensmarked.
Vi vet vi må omstille oss, fordi olja tar slutt. Vi vet at miljøteknologi er framtiden, fordi framtida er fornybar. Det finnes enorme muligheter for å skape miljøvennlige arbeidsplasser gjennom en energi- og industripolitikk som reduserer utslipp. Vi må bruke de beste hodene, de store pengene og det politiske fokuset må settes inn på å utvikle ny fornybar energi, ny teknologi og nye arbeidsplasser – ikke på å pumpe opp stadig mer olje.
Flere av miljøteknologibransjene er allerede etablerte i Norge. Noen eksempler:
- Det er allerede skapt mer enn 2000 arbeidsplasser knyttet til produksjon i Narvik, Glomfjord, Porsgrunn, Årdal og Kristiansand og en økende forskningsaktivitet i et samarbeid mellom industrien og statlige institusjoner. Det har også oppstått nye bedrifter i tilknytning til solfabrikkene, blant annet innenfor gjenvinning av materialer.
- Forbruket av bioenergi i Norge er i dag ca 15 TWh pr. år. Regjeringen har planer om å doble dette, til 30 TWh, som tilsvarer 4.200 nye arbeidsplasser innen bioenergi, ut fra et anslag om at sysselsettingspotensialet for bioenergi er beregnet til 300 – 400 årsverk pr TWh.
- Teknologirådet mener at ut fra foreliggende planer for vindkraft på land (se rapporten ”Plan B” s. 28), samt mulighetene for oppstart av de første kommersielle havbaserte vindmølleparkene (se rapporten s. 29), vil 20 TWh elektrisitet fra vindkraft være et ambisiøst, men oppnåelig mål innen 2020. Av dette er 15 TWh på land og 5 TWh til havs [1].
Om rammevilkårene legges til rette er det mulig å skape flere titusen nye arbeidsplasser innen miljøteknologi i Norge. En satsing på miljøteknologi kan samlet skape flere titusen nye arbeidsplasser, innenfor bransjer som solenergi, bioenergi, offshore, vindkraft, bygg, småkraftverk, tidevann/havstrømmer, bølge, saltkraft, jernbane, buss / annen transport/kollektiv, elbil, CO2-håndtering, avfallshåndtering og gjenvinning samt reiseliv og naturvern.
Men som med utviklinga av oljeindustrien forutsetter det tre ting:
· At noen vil noe, at noen tør å ta de riktige grepene
· At utviklinga ikke starter i tomme lufta, men bygger på det vi har forutsetninger for å være gode på
· At utviklinga krever av oss nye måter å gjøre ting på.
[1] http://www.teknologiradet.no/FullStory.aspx?m=267&amid=6811
Viser innlegg med etiketten Valg09. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Valg09. Vis alle innlegg
tirsdag 8. september 2009
mandag 31. august 2009
Er Jonas Gahr Støre populær fordi han er en god utenriksminister?
På Twitter stilte jeg spørsmålet om hvorfor utenriksministeren er en av regjeringens mest populære statsråder. Hva har han egentlig gjort og oppnådd for å få denne statusen? Etter min mening, svært lite. Det eneste han står igjen med er at han er en flott person, folkelig, tilgjengelig og ikke minst synlig i media.
Motspørsmålet er selvsagt hva som kreves av en utenriksminister, og hva en person i denne rollen egentlig kan oppnå. Han kan neppe skape fred i verden med et pennestrøk, eller få slutt på nød, sult og katastrofer.
Utenriksministeren har mange roller. Først og fremst skal han være bindeleddet mellom den norske stat og omverden. Han representerer Norge i på en rekke viktige områder, han er landets ansikt utad og skal synliggjøre Norges standpunkt i viktige internasjonale saker.
Bortsett fra at han altså er en flott og hyggelig fyr, synes jeg personlig at Støre har lite å vise til etter fire år i den viktige stillingen. Riktig nok har han gitt uttrykk for Norges syn i mange viktige internasjonale saker og konflikter, men som regel er det pakket inn i fine og til dels tannløse ord.
Støre har uttalt seg klart om Norges motstand mot den ulovlige israelske okkupasjonen på Vestbredden, og de israelske bosettingene. Han har også kritisert Israels brutale krigføring på Gazastripen. Han har rettmessig kritisert Hamas for de stadige rakettangrepene fra Gazastripen mot Israel. Men oppriktig talt, hvem bryr seg om en liten pekefinger ikledd silkehansker fra en norsk utenriksminister?
Norge er dessverre ikke medlem i EU, så våre ”solomeninger” har relativt liten internasjonal tyngde, selv om verden hører hva vi sier. Vi er derimot medlem i NATO, og mitt mål på en god utenriksminister vil være om han klarer å påvirke våre allierte til å danne en felles front mot Israel i disse sakene. Jeg mener selvsagt ikke en åpen konflikt, men et samlet sterkt press for å få Israel til å bøye seg for de internasjonale kravene – og ikke minst etterleve de mange resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd. Et aktuelt tiltak kunne for eksempel vært å stanse all våpenhandel til Israel, og her kunne Norge vært den første i rekken. Sammen kunne vi kanskje også tvunget Egypt til å sørge for stans i våpensmuglingen til Gazastripen fra egyptisk territorium.
I Afghanistan, hvor Norge deltar aktivt i krigføringen, har presidenten nylig undertegnet en sterkt kvinnediskriminerende lov. Hele den vestlige verden har reagert negativt, og Støre har også denne gang viftet med sin silkekledde pekefinger. Men er vi nordmenn tilfreds med Støres forsiktige pekefinger? Burde vi stilt krav, kanskje truet med å trekke oss ut fordi vi ikke ønsker å beskytte et ”demokrati” som er så himmelvidt langt fra det vi forbinder med et demokrati? Kunne vår utenriksminister diskutert dette med våre allierte i NATO slik at vi kunne dannet en felles front mot denne loven?
Jeg kunne sannsynligvis ramset opp en mengde eksempler hvor jeg skulle ønsket at vår utenriksminister hadde vist langt mer styrke og handlekraft enn det vi ser i dag. Men jeg skal nøye meg met to eksempler til i forhold til våre gode internasjonale venner.
Saudi-Arabia er en rik oljekollega som har tatt i mot etablering av norsk industri med åpne armer. Men Saudi-Arabia er også et land som daglig begår grove brudd på menneskerettighetene, og som har et av klodens verste kvinnediskriminerende lovverk. Likevel har jeg ennå til gode å høre vår utenriksminister kritisere Saudi-Arabias regime. Tvert om, i vårt forhold til Saudi-Arabia er det bare fred og fordragelighet. Vi er venner for livet!
Så er det vår aller, aller beste venn, USA. Ofte føler jeg at Norge nesten kryper for vår allierte supermakt i vest. Men faktum er at USA på mange områder er en versting blant vestlige land. USA er det eneste vestlige land som fortsatt har dødsstraff, og landets kriminalomsorg og fengselsregime kan sammenlignes med noen av de mest fundamentalistiske regimer i verden. Men hva gjør vårt Utenriksdepartement? I beste fall hvisker de forsiktig at ”Norge er imot dødsstraff” – da har vi liksom markert oss. Jeg er ikke i tvil om at Norge kunne markert seg langt sterkere enn det, men for all del, vi vil jo ikke at ”storebror” skal bli sure på oss. Det var sårt nok at president Bush aldri ”hadde tid” til å invitere statsminister Stoltenberg til Det Hvite Hus.
Min konklusjon er altså at vår utenriksminister er en flott, rakrygget, intelligent og sympatisk kar. Jeg skulle bare så inderlig ønske at han av og til byttet ut tøflene med skikkelige vernesko og silkehanskene med boksehansker. Jeg tror ikke Norge hadde blitt mindre respektert selv om vi markerte oss sterkere i viktige menneskerettslige saker verden over.
Motspørsmålet er selvsagt hva som kreves av en utenriksminister, og hva en person i denne rollen egentlig kan oppnå. Han kan neppe skape fred i verden med et pennestrøk, eller få slutt på nød, sult og katastrofer.
Utenriksministeren har mange roller. Først og fremst skal han være bindeleddet mellom den norske stat og omverden. Han representerer Norge i på en rekke viktige områder, han er landets ansikt utad og skal synliggjøre Norges standpunkt i viktige internasjonale saker.
Bortsett fra at han altså er en flott og hyggelig fyr, synes jeg personlig at Støre har lite å vise til etter fire år i den viktige stillingen. Riktig nok har han gitt uttrykk for Norges syn i mange viktige internasjonale saker og konflikter, men som regel er det pakket inn i fine og til dels tannløse ord.
Støre har uttalt seg klart om Norges motstand mot den ulovlige israelske okkupasjonen på Vestbredden, og de israelske bosettingene. Han har også kritisert Israels brutale krigføring på Gazastripen. Han har rettmessig kritisert Hamas for de stadige rakettangrepene fra Gazastripen mot Israel. Men oppriktig talt, hvem bryr seg om en liten pekefinger ikledd silkehansker fra en norsk utenriksminister?
Norge er dessverre ikke medlem i EU, så våre ”solomeninger” har relativt liten internasjonal tyngde, selv om verden hører hva vi sier. Vi er derimot medlem i NATO, og mitt mål på en god utenriksminister vil være om han klarer å påvirke våre allierte til å danne en felles front mot Israel i disse sakene. Jeg mener selvsagt ikke en åpen konflikt, men et samlet sterkt press for å få Israel til å bøye seg for de internasjonale kravene – og ikke minst etterleve de mange resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd. Et aktuelt tiltak kunne for eksempel vært å stanse all våpenhandel til Israel, og her kunne Norge vært den første i rekken. Sammen kunne vi kanskje også tvunget Egypt til å sørge for stans i våpensmuglingen til Gazastripen fra egyptisk territorium.
I Afghanistan, hvor Norge deltar aktivt i krigføringen, har presidenten nylig undertegnet en sterkt kvinnediskriminerende lov. Hele den vestlige verden har reagert negativt, og Støre har også denne gang viftet med sin silkekledde pekefinger. Men er vi nordmenn tilfreds med Støres forsiktige pekefinger? Burde vi stilt krav, kanskje truet med å trekke oss ut fordi vi ikke ønsker å beskytte et ”demokrati” som er så himmelvidt langt fra det vi forbinder med et demokrati? Kunne vår utenriksminister diskutert dette med våre allierte i NATO slik at vi kunne dannet en felles front mot denne loven?
Jeg kunne sannsynligvis ramset opp en mengde eksempler hvor jeg skulle ønsket at vår utenriksminister hadde vist langt mer styrke og handlekraft enn det vi ser i dag. Men jeg skal nøye meg met to eksempler til i forhold til våre gode internasjonale venner.
Saudi-Arabia er en rik oljekollega som har tatt i mot etablering av norsk industri med åpne armer. Men Saudi-Arabia er også et land som daglig begår grove brudd på menneskerettighetene, og som har et av klodens verste kvinnediskriminerende lovverk. Likevel har jeg ennå til gode å høre vår utenriksminister kritisere Saudi-Arabias regime. Tvert om, i vårt forhold til Saudi-Arabia er det bare fred og fordragelighet. Vi er venner for livet!
Så er det vår aller, aller beste venn, USA. Ofte føler jeg at Norge nesten kryper for vår allierte supermakt i vest. Men faktum er at USA på mange områder er en versting blant vestlige land. USA er det eneste vestlige land som fortsatt har dødsstraff, og landets kriminalomsorg og fengselsregime kan sammenlignes med noen av de mest fundamentalistiske regimer i verden. Men hva gjør vårt Utenriksdepartement? I beste fall hvisker de forsiktig at ”Norge er imot dødsstraff” – da har vi liksom markert oss. Jeg er ikke i tvil om at Norge kunne markert seg langt sterkere enn det, men for all del, vi vil jo ikke at ”storebror” skal bli sure på oss. Det var sårt nok at president Bush aldri ”hadde tid” til å invitere statsminister Stoltenberg til Det Hvite Hus.
Min konklusjon er altså at vår utenriksminister er en flott, rakrygget, intelligent og sympatisk kar. Jeg skulle bare så inderlig ønske at han av og til byttet ut tøflene med skikkelige vernesko og silkehanskene med boksehansker. Jeg tror ikke Norge hadde blitt mindre respektert selv om vi markerte oss sterkere i viktige menneskerettslige saker verden over.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
