Det må være enormt frustrerende for Høyre-leder Erna Solberg å få god framdrift på Høyre-skuta fram mot valget hvis hun blir nødt til å bruke tiden til å surre fast de løse kanonene som stadig dukker opp på dekk.
Først var det en sentral Oslo-politiker som fikk det for seg at Barneombudet skulle nedlegges. Så kommer det to velutviklede broilere som vil gi de flinkeste skoleelevene medalje helt fra 1. klasse. Dagen etter dukker det opp en godt voksen slugger som finner ut at det bør gis heroin på resept. Så langt jeg kan se er ikke noe av dette en del av Høyres politikk.
Da debatten om medaljer til de skoleflinke raste som verst på Twitter, twitret jeg et spørsmål til Ernas politiske rådgiver Odd Sevje (@odden) om dette forslaget var forankret i Høyre sentral. Det kom ikke noe svar i første omgang, men etter en påminnelse fikk jeg en hyggelig tilbakemelding om at det ville komme svar etter hvert.
Dagen etter kom Erna Solberg selv med en ganske fin redegjørelse på Høyres hjemmeside. Slik jeg tolket denne redegjørelsen tok hun i realiteten avstand fra forslaget, uten å slå knyttneven midt i trynet på de to broilerne. Elegant formulert, og noe sier meg at det har vært noen ganske hektiske timer i Høyres hus for å finne den rette formuleringen.
Det er selvfølgelig kjempebra at politikerne driver aktiv valgkamp, både på sine hjemmebaner og på riksplan. Men det bør i anstendighetens navn være mulig å drive valgkamp på det som er Høyres vedtatte politikk, uten å finne på mer eller mindre tullete ideer for å få oppmerksomhet i media. I det minste bør i hvert fall nye ideer forankres grundig i Høyre sentralt før de kastes fram.
Høyre har mange gode saker å kjøre valgkamp på. Dessverre har partiet så langt ikke vært flinke nok til å få fram disse sakene. Lettere blir det heller ikke hvis ledelsen må bruke tiden til å ro i land tullete ting fra litt for PR-kåte politikere
.
Min oppfordring til Høyres politikere er ganske enkel:
BRUK HODET eller HOLD KJEFT!
tirsdag 28. juli 2009
mandag 6. juli 2009
Milliardær Stein Erik Hagen tvang statsminister Siv Jensen til å fjerne utbytteskatten
Mulig nyhetsmelding fra NTB i forbindelse med revideringen av statsbudsjettet, våren 2010:
”Statsminister Siv Jensen bekrefter at regjeringens vedtak om å fjerne utbytteskatten kommer som følge av et krav fra milliardær Stein Erik Hagen og hans venner. Som kjent bidro Hagen og hans milliardærvenner med millionbevilgninger til Frps valgkamp i fjor, og nå høster de gevinsten av sine investeringer.
Etter at Frp kom i regjering har statsminister Jensen etablert et samarbeidsutvalg hvor flere partitopper og regjeringsmedlemmer jevnlig møte en håndfull milliardærer med Hagen i spissen. Hva som diskuteres i disse møtene vil ingen uttale seg om, men både Stein Erik Hagen og statsminister Siv Jensen mener disse samtalene er svært verdifulle.
-For oss bemidlede er det svært viktig med en direkte kontakt med regjeringen slik at forvaltningen av våre formuer kommer hele landet til gode i form av arbeidsplasser og verdiskaping både for oss og fellesskapet, sier Stein Erik Hagen.
Overfor NTB bekrefter statsminister Jensen at utbytteskatten blir fjernet etter direkte innspill fra Stein Erik Hagen. Hun synes det er verdifullt at regjeringen har god kontakt med de som besitter de største formuene i Norge, slik at regjeringen kan justere politikken til beste for hele landet.”
Hvordan vil Norge reagere hvis det virkelig skulle komme en slik nyhetsmelding neste år?
Ville avisene hente fram de feteste krigstypene? Ville opposisjonspartiene Arbeiderpartiet og SV ta saken opp i Kontroll- og konstitusjonskomiteen – med påfølgende offentlig høring og gransking for å avdekke mulig politisk korrupsjon? Ville LO gått til politisk streik for å markere sin avsky? Ville Økokrim kommet på banen og startet etterforsking? Jeg ser ikke bort fra at alt dette kunne blitt konsekvensene av en slik melding.
Alle politiske partier mottar pengestøtte fra privatpersoner, bedrifter og organisasjoner. Slike gaver er helt uproblematiske – helt til giveren krever å få innflytelse over mottakerens politikk. Da begynner det å ligge tett opp mot grensen til det vi kan kalle politisk korrupsjon. Kanskje noen juseksperter vil konkludere med at denne grensen allerede er krysset.
Selvsagt er denne nyhetsmeldingen fiktiv, og de fleste har vel allerede konkludert med at selv ikke Siv Jensen vil være så dum at hun innleder et samarbeid som gir utenforstående makt over regjeringens politikk.
Med bare disse fire endringene er meldingen ikke lenger fiktiv, men en faktisk beskrivelse av det tette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO.
Det er bare en faktisk forskjell. Da daværende LO-leder Gerd Liv Valla hudflettet Jens Stoltenberg og krevde at forslaget til endringer i sykelønnsordningen skulle trekkes tilbake, skjedde det ikke bak lukkede dører, men i full offentlighet. Resultatet ble uansett det samme, statsministeren bøyde seg slukøret for ordren fra LO.
Det er en kjent sak at LO-systemet bevilger millionbeløp til Arbeiderpartiets valgkamp. Det er også offentlig kjent at toppene i Ap og LO møtes jevnlig i det de kaller Faglig-politisk Utvalg. Men hva som diskuteres i dette utvalget er strengt bevarte hemmeligheter. Verken agenda eller konklusjoner er kjent for offentligheten.
Begge parter understreker imidlertid hvor viktig og verdifullt dette samarbeidet er. Det har fått meg til å fundere – lenge – på hva som kan være så verdifullt og viktig for de to partene. Har brukt elimineringsmetoden og sitter igjen med bare en ting for begge parter:
Den eneste grunnen for at dette er verdifullt for LO, må være at de her kan ”instruere” regjeringen i viktige politiske saker som angår dem og arbeidslivet for øvrig.
Den eneste grunnen til at dette er verdifullt for Arbeiderpartiet, er at de her kan få ”klarering” for saker som angår LO og arbeidslivet, og at de derved slipper en offentlig ydmykelse som den Valla sto for i sykelønnssaken.
Begge parter vil selvsagt protestere høylydt på denne fremstillingen, men da må de hoste opp en annen troverdig forklaring. Det å snakke sammen og utveksle synspunkter over en kopp kaffe og et rundstykke med gulost, kan neppe betegnes som viktig og verdifullt.
Jeg kan bare avslutte med de samme spørsmålene jeg stilte tidligere. Hvor er opposisjonen? Hvor er Kontroll- og konstitusjonskomiteen? Hvor er høringen og granskingen? Og hvor er Økokrim?
Vel, kanskje de en gang våkner. Det er i hvert fall skremmende å tenke på at den makt vi velgere gir de folkevalgte på Løvebakken, kanskje i en stor grad ligger i Folkets Hus på Youngstorget.
”Statsminister Siv Jensen bekrefter at regjeringens vedtak om å fjerne utbytteskatten kommer som følge av et krav fra milliardær Stein Erik Hagen og hans venner. Som kjent bidro Hagen og hans milliardærvenner med millionbevilgninger til Frps valgkamp i fjor, og nå høster de gevinsten av sine investeringer.
Etter at Frp kom i regjering har statsminister Jensen etablert et samarbeidsutvalg hvor flere partitopper og regjeringsmedlemmer jevnlig møte en håndfull milliardærer med Hagen i spissen. Hva som diskuteres i disse møtene vil ingen uttale seg om, men både Stein Erik Hagen og statsminister Siv Jensen mener disse samtalene er svært verdifulle.
-For oss bemidlede er det svært viktig med en direkte kontakt med regjeringen slik at forvaltningen av våre formuer kommer hele landet til gode i form av arbeidsplasser og verdiskaping både for oss og fellesskapet, sier Stein Erik Hagen.
Overfor NTB bekrefter statsminister Jensen at utbytteskatten blir fjernet etter direkte innspill fra Stein Erik Hagen. Hun synes det er verdifullt at regjeringen har god kontakt med de som besitter de største formuene i Norge, slik at regjeringen kan justere politikken til beste for hele landet.”
Hvordan vil Norge reagere hvis det virkelig skulle komme en slik nyhetsmelding neste år?
Ville avisene hente fram de feteste krigstypene? Ville opposisjonspartiene Arbeiderpartiet og SV ta saken opp i Kontroll- og konstitusjonskomiteen – med påfølgende offentlig høring og gransking for å avdekke mulig politisk korrupsjon? Ville LO gått til politisk streik for å markere sin avsky? Ville Økokrim kommet på banen og startet etterforsking? Jeg ser ikke bort fra at alt dette kunne blitt konsekvensene av en slik melding.
Alle politiske partier mottar pengestøtte fra privatpersoner, bedrifter og organisasjoner. Slike gaver er helt uproblematiske – helt til giveren krever å få innflytelse over mottakerens politikk. Da begynner det å ligge tett opp mot grensen til det vi kan kalle politisk korrupsjon. Kanskje noen juseksperter vil konkludere med at denne grensen allerede er krysset.
Selvsagt er denne nyhetsmeldingen fiktiv, og de fleste har vel allerede konkludert med at selv ikke Siv Jensen vil være så dum at hun innleder et samarbeid som gir utenforstående makt over regjeringens politikk.
Men hvis vi gjør noen små endringer i den fiktive meldingen, blir bildet et ganske annet.
- Stein Erik Hagen byttes ut med LO
- Siv Jensen byttes ut med Jens Stoltenberg
- ”Samarbeidsutvalget” byttes ut med Faglig-politisk Utvalg
- Utbytteskatt byttes ut med sykelønnsordning
Med bare disse fire endringene er meldingen ikke lenger fiktiv, men en faktisk beskrivelse av det tette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO.
Det er bare en faktisk forskjell. Da daværende LO-leder Gerd Liv Valla hudflettet Jens Stoltenberg og krevde at forslaget til endringer i sykelønnsordningen skulle trekkes tilbake, skjedde det ikke bak lukkede dører, men i full offentlighet. Resultatet ble uansett det samme, statsministeren bøyde seg slukøret for ordren fra LO.
Det er en kjent sak at LO-systemet bevilger millionbeløp til Arbeiderpartiets valgkamp. Det er også offentlig kjent at toppene i Ap og LO møtes jevnlig i det de kaller Faglig-politisk Utvalg. Men hva som diskuteres i dette utvalget er strengt bevarte hemmeligheter. Verken agenda eller konklusjoner er kjent for offentligheten.
Begge parter understreker imidlertid hvor viktig og verdifullt dette samarbeidet er. Det har fått meg til å fundere – lenge – på hva som kan være så verdifullt og viktig for de to partene. Har brukt elimineringsmetoden og sitter igjen med bare en ting for begge parter:
Den eneste grunnen for at dette er verdifullt for LO, må være at de her kan ”instruere” regjeringen i viktige politiske saker som angår dem og arbeidslivet for øvrig.
Den eneste grunnen til at dette er verdifullt for Arbeiderpartiet, er at de her kan få ”klarering” for saker som angår LO og arbeidslivet, og at de derved slipper en offentlig ydmykelse som den Valla sto for i sykelønnssaken.
Begge parter vil selvsagt protestere høylydt på denne fremstillingen, men da må de hoste opp en annen troverdig forklaring. Det å snakke sammen og utveksle synspunkter over en kopp kaffe og et rundstykke med gulost, kan neppe betegnes som viktig og verdifullt.
Jeg kan bare avslutte med de samme spørsmålene jeg stilte tidligere. Hvor er opposisjonen? Hvor er Kontroll- og konstitusjonskomiteen? Hvor er høringen og granskingen? Og hvor er Økokrim?
Vel, kanskje de en gang våkner. Det er i hvert fall skremmende å tenke på at den makt vi velgere gir de folkevalgte på Løvebakken, kanskje i en stor grad ligger i Folkets Hus på Youngstorget.
mandag 22. juni 2009
Som regjeringssjef er Jens Stoltenberg konfliktsky, unnvikende, fraværende og en passe dose feig
En meningsmåling viser at Jens Stoltenberg får flest stemmer når folk blir spurt om hvem de helst vil ha som statsminister. Men får han egentlig disse stemmene fordi han er en god statsminister, eller fordi han er en ung, pen, sjarmerende og god politiker? Jeg innrømmer at han er en dyktig politiker, men i statsministerrollen er han vel den svakeste og mest usynlige vi har hatt. Og en passe dose feig.
Jo da, Stoltenberg er stadig i media, men hva er det egentlig han har å fortelle? Det han snakker om er i hovedsak tre ting. Det ene er hva den rødgrønne regjeringen har fått til, det andre er hva de skal få til hvis de får fortsette etter valget, og det tredje er utskjelling av Frp og Høyre. I andre politiske og viktige saker, er han gjennomført ganske ullen, tilbakeholden og konfliktsky. Det er lite som vitner om at det er en statsmann som uttaler seg.
Å være statsminister er ikke bare å være landets politiske leder, men også å være sjef i regjeringskollegiet. Etter min mening fyller Stoltenberg denne rollen på en særdeles dårlig måte i forhold til sine forgjengere. Jeg har aldri stemt Krf, men må innrømme at Kjell Magne Bondevik fremsto som en mye tydeligere sjef enn Stoltenberg. For ikke å glemme Gro Harlem Brundtland. Generelt var hun den mest arrogante og selvopphøyde statsminister vi har hatt i moderne tid, men det var aldri tvil om at hun var Sjef med stor S.
Mitt inntrykk av Stoltenberg som en svak regjeringssjef har bygget seg opp over tid, men toppet seg under regjeringens håndtering av hijab-saken og Aker-saken. Når det stormet som verst under disse sakene, var det mange som undret seg over at Stoltenberg ikke kom på banen. De få gangene han ble tvunget til å si noe, kom han stort sett med svada. Det var tydelig å se at denne mannen ikke likte slike konflikter.
Regjeringens håndtering av de to sakene sender mange negative signaler om dens indre liv. Det ene er at Stoltenberg åpenbart ikke har så stor autoritet internt at stasrådene finner det bryet verd å diskutere konfliktfylte saker med sjefen før de går ut offentlig. Alternativt kan det jo være at statsrådene er så sneversynt at de ikke ser hvor konfliktfylte sakene er. Da burde jo uansett sjefen slått i bordet og lest dem leksa.
Det andre er at Stoltenberg lot sine statsråder rote seg totalt ut i gjørma uten å gripe inn. Hvis det var slik at meldingen på departementets hjemmesider om godkjenning av hijab i politiet var en misforståelse, burde sjefen sørget for at misforståelsen ble rettet opp umiddelbart, i hvert fall lenge før justisministeren kollapset hjemme på kjøkkengulvet. Men det vi opplevde, var en regjeringssjef som var totalt fraværende. Og det samme så vi da Brustad ble tvunget ned i knestående i Aker-saken.
Jeg skal ikke underslå det faktum at statsrådene er direkte ansvarlige for sine fagområder i forhold til Stortinget. Derfor er det umulig for regjeringssjefen å skyve statsråden til side og ”overta” en sak. Det ville blitt tolket som om regjeringssjefen ikke har tillit til stasråden, både av Stortinget og folk flest. Men det forhindrer ikke at regjeringssjefen kan være til stede, som han gjerne er når regjeringen har noe positivt å fortelle. Da står han smilende og stolt sammen med sin statsråd, og prater villig vekk med statsråden som en ren tilhører. Det så vi senes fredag 19. Juni under presentasjonen av Samhandlingsreformen. Stoltenberg åpnet og tok alt skrytet, mens statsråden ble nedgradert til en ”teknokrat” som fikk lov til å presentere detaljene.
Etter min mening burde Stoltenberg, hvis han hadde vært en god sjef, sittet sammen med justisminister Knut Storberget på den siste pressekonferansen han hadde om hijab-saken før han kollapset. Det ville helt sikkert vært til stor støtte for Storberget, og det hadde vist folk at Stoltenberg var en sjef med ansvar, både for sine statsråder og for regjeringens samlede politikk. Sannsynligvis hadde Sylvia Brustad også hatt god støtte av å ha sjefen ved sin side når det blåste som verst i Aker-saken.
Med en sjef av Stoltenbergs kaliber, er det ikke overraskende at denne regjeringen seiler fra den ene stormen til den andre. Jeg for min del er glad jeg aldri har hatt en sjef som er så lite til stede, og så lite støttende for sine medarbeidere, som regjeringssjef Jens Stoltenberg er for sine statsråder.
Jo da, Stoltenberg er stadig i media, men hva er det egentlig han har å fortelle? Det han snakker om er i hovedsak tre ting. Det ene er hva den rødgrønne regjeringen har fått til, det andre er hva de skal få til hvis de får fortsette etter valget, og det tredje er utskjelling av Frp og Høyre. I andre politiske og viktige saker, er han gjennomført ganske ullen, tilbakeholden og konfliktsky. Det er lite som vitner om at det er en statsmann som uttaler seg.
Å være statsminister er ikke bare å være landets politiske leder, men også å være sjef i regjeringskollegiet. Etter min mening fyller Stoltenberg denne rollen på en særdeles dårlig måte i forhold til sine forgjengere. Jeg har aldri stemt Krf, men må innrømme at Kjell Magne Bondevik fremsto som en mye tydeligere sjef enn Stoltenberg. For ikke å glemme Gro Harlem Brundtland. Generelt var hun den mest arrogante og selvopphøyde statsminister vi har hatt i moderne tid, men det var aldri tvil om at hun var Sjef med stor S.
Mitt inntrykk av Stoltenberg som en svak regjeringssjef har bygget seg opp over tid, men toppet seg under regjeringens håndtering av hijab-saken og Aker-saken. Når det stormet som verst under disse sakene, var det mange som undret seg over at Stoltenberg ikke kom på banen. De få gangene han ble tvunget til å si noe, kom han stort sett med svada. Det var tydelig å se at denne mannen ikke likte slike konflikter.
Regjeringens håndtering av de to sakene sender mange negative signaler om dens indre liv. Det ene er at Stoltenberg åpenbart ikke har så stor autoritet internt at stasrådene finner det bryet verd å diskutere konfliktfylte saker med sjefen før de går ut offentlig. Alternativt kan det jo være at statsrådene er så sneversynt at de ikke ser hvor konfliktfylte sakene er. Da burde jo uansett sjefen slått i bordet og lest dem leksa.
Det andre er at Stoltenberg lot sine statsråder rote seg totalt ut i gjørma uten å gripe inn. Hvis det var slik at meldingen på departementets hjemmesider om godkjenning av hijab i politiet var en misforståelse, burde sjefen sørget for at misforståelsen ble rettet opp umiddelbart, i hvert fall lenge før justisministeren kollapset hjemme på kjøkkengulvet. Men det vi opplevde, var en regjeringssjef som var totalt fraværende. Og det samme så vi da Brustad ble tvunget ned i knestående i Aker-saken.
Jeg skal ikke underslå det faktum at statsrådene er direkte ansvarlige for sine fagområder i forhold til Stortinget. Derfor er det umulig for regjeringssjefen å skyve statsråden til side og ”overta” en sak. Det ville blitt tolket som om regjeringssjefen ikke har tillit til stasråden, både av Stortinget og folk flest. Men det forhindrer ikke at regjeringssjefen kan være til stede, som han gjerne er når regjeringen har noe positivt å fortelle. Da står han smilende og stolt sammen med sin statsråd, og prater villig vekk med statsråden som en ren tilhører. Det så vi senes fredag 19. Juni under presentasjonen av Samhandlingsreformen. Stoltenberg åpnet og tok alt skrytet, mens statsråden ble nedgradert til en ”teknokrat” som fikk lov til å presentere detaljene.
Etter min mening burde Stoltenberg, hvis han hadde vært en god sjef, sittet sammen med justisminister Knut Storberget på den siste pressekonferansen han hadde om hijab-saken før han kollapset. Det ville helt sikkert vært til stor støtte for Storberget, og det hadde vist folk at Stoltenberg var en sjef med ansvar, både for sine statsråder og for regjeringens samlede politikk. Sannsynligvis hadde Sylvia Brustad også hatt god støtte av å ha sjefen ved sin side når det blåste som verst i Aker-saken.
Med en sjef av Stoltenbergs kaliber, er det ikke overraskende at denne regjeringen seiler fra den ene stormen til den andre. Jeg for min del er glad jeg aldri har hatt en sjef som er så lite til stede, og så lite støttende for sine medarbeidere, som regjeringssjef Jens Stoltenberg er for sine statsråder.
mandag 8. juni 2009
Hvor er psykiatrien når politiet må rykke ut til akutt psykisk syke
Litt ruset, desperat og fortvilet på grunn av kjærlighetssorg gikk Trond rundt med ei ladd hagle på tunet på et nedlagt gårdsbruk. Han ropte og skrek at han ville ta livet sitt hvis han ikke fikk sin kjære tilbake. En brå bevegelse fra politiet som hadde omringet gården, skremte Trond. Han rettet plutselig hagla mot sitt eget hode og trakk av. Han rakk å komme opp i 20-årene. Mange ganger har jeg stilt spørsmålet om Trond hadde levd i dag hvis noen hadde tilkalt psykiatrisk ekspertise. Det spørsmålet vil jeg aldri få svar på.
Som journalist kommer du i nærkontakt med mange saker. Noen går i glemmeboka etter noen dager, andre etser seg fast i hjernebarken for resten av livet. Det har gått drøyt 20 år siden tragedien med drammensgutten Tronds. Men jeg kommer aldri til å glemme fordi den provoserte meg så voldsomt.
Trond var rusmisbruker, men ikke blant de tunge misbrukerne. De som kjente ham beskrev ham som en grei og snill gutt som aldri ville gjøre noen noe vond. Dessverre ble Trond forelsket i en gift kvinne, og dessverre ble følelsene gjengjeldt. De hadde et forhold i en periode, men så bestemte hun seg for å satse på ekteskapet og gjorde det slutt med Trond.
På godt norsk kan vi si at ”det klikket” for Trond. At han ruset seg gjorde ikke saken bedre. Han fikk tak i ei hagle et eller annet sted og dro opp til det nedlagte småbruket i en skogsområde i utkanten av Drammen. Det var noen hyttenaboer i området som hørte at han hylte og skrek, og det var de som varslet politiet.
Som vanlig rykket politiet ut med maskinpistoler, hjelmer og skuddsikre vester. De omtrent omringet gårdstunet, godt synlige for Trond, men på betryggende avstand. Dette skjedde på senvinteren mens det fortsatt var litt is og snø på bakken. Plutselig gled Trond på en issvull. Politiet trodde han hadde tenkt å skyte, og alle kastet seg ned og tok ladegrep mens de siktet på Trond. Han ble vettskremt over politiets reaksjon. Han rettet haglen mot sitt eget hode og trakk av.
Generelt har jeg i lang tid blitt provosert av måten akutt psykisk syke blir behandlet på. Hvis du blir akutt somatisk syk eller utsatt for en ulykke, stiller helsevesenet opp med alle de ressurser de har til rådighet. Hvis du blir akutt psykisk syk, er det svært ofte en sak for politiet i startfasen. For meg er det umulig å forstå at gruppe politifolk med maskinpistol, skuddsikker vest og hjelm representerer den beste behandling for en akutt psykisk pasient. Oftere tvert imot. Men heldigvis er det sjelden saken får en så tragisk utgang som det fikk for Trond og hans pårørende.
Politiet mener selv at de er godt kvalifisert for å håndtere slike situasjoner fordi de har spesialkurs i forhandlingsteknikk. Jeg har imidlertid vanskelig for å sidestille et par ukers kurs i forhandlingsteknikk med faglig kompetanse på psykiske lidelser. Det blir nesten som å gi en politibetjent med førstehjelpskurs ansvar for alvorlig skadde i en trafikkulykke helt til pasienten er innbrakt til sykehus.
Selvfølgelig må politiet rykke ut når psykisk syke personer griper til våpen. Men spørsmålet jeg stilte da jeg skrev om Trond-tragedien i avisa, var hvorfor psykiatrien ikke har en form for beredskapsvakt som kan rykke ut sammen med politiet i slike situasjoner. Jeg er ikke i tvil om at en spesialist innefor psykiatrien ville gjort en mye bedre jobb enn politiet, som med en slik løsning kunne inntatt en langt mer tilbaketrukket posisjon.
Dessverre må jeg innse at en rusmisbrukers tragiske selvdrap og et påfølgende oppslag i lokalavisa, ikke veier tungt nok til at politikere eller helsemyndighetene endrer praksis. Derfor stiller jeg spørsmålet igjen, hvorfor har ikke psykiatrien en beredskap som kan rykke ut ved behov.
Med denne bloggen, og med hjelp av Twitter, kan jeg kanskje påvirke noen med større gjennomslagskraft enn meg til å følge opp denne saken.
Som journalist kommer du i nærkontakt med mange saker. Noen går i glemmeboka etter noen dager, andre etser seg fast i hjernebarken for resten av livet. Det har gått drøyt 20 år siden tragedien med drammensgutten Tronds. Men jeg kommer aldri til å glemme fordi den provoserte meg så voldsomt.
Trond var rusmisbruker, men ikke blant de tunge misbrukerne. De som kjente ham beskrev ham som en grei og snill gutt som aldri ville gjøre noen noe vond. Dessverre ble Trond forelsket i en gift kvinne, og dessverre ble følelsene gjengjeldt. De hadde et forhold i en periode, men så bestemte hun seg for å satse på ekteskapet og gjorde det slutt med Trond.
På godt norsk kan vi si at ”det klikket” for Trond. At han ruset seg gjorde ikke saken bedre. Han fikk tak i ei hagle et eller annet sted og dro opp til det nedlagte småbruket i en skogsområde i utkanten av Drammen. Det var noen hyttenaboer i området som hørte at han hylte og skrek, og det var de som varslet politiet.
Som vanlig rykket politiet ut med maskinpistoler, hjelmer og skuddsikre vester. De omtrent omringet gårdstunet, godt synlige for Trond, men på betryggende avstand. Dette skjedde på senvinteren mens det fortsatt var litt is og snø på bakken. Plutselig gled Trond på en issvull. Politiet trodde han hadde tenkt å skyte, og alle kastet seg ned og tok ladegrep mens de siktet på Trond. Han ble vettskremt over politiets reaksjon. Han rettet haglen mot sitt eget hode og trakk av.
Generelt har jeg i lang tid blitt provosert av måten akutt psykisk syke blir behandlet på. Hvis du blir akutt somatisk syk eller utsatt for en ulykke, stiller helsevesenet opp med alle de ressurser de har til rådighet. Hvis du blir akutt psykisk syk, er det svært ofte en sak for politiet i startfasen. For meg er det umulig å forstå at gruppe politifolk med maskinpistol, skuddsikker vest og hjelm representerer den beste behandling for en akutt psykisk pasient. Oftere tvert imot. Men heldigvis er det sjelden saken får en så tragisk utgang som det fikk for Trond og hans pårørende.
Politiet mener selv at de er godt kvalifisert for å håndtere slike situasjoner fordi de har spesialkurs i forhandlingsteknikk. Jeg har imidlertid vanskelig for å sidestille et par ukers kurs i forhandlingsteknikk med faglig kompetanse på psykiske lidelser. Det blir nesten som å gi en politibetjent med førstehjelpskurs ansvar for alvorlig skadde i en trafikkulykke helt til pasienten er innbrakt til sykehus.
Selvfølgelig må politiet rykke ut når psykisk syke personer griper til våpen. Men spørsmålet jeg stilte da jeg skrev om Trond-tragedien i avisa, var hvorfor psykiatrien ikke har en form for beredskapsvakt som kan rykke ut sammen med politiet i slike situasjoner. Jeg er ikke i tvil om at en spesialist innefor psykiatrien ville gjort en mye bedre jobb enn politiet, som med en slik løsning kunne inntatt en langt mer tilbaketrukket posisjon.
Dessverre må jeg innse at en rusmisbrukers tragiske selvdrap og et påfølgende oppslag i lokalavisa, ikke veier tungt nok til at politikere eller helsemyndighetene endrer praksis. Derfor stiller jeg spørsmålet igjen, hvorfor har ikke psykiatrien en beredskap som kan rykke ut ved behov.
Med denne bloggen, og med hjelp av Twitter, kan jeg kanskje påvirke noen med større gjennomslagskraft enn meg til å følge opp denne saken.
torsdag 28. mai 2009
Lurer elektrobutikker oss trill rundt og flår oss for tusenlapper?
I butikken var prisen på videokameraet 13.000 kroner. I samtlige nettbutikker, også nettbutikken til den kjeden butikken tilhører, kostet det samme kameraet under 7.000 kroner. Dette er et av de grelle eksemplene som tyder på at elektrobutikker forsøker å lure oss trill rundt og flå oss for mange tusen på et enkelt kjøp.
Jeg trodde først at dette var en glipp fra butikken side, men senere har jeg forstått at butikkene kjører et kynisk løp for å bli kvitt utgående modeller. Utviklingen innenfor data og digitalt foto- og videoutstyr går så rivende fort at butikkene ikke klarer å selge unna tidligere modeller før de nye kommer på markedet. Da har de valget mellom å sette ned prisen på utgående modeller, og derved selge med tap, eller lure kundene til å kjøpe de gamle modellene til full pris. Dessverre har jeg registrert at butikker velger det siste.
Første gang jeg opplevde hvordan butikkene driver var da jeg kjøpte nytt digitalkamera for et par år siden. Jeg pløyde nettbutikkene for å finne et godt kamera og valget falt på et HP-kamera som en eller annen hadde kåret til best i test. Jeg foretrekker å handle i butikker fordi jeg synes det er lettere med service og eventuell reklamasjon. Jeg oppsøkte derfor nærmeste elektrobutikk, men ”mitt” kamera var ikke å finne i utstillingen. Der var det bare dyrere og/eller dårligere kameraer. På spørsmål fra meg fortalte ekspeditøren at det var de kameraene de hadde inne. Jeg fortalte hvilket kamera jeg skulle ha, og siktet mot utgangsdøra. Men før jeg rakk ut ropte han meg tilbake med et ”vi kan jo sjekke på dataen for sikkerhets skyld”. Og vips, der dukket det opp at HP-kameraet likevel var på lager. Den gang reagerte jeg ikke, men senere har jeg forstått at dette er et fast mønster.
Jeg gikk lenge og siklet på et nytt HD videokamera, og sjekket stadig utstillingene i de butikkene jeg var innom. I en butikk fant jeg to Sony-kameraer, ett til 13.000 kroner og et til 10.000 kroner. Heldigvis, ekspeditøren som kom for å hjelpe meg hadde ikke peil på videokameraer. Det eneste han kunne fortelle var at det dyreste var bedre enn det billigste. Vel hjemme logget jeg meg på nettet for å sjekke spesifikasjonene på disse kameraene, og overraskelsen var mildt sagt stor da jeg så at kameraet til 13.000 i butikken kostet under 7.000 i samtlige nettbutikker. Kameraet til 10.000 var det ingen av nettbutikkene som hadde. Faktum var at dette kameraet var så gammelt og utdatert at det ikke engang var omtalt på Sonys egne produktsider. Det hører med til historien at Sony hadde lansert to nyere modeller i denne serien, og det aller nyeste og beste kostet rundt 10.000 kroner i nettbutikkene.
For å forhindre at uvitende kunder skulle gå i denne prisfella, ringte jeg butikken og fortalte om den ublu prisforskjellen. Da jeg var innom noen dager senere var det dyreste satt ned til 7.500 kroner, mens det billigste var fjernet. (Forhåpentligvis ikke solgt.)
Da jeg etter hvert bestemte meg for å kjøpe et nytt videokamera, surfet jeg nettet for å finne et kamera som passet meg i pris og spesifikasjoner. Valget falt på et Sony-kamera. På nettet fikk jeg også en oversikt over hvilke butikker som hadde dette kameraet på lager.
En annen butikk, men samme kjede – og full reprise fra den gangen jeg kjøpte digitalkamera. To HD-kameraer var utstilt, begge relativt store og klumpete, dyrere og med dårligere spesifikasjoner enn det jeg hadde valgt meg ut. Også her kunne ekspeditøren fortelle at det dessverre var de HD-kameraene butikken hadde inne.
Da jeg konfronterte han med opplysningene på nettet om at butikken hadde de aktuelle Sony-kameraet, ble det litt febrilsk tasting på dataterminalen, og, jo visst, kameraet var på lager likevel.
Jeg har absolutt ingen tro på at dette er tilfeldigheter, tvert om er jeg sikker på at det er en bevisst strategi for å kvitte seg med de eldste modellene før de nye hentes fram. Om dette også gjelder datautstyr har jeg ingen formening om, men jeg blir ikke overrasket om det samme gjelder for disse produktene – og alle andre produkter hvor det stadig lanseres nye og bedre modeller.
Med dette vil jeg advare mine venner på det sterkeste mot å handle blindt i disse butikkene. Sjekk nettet på forhånd og bestem deg for hva du vil ha. Ikke tro på betjeningen hvis de sier at det som er utstilt er alt de har inne, og ikke la deg overtale til å kjøpe utstillingsmodellene før du har sjekket nærmere.
Hvis du vil advare dine venner, sender du en link til denne siden.
Jeg trodde først at dette var en glipp fra butikken side, men senere har jeg forstått at butikkene kjører et kynisk løp for å bli kvitt utgående modeller. Utviklingen innenfor data og digitalt foto- og videoutstyr går så rivende fort at butikkene ikke klarer å selge unna tidligere modeller før de nye kommer på markedet. Da har de valget mellom å sette ned prisen på utgående modeller, og derved selge med tap, eller lure kundene til å kjøpe de gamle modellene til full pris. Dessverre har jeg registrert at butikker velger det siste.
Første gang jeg opplevde hvordan butikkene driver var da jeg kjøpte nytt digitalkamera for et par år siden. Jeg pløyde nettbutikkene for å finne et godt kamera og valget falt på et HP-kamera som en eller annen hadde kåret til best i test. Jeg foretrekker å handle i butikker fordi jeg synes det er lettere med service og eventuell reklamasjon. Jeg oppsøkte derfor nærmeste elektrobutikk, men ”mitt” kamera var ikke å finne i utstillingen. Der var det bare dyrere og/eller dårligere kameraer. På spørsmål fra meg fortalte ekspeditøren at det var de kameraene de hadde inne. Jeg fortalte hvilket kamera jeg skulle ha, og siktet mot utgangsdøra. Men før jeg rakk ut ropte han meg tilbake med et ”vi kan jo sjekke på dataen for sikkerhets skyld”. Og vips, der dukket det opp at HP-kameraet likevel var på lager. Den gang reagerte jeg ikke, men senere har jeg forstått at dette er et fast mønster.
Jeg gikk lenge og siklet på et nytt HD videokamera, og sjekket stadig utstillingene i de butikkene jeg var innom. I en butikk fant jeg to Sony-kameraer, ett til 13.000 kroner og et til 10.000 kroner. Heldigvis, ekspeditøren som kom for å hjelpe meg hadde ikke peil på videokameraer. Det eneste han kunne fortelle var at det dyreste var bedre enn det billigste. Vel hjemme logget jeg meg på nettet for å sjekke spesifikasjonene på disse kameraene, og overraskelsen var mildt sagt stor da jeg så at kameraet til 13.000 i butikken kostet under 7.000 i samtlige nettbutikker. Kameraet til 10.000 var det ingen av nettbutikkene som hadde. Faktum var at dette kameraet var så gammelt og utdatert at det ikke engang var omtalt på Sonys egne produktsider. Det hører med til historien at Sony hadde lansert to nyere modeller i denne serien, og det aller nyeste og beste kostet rundt 10.000 kroner i nettbutikkene.
For å forhindre at uvitende kunder skulle gå i denne prisfella, ringte jeg butikken og fortalte om den ublu prisforskjellen. Da jeg var innom noen dager senere var det dyreste satt ned til 7.500 kroner, mens det billigste var fjernet. (Forhåpentligvis ikke solgt.)
Da jeg etter hvert bestemte meg for å kjøpe et nytt videokamera, surfet jeg nettet for å finne et kamera som passet meg i pris og spesifikasjoner. Valget falt på et Sony-kamera. På nettet fikk jeg også en oversikt over hvilke butikker som hadde dette kameraet på lager.
En annen butikk, men samme kjede – og full reprise fra den gangen jeg kjøpte digitalkamera. To HD-kameraer var utstilt, begge relativt store og klumpete, dyrere og med dårligere spesifikasjoner enn det jeg hadde valgt meg ut. Også her kunne ekspeditøren fortelle at det dessverre var de HD-kameraene butikken hadde inne.
Da jeg konfronterte han med opplysningene på nettet om at butikken hadde de aktuelle Sony-kameraet, ble det litt febrilsk tasting på dataterminalen, og, jo visst, kameraet var på lager likevel.
Jeg har absolutt ingen tro på at dette er tilfeldigheter, tvert om er jeg sikker på at det er en bevisst strategi for å kvitte seg med de eldste modellene før de nye hentes fram. Om dette også gjelder datautstyr har jeg ingen formening om, men jeg blir ikke overrasket om det samme gjelder for disse produktene – og alle andre produkter hvor det stadig lanseres nye og bedre modeller.
Med dette vil jeg advare mine venner på det sterkeste mot å handle blindt i disse butikkene. Sjekk nettet på forhånd og bestem deg for hva du vil ha. Ikke tro på betjeningen hvis de sier at det som er utstilt er alt de har inne, og ikke la deg overtale til å kjøpe utstillingsmodellene før du har sjekket nærmere.
Hvis du vil advare dine venner, sender du en link til denne siden.
onsdag 20. mai 2009
Er innvandrerne virkelig Norges mest presserende problem?
- Helsekøene vokser, mens sykehusene må redusere kapasiteten på grunn av pengemangel.
- Beboerne på sykehjem må tilbringe mesteparten av døgnet til sengs på grunn av for liten bemanning.
- Ungene våre blir syke på grunn av mugg og forråtnelse i falleferdige skoler,
- Politiet er i krise. Har ikke kapasitet til å bistå folk som trenger hjelp mot hverdagskriminalitet.
- Folk dør på veier som er livsfarlige på grunn av manglende nybygging og vedlikehold.
- Arbeidsledigheten øker fordi bedriftene sliter på grunn av finanskrise og økt skattetrykk.
Dette er bare en liten del av dagens elendighet i Velferdsstaten Norge. Men for mange er visst dette uvesentligheter i forhold til det de definerer som det mest presserende problemet Norge har dag, nemlig innvandrerne. Og utrolig mange lar innvandrerpolitikken være avgjørende for hvilket parti de vil gi sin stemme i valg.
Inspirert av Corvus’ interessante kommentar til min forrige blogg, har jeg tenkt litt på hva som egentlig skjer med den norske folkesjela. Er den virkelig slik at folk gjerne kan dø i helsekøene eller på livsfarlige veier, at det er greit at de gamle kan ligge der til de dør, at forfalne skoler kan ramle sammen over ungene våre - hvis vi bare kan bli kvitt innvandrerne? Nei, jeg nekter å tro at det er den norske folkesjela!
Det finnes helt klart rasehatere blant oss nordmenn, men å hevde at alle som kritiserer norsk innvandringspolitikk, og stemmer Frp av den grunn, er rasehatere, tar jeg sterk avstand fra. Likevel er det tankevekkende at når vi snakker om innvandrere i negativ sammenheng, snakker vi alltid om de med en annen hudfarge. Aldri om innvandrere fra tidligere østblokk-land. Det til tross for at denne gruppen står for en stadig større andel av kriminaliteten her i landet.
Uansett hva vi vil eller ikke vil er Norge i dag et flerkulturelt samfunn, men i dagliglivet er det sjelden at omgangen mellom etniske nordmenn og innvandrere skaper problemer. Tvert om, begge sider viser normal høflighet og respekt for hverandre, og det virker som om etniske nordmenn ikke engang reflekterer over at de har med en innvandrer å gjøre. Og jeg er ganske sikker på at nordmannen som setter seg inn i ei drosje, ikke ofrer en tanke på at den mørkhudede sjåføren er en farlig muslim. Det er vel heller ingen som tror at den mørkhudede trikkeføreren er en terrorist som har plassert en bombe under akkurat ditt sete.
Hva er det da som får mange nordmenn til å slå over en bryter i hodet sitt til ”Jeg hater innvandrere”-posisjon når de kommer hjem eller entrer stemmelokalet ved valg, og samtidig lukker øynene for den forringelsen av velferdsstaten vi opplever nå? Fagfolk kunne sikkert skrevet mange bøker om det temaet, men jeg har også gjort meg noen tanker om tre viktige faktorer, nemlig ekstremisme, integreringspolitikken og Frp-populisme.
Når media har oppslag om islam og muslimer, handler det nesten alltid om de negative faktorene som terror, tvangsgifte, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Dette har vi fått servert så mange ganger at vi nå setter likhetstegn mellom muslimer som gruppe og de negative faktorene. Men når vi møter innvandrerne i hverdagen ser vi ikke den skumle gruppen, bare et hyggelig, smilende individ.
Heldigvis har Norge så langt sluppet terrorangrep, men ekstremister finnes det mange av. Tvangsgifte, kjønnslemlesting og kvinneundertrykkelse er ikke ukjent i norske innvandrermiljøer. Selv om det bare er et lite mindretall av innvandrerne som holder fast på disse tradisjonene, er det fullstendig uakseptabelt her i landet. Derfor blir det også store medieoppslag når slike ting avdekkes.
Den rødgrønne regjeringens integreringspolitikk har vist seg totalt feilslått. Noen vil kanskje si at regjeringen ikke har en integreringspolitikk i det hele tatt. Resultatet har blitt en stadig økende fortvilelse og frustrasjon både for innvandrerne og etniske nordmenn. Mange innvandrere blir gående i måneder og år i uvisshet, uten hjelp og uten sysselsetting. Ungdommer som ikke får utdanning eller arbeid danner kriminelle gjengmiljøer. Voksne innvandrere danner sine egne etniske miljøer og kvinnene isoleres i sine hjem. Noen innvandrere ønsker å ha det slik og er lite opptatt av å integreres. Andre har ingen valg.
Mange av våre politikere ønsker en mye sterkere satsing på integrering, men det er likevel regjeringen og flertallet (dels under partipisken) som legger premissene. De partiene som er mest tydelige på en bedre integreringspolitikk er Høyre og Frp, men Frp er likevel vesentlig mer radikal i sine standpunkter. På grensen til umenneskelig, hevder motstanderne.
Det som imidlertid skiller Høyre og Frp mest, er at Høyre i den politiske debatten setter mest fokus på å bygge opp igjen vår velferdsstat, og rette opp de feil og mangler som har utviklet seg de siste årene. Frp er mest opptatt av å fokusere på innvandrerproblemet for å tekkes de velgerne som frykter det fundamentalistiske islam som uansett aldri vil kunne slå rot i Norge.
tirsdag 19. mai 2009
I år bør media gi oss fakta om sannhet og løgn i valgkampen
I hver eneste politiske debatt hagler det med påstander om hvilket politiske parti som har foreslått hva, hvem som har stemt for og hvem som har stemt imot. Det legges fram tall og påpekes konsekvenser av vedtak og standpunkter. Og i hver eneste debatt hagler det med svar om at påstandene ikke har rot i virkeligheten, det er usannheter og direkte løgn, hevdes det av motpartene.
Spørsmålet jeg alltid sitter igjen med etter disse debattene, er hvem som egentlig snakker sant og usant, men det er spørsmål jeg aldri har fått svar på. I stedet er media kun opptatt av å gi terningkast til de medvirkende politikerne.
Journalister synes kanskje det er moro å kaste terning, men i utgangspunktet tror jeg folk flest klarer å danne seg en oppfatning om hvordan politikerne klarer seg i debatten. Hvis derimot terningkastene hadde inkludert sannhetsgehalten i de argumentene som fremsettes, ville jeg ansett det som særdeles verdifullt.
Den vanlige velger har ingen mulighet til å kontrollere hvem som snakker sant, og hvem som lyver. Det har derimot journalister.
Mitt største ønske i denne valgkampen er derfor at media følger opp de politiske debattene med en grundig oversikt over sannheter og usannheter. En slik oversikt vil ikke bare gi oss velgere et bilde av den enkelte politikers troverdighet, men den vil sannsynligvis også føre til at politikerne er mer etterrettelige og sannferdige i sine påstander.
Er noen medier villige til å ta utfordringen?
Spørsmålet jeg alltid sitter igjen med etter disse debattene, er hvem som egentlig snakker sant og usant, men det er spørsmål jeg aldri har fått svar på. I stedet er media kun opptatt av å gi terningkast til de medvirkende politikerne.
Journalister synes kanskje det er moro å kaste terning, men i utgangspunktet tror jeg folk flest klarer å danne seg en oppfatning om hvordan politikerne klarer seg i debatten. Hvis derimot terningkastene hadde inkludert sannhetsgehalten i de argumentene som fremsettes, ville jeg ansett det som særdeles verdifullt.
Den vanlige velger har ingen mulighet til å kontrollere hvem som snakker sant, og hvem som lyver. Det har derimot journalister.
Mitt største ønske i denne valgkampen er derfor at media følger opp de politiske debattene med en grundig oversikt over sannheter og usannheter. En slik oversikt vil ikke bare gi oss velgere et bilde av den enkelte politikers troverdighet, men den vil sannsynligvis også føre til at politikerne er mer etterrettelige og sannferdige i sine påstander.
Er noen medier villige til å ta utfordringen?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
