Over det ganske land begås det daglig en lang rekke lovbrudd som rammer enkeltmennesker, og ofte er det de aller svakeste i samfunnet som rammes mest brutalt. Men de som begår disse lovbruddene blir aldri verken tiltalt eller straffet. De er heldige for de er ansatt i offentlig sektor. Der er lovbruddene lovlige.
Torsdag 25. januar kunne TV2 Nyhetene fortelle at 46 av 65 undersøkte kommuner bryter loven om sosialstønad http://bit.ly/UobbRj. I alle disse kommunene er stønaden langt mindre enn det klientene har krav på etter loven, og langt mindre enn det er mulig å leve av. TV2 illustrerte denne saken med et intervju med alenemoren Helen Pedersen fra Bergen. Hun har en sønn på 7 år, og reportasjen levner ingen tvil om at det først og fremst er sønnen som rammes av kommunens lovbrudd.
Helen Pedersen skal ha all ære for å gi en sak som dette et ansikt for det er, som hun selv sier, forbundet med skam å måtte leve på sosialen. Hun er blant de som befinner seg aller lengst nede på rangstigen i vårt statuspregede samfunn. Derfor skal det stort mot til å stå fram slik hun gjør i reportasjen.
Sett med mine øyne er dette svært alvorlige lovbrudd. Det er ikke en «miss» som går over i løpet av noen dager. Det er heller ikke tyvgods som kan leveres tilbake, eller skadeverk som kan repareres. Det handler om et lite barns vanskelige oppvekstsvilkår som vil sette sitt preg i mange år framover. I verste fall kan det gi psykiske senskader som kan gjøre det vanskelig å komme inn i en normal livsførsel i voksen alder.
Men til tross for lovbruddets alvorlige karakter er det ingen som verken blir tiltalt eller straffet. I beste fall vil kommunen få en reprimande av fylkesmannen, og det var det. Politi og påtalemyndigheter vil knapt nok registrere at loven brytes. For å si det som det er; Dette et et av de mange lovlige lovbrudd her i landet.
For det er mange av dem, veldig mange. Stadig vekk bringer media nyheter som offentlig virksomhet som bryter loven innenfor skole, eldreomsorg, barnevern, helsevesen, psykiatri og stønadsordninger (NAV) som i dette tilfellet. Og sikkert mye mer enn dette. Felles for alle lovbruddene er at de rammer hardt og brutalt de aller svakeste i samfunnet, og at ingen noensinne blir tiltalt og straffet. For selv om det handler om offentlig forvaltning, er det alltid noen i systemet som er ansvarlig for loven skal etterleves. Det er fullstendig uakseptabelt at de ansvarlige skal kunne «gjemme seg» i systemet.
De eneste offentlig ansatte som til stadighet blir etterforsket og tiltalt er fotfolket i politiet. Men sjefene i politietaten går fri. Et godt eksempel på det er tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, som den 12. januar 2010 sto frem i Dagbladet og fortalte at politiet i Oslo «bryter loven gang på gang» http://bit.ly/Vori3T. Saken handlet om at varetekstfanger ble sittende i glattcelle på politihuset mye lenger enn loven tillater. Gjengedal fikk ikke engang en repremande for sin innrømmelse.
Gjengedals adressat var selvsagt overordnede myndigheter – det vil si politikerne – som ikke har vært i stand til å skaffe nok fengselsplasser. På samme måte er alle de andre lovbruddene begrunnet med knappe ressurser, utilstrekkelige budsjetter og manglende politisk prioritering. Men så enkelt skal det ikke være. At politikerne svikter gir hverken politimestere eller andre i offentlig forvaltning rett til å bryte lover som er vedtatt for å beskytte innbyggerne og sikre deres rettigheter i samfunnet. Det er nettopp disse lovene som er fundamentet i det vi liker å kalle Velferdsstaten.
Det eneste riktige i slike saker ville vært at Gjengedal løslot varetektsfanger dersom han ikke klarte å skaffe fengselsplasser i henhold til lovens krav. På samme måte skulle en skoleleder umiddelbart stengt skolen dersom den ikke oppfylte lovens krav til luftkvalitet og læringsmiljø. Den NAV-ansatte skulle utbetalt sosialstønad i henhold til lovens krav, uavhengig av de budsjettene kommunepolitikerne har vedtatt. Og så videre. Det ville plassert ansvaret der det hører hjemme – hos politikerne. Men det ville selvsagt blitt et ramaskrik, først og fremst fra politikernes side som ikke liker å bli avkledd sin ansvarsforsømmelse på en slik måte. Kan godt tenkes at tjenestemenn og -kvinner som hadde vist et slikt mot ville fått sparken, men jeg skulle likt å se utfallet av en arbeidsrettssak mot medarbeidere som sparkes fordi de følger lovens bestemmelser. Blant folk flest vil jeg tippe de ville blitt utropt som helter, i motsetning til i dag som jeg er fristet til å kalle dem både feige, umoralske og umenneskelige.
Det folk flest ikke er klar over at at de «lovlige lovbruddene» i offentlig sektor er en bevisst og villet praksis fra vår lovgivende forsamling. Og her står de politiske partiene helt likt, kanskje med unntak av FrP på noen få områder. Stortinget har vedtatt den ene flotte loven etter den andre som tar sikte på å beskytte og ivareta innbyggernes interesser, og gi dem klare rettigheter. Det er på disse områdene politikerne soler seg i den norske velferdsstaten. Men de har med vitende og vilje unnlatt å legge inn straffereaksjoner i de samme lovene. Dermed beror hele lovverket på Stortingets tillit til at kommunene og den utøvende statlige forvaltning følger loven. Hvis ikke, ja da,så. Lite vi kan gjøre med det, annet å snakke med dem. At enkeltmennesker, og som regel de aller svakeste i samfunnet rammes hardt og brutalt, ja det får visst så være.
Et spørsmål jeg stiller meg er om vi ikke kan bruke den samme paragraf mot offentlig ansatte som ofte brukes mot fotfolket i politiet, nemlig gruv uforstand i tjeneste. For det er etter min mening grov uforstand å la et barn leve i fattigdom og ødelegge dets oppvekstvilkår, og å ødelegge barns læringsvilkår og kunnskap for livet på grunn av helsefarlige klasserom, og å nekte eldre pleietrengende nødvendig omsorg og pleie, og å unnlate å gi livreddende behandling innenfor fastsatte frister til alvorlig syke pasienter, og mye, mye mer. Men jeg antar at en eventuell etterforsking av grov uforstand i tjenesten må basere seg på en konkret politianmeldelse fra den fornærmede part. Politi og påtalemyndigheter vil neppe ta i slike saker med ildtang med mindre de tvinges til det.
Avslutningsvis kan det jo være artig og sammenholde offentlige etaters lovlige lovbrudd med myndighetenes forhold til sivile som ilegges fengselsstraff, bøter, gebyrer og strafferenter over en lav sko. Lurer på om myndighetene hadde godtatt at jeg droppet NRK-linsens og vegavgift med å påpeke at jeg ikke kan prioritere disse kostnadene innenfor mine stramme budsjetter. Nei egentlig, jeg lurer ikke på hva svaret ville blitt. Det kanskje mest grelle eksempel på myndighetenes «forfølgelse» av menigmann er mannen som i beruset tilstand flyttet bilen sin 3-4 meter på egen gårdsplass. Han utgjorde ingen fare verken for seg selv eller andre, men ble likevel dømt til fengselsstraff for fyllekjøring. Slike saker setter lovbruddene litt i perspektiv.
lørdag 26. januar 2013
Lovlige lovbrudd i offentlig sektor rammer de aller svakeste hardt og brutalt
onsdag 3. oktober 2012
En stat som lar folket dø
Folk dør mens de venter i sykehuskøen.
Folk dør på grunn av feil og ressursmangel på sykehusene.
Folk dør fordi staten mener livsforlengende medisiner er for dyre.
Folk dør fordi legevakter besetttes med uerfarne leger, eller leger som ikke snakker godt nok norsk.
Folk dør på grunn av totalsvikt og ressursmangel i psykiatrien.
Folk dør på rasutsatte og livsfarlige veier.
Folk dør fordi midtdelere på trafikkfarlige veier nedprioriteres.
Folk dør i gamle, trafikkfarlige biler fordi statens avgifter gjør nye og sikre biler for dyre.
Folk rammmes av en unødvendig død i verdens rikeste land fordi vi har myndigheter som sverger til den politiske parole:
Alle skal jo dø en eller annnen gang,
Jeg gråter på vegne av de tusener pårørende som sitter igjen.
Folk dør på grunn av feil og ressursmangel på sykehusene.
Folk dør fordi staten mener livsforlengende medisiner er for dyre.
Folk dør fordi legevakter besetttes med uerfarne leger, eller leger som ikke snakker godt nok norsk.
Folk dør på grunn av totalsvikt og ressursmangel i psykiatrien.
Folk dør på rasutsatte og livsfarlige veier.
Folk dør fordi midtdelere på trafikkfarlige veier nedprioriteres.
Folk dør i gamle, trafikkfarlige biler fordi statens avgifter gjør nye og sikre biler for dyre.
Folk rammmes av en unødvendig død i verdens rikeste land fordi vi har myndigheter som sverger til den politiske parole:
Alle skal jo dø en eller annnen gang,
Jeg gråter på vegne av de tusener pårørende som sitter igjen.
søndag 7. mars 2010
Jens Stoltenberg – den mest snørrhovne statsminister jeg har opplevd
I mer enn 40 år har jeg vært levende opptatt av politikk. Jeg har selv vært aktiv lokalpolitiker en del år, og i en årrekke som journalist hadde jeg politikk som et av hovedområdene. De siste årene har jeg vært trygdet og har hatt god tid til å følge med i det politiske liv. I løpet av disse åra har jeg aldri – ALDRI – opplevd en mer arrogant og snørrhoven statsminister enn Jens Stoltenberg. Jeg hadde heller aldri trodd at jeg skulle få oppleve at landets fremste politiker skulle vise en så åpenbar forakt for velgerne som det Jens Stoltenberg presterer.
Vår statsminister er selvsagt en klok mann, klok nok til å vite at stortingsrepresentantene ikke har sine verv som individualister med egen personlig agenda. De er valgt av folket, og i all sin gjøren på Stortinget representerer de folket, først og fremst sine velgere. Når Stoltenberg pøser sin arroganse over våre folkevalgte, er det derfor oss, velgere og borgere i dette landet, han direkte håner. Når Stoltenberg svarer på spørsmål i Stortingets spørretime med flås og tåkeprat, er det oss velgere han håner.
I Stortingets spørretime den 3. mars stilte Høyre-leder Erna Solberg spørsmål om justisminister Knut Storberget snakket sant da han sa at det ble 1100 flere stillinger i politiet. Bakgrunnen for dette spørsmålet var meldinger fra politidistriktene om at det må kuttes 360 stillinger for å dekke politiets nødvendige IKT-satsing.
Ifølge Aftenposten.no ga statsministeren følgende svar på spørsmålet:
-Jeg er enig i at det er veldig viktig å bekjempe kriminalitet, sa Stoltenberg, og viste til at politiet har fått 1,3 milliarder kroner mer i 2010, og at utdanningskapasiteten er doblet siden Solberg selv satt i regjering. –Det foreligger ikke endelige tall for hvor mange flere stillinger det blir i 2010 sammenlignet med 2009.
Tror du, Jens Stoltenberg, at det norske folk er idioter? Tror du ofrene for hverdagskriminalitet, vold og overgrep er tilfreds med at politiet ikke har kapasitet til å rykke ut, etterforske og oppklare, at de synes dette er helt greit fordi du har gitt dem 1,3 mrd. mer og doblet utdanningskapasiteten?
For oss borgere i dette landet er det totalt uinteressant hvor mye penger Jens Stoltenberg & co. bevilger til politiet, og hvor mange politifolk de utdanner. Det vi derimot er opptatt av, er hvor mange operative politifolk vi har i tjeneste, og at politiet har tilstrekkelig kapasitet til å gi oss den trygghet vi har krav på i vår rike velferdsstat.
Enda mer arrogant virker Stoltenbergs svar med tanke på tidligere meldinger og at mer enn 400 stillinger i politiet allerede står ubesatt, for en stor del på grunn av pengemangel i politidistriktene, og at nyutdannede politifolk sendes rett på arbeidsledighetstrygd. Det er nesten nærliggende å tro at vår statsminister ikke har peiling på hvordan situasjonen er i politietaten i dag. Men selvfølgelig er han det, og det er vel derfor han skyr en reell debatt ved å presentere arrogante svadasvar.
Vær klar over èn ting, Jens Stoltenberg. Erna Solberg stilte et spørsmål på vegne av oss, borgere og velgere, og hun stilte det fordi vi har krav på å få vite. Derfor gjentar jeg spørsmålet her:
Snakket justisminister Knut Storberget sant da han sa at det ble 1100 flere stillinger i politiet?
Og jeg vil tilføye:
Hva vil regjeringen gjøre for å få fyllt de stillingene som allerede er ubesatt i politiet på grunn av pengemangel?
Hva vil regjeringen gjøre for å forhindre at nyutdannede politifolk, som det nå blir mange flere av etter regjeringens satsing, havner rett på ledighetstrygd?
Jeg krever et svar, denne gang uten din sedvanlige arroganse og forrakt for oss velgere.
Vår statsminister er selvsagt en klok mann, klok nok til å vite at stortingsrepresentantene ikke har sine verv som individualister med egen personlig agenda. De er valgt av folket, og i all sin gjøren på Stortinget representerer de folket, først og fremst sine velgere. Når Stoltenberg pøser sin arroganse over våre folkevalgte, er det derfor oss, velgere og borgere i dette landet, han direkte håner. Når Stoltenberg svarer på spørsmål i Stortingets spørretime med flås og tåkeprat, er det oss velgere han håner.
I Stortingets spørretime den 3. mars stilte Høyre-leder Erna Solberg spørsmål om justisminister Knut Storberget snakket sant da han sa at det ble 1100 flere stillinger i politiet. Bakgrunnen for dette spørsmålet var meldinger fra politidistriktene om at det må kuttes 360 stillinger for å dekke politiets nødvendige IKT-satsing.
Ifølge Aftenposten.no ga statsministeren følgende svar på spørsmålet:
-Jeg er enig i at det er veldig viktig å bekjempe kriminalitet, sa Stoltenberg, og viste til at politiet har fått 1,3 milliarder kroner mer i 2010, og at utdanningskapasiteten er doblet siden Solberg selv satt i regjering. –Det foreligger ikke endelige tall for hvor mange flere stillinger det blir i 2010 sammenlignet med 2009.
Tror du, Jens Stoltenberg, at det norske folk er idioter? Tror du ofrene for hverdagskriminalitet, vold og overgrep er tilfreds med at politiet ikke har kapasitet til å rykke ut, etterforske og oppklare, at de synes dette er helt greit fordi du har gitt dem 1,3 mrd. mer og doblet utdanningskapasiteten?
For oss borgere i dette landet er det totalt uinteressant hvor mye penger Jens Stoltenberg & co. bevilger til politiet, og hvor mange politifolk de utdanner. Det vi derimot er opptatt av, er hvor mange operative politifolk vi har i tjeneste, og at politiet har tilstrekkelig kapasitet til å gi oss den trygghet vi har krav på i vår rike velferdsstat.
Enda mer arrogant virker Stoltenbergs svar med tanke på tidligere meldinger og at mer enn 400 stillinger i politiet allerede står ubesatt, for en stor del på grunn av pengemangel i politidistriktene, og at nyutdannede politifolk sendes rett på arbeidsledighetstrygd. Det er nesten nærliggende å tro at vår statsminister ikke har peiling på hvordan situasjonen er i politietaten i dag. Men selvfølgelig er han det, og det er vel derfor han skyr en reell debatt ved å presentere arrogante svadasvar.
Vær klar over èn ting, Jens Stoltenberg. Erna Solberg stilte et spørsmål på vegne av oss, borgere og velgere, og hun stilte det fordi vi har krav på å få vite. Derfor gjentar jeg spørsmålet her:
Snakket justisminister Knut Storberget sant da han sa at det ble 1100 flere stillinger i politiet?
Og jeg vil tilføye:
Hva vil regjeringen gjøre for å få fyllt de stillingene som allerede er ubesatt i politiet på grunn av pengemangel?
Hva vil regjeringen gjøre for å forhindre at nyutdannede politifolk, som det nå blir mange flere av etter regjeringens satsing, havner rett på ledighetstrygd?
Jeg krever et svar, denne gang uten din sedvanlige arroganse og forrakt for oss velgere.
søndag 4. oktober 2009
Skal vi tie om råttenskapen i Afghanistan - et land hvor vi ofrer liv for å hjelpe
”På gulvet sitter lille Samir på 14 måneder. Han er født i fangenskap. Moren Maria er 18 år, og ble giftet bort allerede som 11-åring. Hun er dømt for utroskap etter at svogeren voldtok henne mens ektemannen var på jobb i Iran. Lille Samir ble resultatet. Han må vokse opp i fengselet sammen med Maria fordi ingen i hennes familie vil vite av dem. Det vil heller ikke mannen eller hans familie. Svogeren ble verken tiltalt eller straffet. I Afghanistan blir kvinnen fort den skyldige når menn begår overgrep eller mister kontrollen.”
Dette er et utdrag av en gripende reportasje Dagbladets journalist Kristoffer Egeberg skrev den 30. september i forbindelse med forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsens besøk i Afghanistan. Den 18-årige Marias skjebne er bare ett av eksemplene Egeberg forteller om fra fengselet i Meymaneh.
Kall meg blautfisk, pyse eller hva dere vil, men jeg får oppriktig vondt når jeg leser om så råtten behandling av forsvarsløse mennesker. I ren frustrasjon la jeg ut en melding på Twitter hvor jeg uttrykte tvil om hvorvidt norske soldater skal ofre livet for et så råttent regime.
Reaksjonene fra mine twittervenner kom ganske kjapt, og det ble en debatt med mange deltagere. Men dessverre fikk jeg inntrykk av at bare et fåtall av de som deltok faktisk hadde leste reportasjen i Dagbladet som var opphavet til det hele. Det ble etter hvert mer en debatt om den norske deltagelsen i NATO-styrken i Afghanistan. For å gi et bilde av debatten gjengir jeg noen av twitringene:
@windingstad Så det som skal til for å få slutt på umenneskelig kvinnediskriminering i Afghanistan er at NATO krever det? Godt forslag i så fall.
@ingridmyklebust Jeg forstår deg veldig godt, og applauderer. Hva som må gjøres er jeg usikker på.
@mytteristen Hver gang jeg tar opp dette med norske feminister, blir jeg beskyldt for å avspore feministdebatten. Ja, da så....
@roffe verden er full av ting å være opprørt over. Man må velge. Helst blant ting det er realistisk å tro at man kan få gjort noe med.
@Gingerkalevala tar ikke inn over meg all verdens elendighet lenger. Som mor filtrerer jeg bort den verste faenskapen.
@dentvilsomme Så de burde heller trekke seg ut og la Taliban vende tilbake for å innføre noe som er langt verre for afghanske kvinner?
@jaasand Både "vi" og "de" ofrer liv! Men hva skal gjørs da? Jammen ikke lett å vie hva som er rett!
@lizthetailor Jeg har også tenkt på det. Hvorfor snakkes det ikke om urimligheten afganske kvinner gjennomgår mens vi flyr i flokk mot #Iamfail?
@bebjerke Nettopp fordi regimet har et så råttent syn på kvinner er bl a én av grunnene til at vi bør være til stede i Afghanistan
@EliUttakleiv Regimet må få klar beskjed om de verdier vi vil kjempe for. Nettopp derfor må vi delta ellers hadde vi ikke hatt denne muligheten
@KjetilNyjordet Ingenting å tvile om. Det er ikke det som skal være oppgaven deres. På tide med en ny debatt rundt temaet, mener jeg.
@1igel Ikke nødvendigvis militær hjelp, men mer humanitær. Vi kan ikke la disse kvinnene i stikken.
@MortenElster Om me skal stilla krav, må me jo ha noko å setja bak krava. Å trekkja oss ut verkar som det mest nærliggjande.
@Cracked_actor Det var da et merkelig spørsmål. Norske styrker er der for å beskytte befolkningen, ikke regimet.
La meg slå uttrykkelig fast, jeg er sterk tilhenger av vår deltagelse i Afghanistan. Jeg skulle gjerne sett at vi bidrar enda mer hvis vi har kapasitet til det. Samtidig er jeg skuffet over Norges bastante nei til å komme våre allierte til unnsetning i Sør-Afghanistan hvor NATO-styrkene desperat har bedt om forsterkninger. Jeg synes Norge opptrer illojalt med sin negative holdning.
Jeg har stor forståelse for de som velger å lukke øynene for all verdens overgrep og nød, forårsaket av brutale regimer, krig og naturkatastrofer. Jeg tilhører definitivt den gruppen selv, og jeg tror vi bare MÅ lukke øynene for å bevare forstanden fordi vi ikke har noe å stille opp med. Men situasjonen i Afghanistan er annerledes fordi vi ER der, både gjennom NATO og FN. Dette gir oss mulighet til både å påvirke og stille krav. Det forutsetter imidlertid at det er politisk vilje i Norge til å benytte denne muligheten. Og politisk vilje kan tvinges fram dersom folket krever politisk handling.
Jeg forstår godt at vår forsvarsminister har behov for å felle noen tårer og ytre seg til en norsk journalist om den urettferdigheten og grusomheten hun er vitne til i det afghanske fengselet. Beklager, Strøm-Erichsens, feil adresse. Spar dine tårer og meninger til du står ansikt til ansikt med lederne i det regimet som står bak, og tillater, urettferdigheten og grusomheten.
Det er prisverdig at Norge og Finland har gått sammen om å bygge et nytt moderne fengsel til de dømte kvinnene som tidligere måtte sone i et ”jordhull”. Det er også prisverdig at Norge bidrar med personell for å lære opp de afghanske fengselsbetjentene i humane soningsforhold. I denne saken kan Norges bistand dessverre være et tveegget sverd, fordi vi da indirekte har akseptert at disse kvinnene hører hjemme i et fengsel. Jeg skulle virkelig ønske at Norge, sammen med NATO og FN, hadde brukt all sin makt og sørget for at nøkkelen til dette etablissementet sto på innsiden av døra, ikke på utsiden.
Flere twitrere som deltok i debatten hevder at NATO er i Afghanistan for å beskytte og hjelpe sivilbefolkningen. Dette er en påstand veldig langt fra sannheten. Det finnes mange regimer som er minst like brutale og diskriminerende som Taliban var, uten at verken NATO eller FN har funnet grunn til å gå inn med stridsstyrker. Sannheten er at NATO, ledet av USA, gikk inn i Afghanistan for å jakte på terrorister, og avsette det regimet som ga husrom til, og beskyttet, terroristene. Jeg synes dette er en helt legitim begrunnelse og ser ikke behov for at den verken skal bortforklares eller pyntes på.
Jeg benekter imidlertid ikke at situasjonen har blitt vesentlig bedre for deler av befolkningen. Talibans påbud om bruk av burka, og forbud mot kvinnesko som knirker, er historie. Videre har jenter nå mulighet for å skaffe seg utdannelse, og kvinner kan delta mer aktivt i samfunnet. Forbedringene er bra, men knapt nok mer en et plaster på såret i forhold til alle de sivile som er drept i kampene, og alle de som har blitt flyktninger i eget land på grunn av krigen.
Min hensikt med å ta opp denne saken, er å oppfordre folk flest, twitrere, bloggere, facebookere og alle andre til å starte et aldri så lite ”opprør” mot våre egne politikere. Vi bør kreve at de, gjennom NATO og FN, stiller krav til det afghanske regimet om å respektere helt elementære menneskerettigheter. Det er den minste gjenytelsen vi må kunne kreve for å ofre våre soldaters liv i kampen mot Taliban.
Hvis noen føler behov for å kommentere denne bloggen, forutsetter jeg at dere først har lest journalist Kristoffer Egebergs gripende reportasje ”Der voldtekt er utroskap og kjærlighet er kidnapping” .
Dette er et utdrag av en gripende reportasje Dagbladets journalist Kristoffer Egeberg skrev den 30. september i forbindelse med forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsens besøk i Afghanistan. Den 18-årige Marias skjebne er bare ett av eksemplene Egeberg forteller om fra fengselet i Meymaneh.
Kall meg blautfisk, pyse eller hva dere vil, men jeg får oppriktig vondt når jeg leser om så råtten behandling av forsvarsløse mennesker. I ren frustrasjon la jeg ut en melding på Twitter hvor jeg uttrykte tvil om hvorvidt norske soldater skal ofre livet for et så råttent regime.
Reaksjonene fra mine twittervenner kom ganske kjapt, og det ble en debatt med mange deltagere. Men dessverre fikk jeg inntrykk av at bare et fåtall av de som deltok faktisk hadde leste reportasjen i Dagbladet som var opphavet til det hele. Det ble etter hvert mer en debatt om den norske deltagelsen i NATO-styrken i Afghanistan. For å gi et bilde av debatten gjengir jeg noen av twitringene:
@windingstad Så det som skal til for å få slutt på umenneskelig kvinnediskriminering i Afghanistan er at NATO krever det? Godt forslag i så fall.
@ingridmyklebust Jeg forstår deg veldig godt, og applauderer. Hva som må gjøres er jeg usikker på.
@mytteristen Hver gang jeg tar opp dette med norske feminister, blir jeg beskyldt for å avspore feministdebatten. Ja, da så....
@roffe verden er full av ting å være opprørt over. Man må velge. Helst blant ting det er realistisk å tro at man kan få gjort noe med.
@Gingerkalevala tar ikke inn over meg all verdens elendighet lenger. Som mor filtrerer jeg bort den verste faenskapen.
@dentvilsomme Så de burde heller trekke seg ut og la Taliban vende tilbake for å innføre noe som er langt verre for afghanske kvinner?
@jaasand Både "vi" og "de" ofrer liv! Men hva skal gjørs da? Jammen ikke lett å vie hva som er rett!
@lizthetailor Jeg har også tenkt på det. Hvorfor snakkes det ikke om urimligheten afganske kvinner gjennomgår mens vi flyr i flokk mot #Iamfail?
@bebjerke Nettopp fordi regimet har et så råttent syn på kvinner er bl a én av grunnene til at vi bør være til stede i Afghanistan
@EliUttakleiv Regimet må få klar beskjed om de verdier vi vil kjempe for. Nettopp derfor må vi delta ellers hadde vi ikke hatt denne muligheten
@KjetilNyjordet Ingenting å tvile om. Det er ikke det som skal være oppgaven deres. På tide med en ny debatt rundt temaet, mener jeg.
@1igel Ikke nødvendigvis militær hjelp, men mer humanitær. Vi kan ikke la disse kvinnene i stikken.
@MortenElster Om me skal stilla krav, må me jo ha noko å setja bak krava. Å trekkja oss ut verkar som det mest nærliggjande.
@Cracked_actor Det var da et merkelig spørsmål. Norske styrker er der for å beskytte befolkningen, ikke regimet.
La meg slå uttrykkelig fast, jeg er sterk tilhenger av vår deltagelse i Afghanistan. Jeg skulle gjerne sett at vi bidrar enda mer hvis vi har kapasitet til det. Samtidig er jeg skuffet over Norges bastante nei til å komme våre allierte til unnsetning i Sør-Afghanistan hvor NATO-styrkene desperat har bedt om forsterkninger. Jeg synes Norge opptrer illojalt med sin negative holdning.
Jeg har stor forståelse for de som velger å lukke øynene for all verdens overgrep og nød, forårsaket av brutale regimer, krig og naturkatastrofer. Jeg tilhører definitivt den gruppen selv, og jeg tror vi bare MÅ lukke øynene for å bevare forstanden fordi vi ikke har noe å stille opp med. Men situasjonen i Afghanistan er annerledes fordi vi ER der, både gjennom NATO og FN. Dette gir oss mulighet til både å påvirke og stille krav. Det forutsetter imidlertid at det er politisk vilje i Norge til å benytte denne muligheten. Og politisk vilje kan tvinges fram dersom folket krever politisk handling.
Jeg forstår godt at vår forsvarsminister har behov for å felle noen tårer og ytre seg til en norsk journalist om den urettferdigheten og grusomheten hun er vitne til i det afghanske fengselet. Beklager, Strøm-Erichsens, feil adresse. Spar dine tårer og meninger til du står ansikt til ansikt med lederne i det regimet som står bak, og tillater, urettferdigheten og grusomheten.
Det er prisverdig at Norge og Finland har gått sammen om å bygge et nytt moderne fengsel til de dømte kvinnene som tidligere måtte sone i et ”jordhull”. Det er også prisverdig at Norge bidrar med personell for å lære opp de afghanske fengselsbetjentene i humane soningsforhold. I denne saken kan Norges bistand dessverre være et tveegget sverd, fordi vi da indirekte har akseptert at disse kvinnene hører hjemme i et fengsel. Jeg skulle virkelig ønske at Norge, sammen med NATO og FN, hadde brukt all sin makt og sørget for at nøkkelen til dette etablissementet sto på innsiden av døra, ikke på utsiden.
Flere twitrere som deltok i debatten hevder at NATO er i Afghanistan for å beskytte og hjelpe sivilbefolkningen. Dette er en påstand veldig langt fra sannheten. Det finnes mange regimer som er minst like brutale og diskriminerende som Taliban var, uten at verken NATO eller FN har funnet grunn til å gå inn med stridsstyrker. Sannheten er at NATO, ledet av USA, gikk inn i Afghanistan for å jakte på terrorister, og avsette det regimet som ga husrom til, og beskyttet, terroristene. Jeg synes dette er en helt legitim begrunnelse og ser ikke behov for at den verken skal bortforklares eller pyntes på.
Jeg benekter imidlertid ikke at situasjonen har blitt vesentlig bedre for deler av befolkningen. Talibans påbud om bruk av burka, og forbud mot kvinnesko som knirker, er historie. Videre har jenter nå mulighet for å skaffe seg utdannelse, og kvinner kan delta mer aktivt i samfunnet. Forbedringene er bra, men knapt nok mer en et plaster på såret i forhold til alle de sivile som er drept i kampene, og alle de som har blitt flyktninger i eget land på grunn av krigen.
Min hensikt med å ta opp denne saken, er å oppfordre folk flest, twitrere, bloggere, facebookere og alle andre til å starte et aldri så lite ”opprør” mot våre egne politikere. Vi bør kreve at de, gjennom NATO og FN, stiller krav til det afghanske regimet om å respektere helt elementære menneskerettigheter. Det er den minste gjenytelsen vi må kunne kreve for å ofre våre soldaters liv i kampen mot Taliban.
Hvis noen føler behov for å kommentere denne bloggen, forutsetter jeg at dere først har lest journalist Kristoffer Egebergs gripende reportasje ”Der voldtekt er utroskap og kjærlighet er kidnapping” .
tirsdag 8. september 2009
Miljøteknologi: Et nytt industrieventyr
Innlegget er skrevet av Thor Egil Braadland, Sekretariatsleder, SVs stortingsgruppe
For førti år siden fantes ikke norsk oljeindustri. I dag sysselsetter næringa rundt 40.000 mennesker. Hvilke næringer er store om vi ser førti år framover?
En måte å nærme seg denne problemstillingen på er spørre hva vi kan lære av måten oljeindustrien vokste fram på i Norge.
Etter min mening var det tre ting som var viktige for framveksten av norsk oljeindustri:
· Oljeindustrien vokste fram fordi noen ville noe, den vokste ikke fram av seg selv. Det ble satt strenge konsesjonsvilkår til de amerikanske oljeselskapene, hvor konsesjoner ble byttet mot bruk og utvikling av norske underleverandører og norske forskningsmiljøer. Det ble opprettet et eget statlig oljeselskap for å utvikle en selvstendig norsk kompetanse som kunne utfordre de utenlandske miljøene. Norske arbeidsplasser og kompetanse vbar et mål i seg selv hos myndighetene (i motsetning til for eksempel i Danmark)
· Den startet ikke i tomme lufta: Framveksten bygget på kunnskap som Norge hadde fra før. For oljeindustrien kom det for eksempel folk og kompetanse fra verftsindustrien og bygging av skip, og sement /brobygging.
· Utviklinga av oljeindustrien forutsatte nye måter å gjøre ting på. For 40 år siden fantes ikke norsk oljeindustri.
Vi står ved terskelen til en helt ny tid. Mulighetene vil være enorme. FNs miljøvernprogram UNEP anslår at markedet for ren energiteknologi kan ha en verdi på 1,9 trillioner dollar innen 2020. Investeringer i energieffektivitet, ren energiteknologi og fornybar energi har et enormt potensial for å skape produktivt og anstendig arbeid.
OECD har estimert verdens miljøteknologimarked til minst 4000 milliarder kroner pr. år. I en tysk studie er markedet beregnet til det dobbelte. Den årlige vekstraten er på 5-20 %. Allerede i 2008 vil miljøteknologimarkedet bli større enn helseindustrien. Her ligger store forretningsmuligheter, også for norsk næringsliv. Utvikling og økt bruk av ny miljøteknologi kan bidra til å løse sentrale miljø- og ressursproblemer i Norge og internasjonalt. Studier viser forventninger om et raskt økende verdensmarked.
Vi vet vi må omstille oss, fordi olja tar slutt. Vi vet at miljøteknologi er framtiden, fordi framtida er fornybar. Det finnes enorme muligheter for å skape miljøvennlige arbeidsplasser gjennom en energi- og industripolitikk som reduserer utslipp. Vi må bruke de beste hodene, de store pengene og det politiske fokuset må settes inn på å utvikle ny fornybar energi, ny teknologi og nye arbeidsplasser – ikke på å pumpe opp stadig mer olje.
Flere av miljøteknologibransjene er allerede etablerte i Norge. Noen eksempler:
- Det er allerede skapt mer enn 2000 arbeidsplasser knyttet til produksjon i Narvik, Glomfjord, Porsgrunn, Årdal og Kristiansand og en økende forskningsaktivitet i et samarbeid mellom industrien og statlige institusjoner. Det har også oppstått nye bedrifter i tilknytning til solfabrikkene, blant annet innenfor gjenvinning av materialer.
- Forbruket av bioenergi i Norge er i dag ca 15 TWh pr. år. Regjeringen har planer om å doble dette, til 30 TWh, som tilsvarer 4.200 nye arbeidsplasser innen bioenergi, ut fra et anslag om at sysselsettingspotensialet for bioenergi er beregnet til 300 – 400 årsverk pr TWh.
- Teknologirådet mener at ut fra foreliggende planer for vindkraft på land (se rapporten ”Plan B” s. 28), samt mulighetene for oppstart av de første kommersielle havbaserte vindmølleparkene (se rapporten s. 29), vil 20 TWh elektrisitet fra vindkraft være et ambisiøst, men oppnåelig mål innen 2020. Av dette er 15 TWh på land og 5 TWh til havs [1].
Om rammevilkårene legges til rette er det mulig å skape flere titusen nye arbeidsplasser innen miljøteknologi i Norge. En satsing på miljøteknologi kan samlet skape flere titusen nye arbeidsplasser, innenfor bransjer som solenergi, bioenergi, offshore, vindkraft, bygg, småkraftverk, tidevann/havstrømmer, bølge, saltkraft, jernbane, buss / annen transport/kollektiv, elbil, CO2-håndtering, avfallshåndtering og gjenvinning samt reiseliv og naturvern.
Men som med utviklinga av oljeindustrien forutsetter det tre ting:
· At noen vil noe, at noen tør å ta de riktige grepene
· At utviklinga ikke starter i tomme lufta, men bygger på det vi har forutsetninger for å være gode på
· At utviklinga krever av oss nye måter å gjøre ting på.
[1] http://www.teknologiradet.no/FullStory.aspx?m=267&amid=6811
For førti år siden fantes ikke norsk oljeindustri. I dag sysselsetter næringa rundt 40.000 mennesker. Hvilke næringer er store om vi ser førti år framover?
En måte å nærme seg denne problemstillingen på er spørre hva vi kan lære av måten oljeindustrien vokste fram på i Norge.
Etter min mening var det tre ting som var viktige for framveksten av norsk oljeindustri:
· Oljeindustrien vokste fram fordi noen ville noe, den vokste ikke fram av seg selv. Det ble satt strenge konsesjonsvilkår til de amerikanske oljeselskapene, hvor konsesjoner ble byttet mot bruk og utvikling av norske underleverandører og norske forskningsmiljøer. Det ble opprettet et eget statlig oljeselskap for å utvikle en selvstendig norsk kompetanse som kunne utfordre de utenlandske miljøene. Norske arbeidsplasser og kompetanse vbar et mål i seg selv hos myndighetene (i motsetning til for eksempel i Danmark)
· Den startet ikke i tomme lufta: Framveksten bygget på kunnskap som Norge hadde fra før. For oljeindustrien kom det for eksempel folk og kompetanse fra verftsindustrien og bygging av skip, og sement /brobygging.
· Utviklinga av oljeindustrien forutsatte nye måter å gjøre ting på. For 40 år siden fantes ikke norsk oljeindustri.
Vi står ved terskelen til en helt ny tid. Mulighetene vil være enorme. FNs miljøvernprogram UNEP anslår at markedet for ren energiteknologi kan ha en verdi på 1,9 trillioner dollar innen 2020. Investeringer i energieffektivitet, ren energiteknologi og fornybar energi har et enormt potensial for å skape produktivt og anstendig arbeid.
OECD har estimert verdens miljøteknologimarked til minst 4000 milliarder kroner pr. år. I en tysk studie er markedet beregnet til det dobbelte. Den årlige vekstraten er på 5-20 %. Allerede i 2008 vil miljøteknologimarkedet bli større enn helseindustrien. Her ligger store forretningsmuligheter, også for norsk næringsliv. Utvikling og økt bruk av ny miljøteknologi kan bidra til å løse sentrale miljø- og ressursproblemer i Norge og internasjonalt. Studier viser forventninger om et raskt økende verdensmarked.
Vi vet vi må omstille oss, fordi olja tar slutt. Vi vet at miljøteknologi er framtiden, fordi framtida er fornybar. Det finnes enorme muligheter for å skape miljøvennlige arbeidsplasser gjennom en energi- og industripolitikk som reduserer utslipp. Vi må bruke de beste hodene, de store pengene og det politiske fokuset må settes inn på å utvikle ny fornybar energi, ny teknologi og nye arbeidsplasser – ikke på å pumpe opp stadig mer olje.
Flere av miljøteknologibransjene er allerede etablerte i Norge. Noen eksempler:
- Det er allerede skapt mer enn 2000 arbeidsplasser knyttet til produksjon i Narvik, Glomfjord, Porsgrunn, Årdal og Kristiansand og en økende forskningsaktivitet i et samarbeid mellom industrien og statlige institusjoner. Det har også oppstått nye bedrifter i tilknytning til solfabrikkene, blant annet innenfor gjenvinning av materialer.
- Forbruket av bioenergi i Norge er i dag ca 15 TWh pr. år. Regjeringen har planer om å doble dette, til 30 TWh, som tilsvarer 4.200 nye arbeidsplasser innen bioenergi, ut fra et anslag om at sysselsettingspotensialet for bioenergi er beregnet til 300 – 400 årsverk pr TWh.
- Teknologirådet mener at ut fra foreliggende planer for vindkraft på land (se rapporten ”Plan B” s. 28), samt mulighetene for oppstart av de første kommersielle havbaserte vindmølleparkene (se rapporten s. 29), vil 20 TWh elektrisitet fra vindkraft være et ambisiøst, men oppnåelig mål innen 2020. Av dette er 15 TWh på land og 5 TWh til havs [1].
Om rammevilkårene legges til rette er det mulig å skape flere titusen nye arbeidsplasser innen miljøteknologi i Norge. En satsing på miljøteknologi kan samlet skape flere titusen nye arbeidsplasser, innenfor bransjer som solenergi, bioenergi, offshore, vindkraft, bygg, småkraftverk, tidevann/havstrømmer, bølge, saltkraft, jernbane, buss / annen transport/kollektiv, elbil, CO2-håndtering, avfallshåndtering og gjenvinning samt reiseliv og naturvern.
Men som med utviklinga av oljeindustrien forutsetter det tre ting:
· At noen vil noe, at noen tør å ta de riktige grepene
· At utviklinga ikke starter i tomme lufta, men bygger på det vi har forutsetninger for å være gode på
· At utviklinga krever av oss nye måter å gjøre ting på.
[1] http://www.teknologiradet.no/FullStory.aspx?m=267&amid=6811
mandag 31. august 2009
Er Jonas Gahr Støre populær fordi han er en god utenriksminister?
På Twitter stilte jeg spørsmålet om hvorfor utenriksministeren er en av regjeringens mest populære statsråder. Hva har han egentlig gjort og oppnådd for å få denne statusen? Etter min mening, svært lite. Det eneste han står igjen med er at han er en flott person, folkelig, tilgjengelig og ikke minst synlig i media.
Motspørsmålet er selvsagt hva som kreves av en utenriksminister, og hva en person i denne rollen egentlig kan oppnå. Han kan neppe skape fred i verden med et pennestrøk, eller få slutt på nød, sult og katastrofer.
Utenriksministeren har mange roller. Først og fremst skal han være bindeleddet mellom den norske stat og omverden. Han representerer Norge i på en rekke viktige områder, han er landets ansikt utad og skal synliggjøre Norges standpunkt i viktige internasjonale saker.
Bortsett fra at han altså er en flott og hyggelig fyr, synes jeg personlig at Støre har lite å vise til etter fire år i den viktige stillingen. Riktig nok har han gitt uttrykk for Norges syn i mange viktige internasjonale saker og konflikter, men som regel er det pakket inn i fine og til dels tannløse ord.
Støre har uttalt seg klart om Norges motstand mot den ulovlige israelske okkupasjonen på Vestbredden, og de israelske bosettingene. Han har også kritisert Israels brutale krigføring på Gazastripen. Han har rettmessig kritisert Hamas for de stadige rakettangrepene fra Gazastripen mot Israel. Men oppriktig talt, hvem bryr seg om en liten pekefinger ikledd silkehansker fra en norsk utenriksminister?
Norge er dessverre ikke medlem i EU, så våre ”solomeninger” har relativt liten internasjonal tyngde, selv om verden hører hva vi sier. Vi er derimot medlem i NATO, og mitt mål på en god utenriksminister vil være om han klarer å påvirke våre allierte til å danne en felles front mot Israel i disse sakene. Jeg mener selvsagt ikke en åpen konflikt, men et samlet sterkt press for å få Israel til å bøye seg for de internasjonale kravene – og ikke minst etterleve de mange resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd. Et aktuelt tiltak kunne for eksempel vært å stanse all våpenhandel til Israel, og her kunne Norge vært den første i rekken. Sammen kunne vi kanskje også tvunget Egypt til å sørge for stans i våpensmuglingen til Gazastripen fra egyptisk territorium.
I Afghanistan, hvor Norge deltar aktivt i krigføringen, har presidenten nylig undertegnet en sterkt kvinnediskriminerende lov. Hele den vestlige verden har reagert negativt, og Støre har også denne gang viftet med sin silkekledde pekefinger. Men er vi nordmenn tilfreds med Støres forsiktige pekefinger? Burde vi stilt krav, kanskje truet med å trekke oss ut fordi vi ikke ønsker å beskytte et ”demokrati” som er så himmelvidt langt fra det vi forbinder med et demokrati? Kunne vår utenriksminister diskutert dette med våre allierte i NATO slik at vi kunne dannet en felles front mot denne loven?
Jeg kunne sannsynligvis ramset opp en mengde eksempler hvor jeg skulle ønsket at vår utenriksminister hadde vist langt mer styrke og handlekraft enn det vi ser i dag. Men jeg skal nøye meg met to eksempler til i forhold til våre gode internasjonale venner.
Saudi-Arabia er en rik oljekollega som har tatt i mot etablering av norsk industri med åpne armer. Men Saudi-Arabia er også et land som daglig begår grove brudd på menneskerettighetene, og som har et av klodens verste kvinnediskriminerende lovverk. Likevel har jeg ennå til gode å høre vår utenriksminister kritisere Saudi-Arabias regime. Tvert om, i vårt forhold til Saudi-Arabia er det bare fred og fordragelighet. Vi er venner for livet!
Så er det vår aller, aller beste venn, USA. Ofte føler jeg at Norge nesten kryper for vår allierte supermakt i vest. Men faktum er at USA på mange områder er en versting blant vestlige land. USA er det eneste vestlige land som fortsatt har dødsstraff, og landets kriminalomsorg og fengselsregime kan sammenlignes med noen av de mest fundamentalistiske regimer i verden. Men hva gjør vårt Utenriksdepartement? I beste fall hvisker de forsiktig at ”Norge er imot dødsstraff” – da har vi liksom markert oss. Jeg er ikke i tvil om at Norge kunne markert seg langt sterkere enn det, men for all del, vi vil jo ikke at ”storebror” skal bli sure på oss. Det var sårt nok at president Bush aldri ”hadde tid” til å invitere statsminister Stoltenberg til Det Hvite Hus.
Min konklusjon er altså at vår utenriksminister er en flott, rakrygget, intelligent og sympatisk kar. Jeg skulle bare så inderlig ønske at han av og til byttet ut tøflene med skikkelige vernesko og silkehanskene med boksehansker. Jeg tror ikke Norge hadde blitt mindre respektert selv om vi markerte oss sterkere i viktige menneskerettslige saker verden over.
Motspørsmålet er selvsagt hva som kreves av en utenriksminister, og hva en person i denne rollen egentlig kan oppnå. Han kan neppe skape fred i verden med et pennestrøk, eller få slutt på nød, sult og katastrofer.
Utenriksministeren har mange roller. Først og fremst skal han være bindeleddet mellom den norske stat og omverden. Han representerer Norge i på en rekke viktige områder, han er landets ansikt utad og skal synliggjøre Norges standpunkt i viktige internasjonale saker.
Bortsett fra at han altså er en flott og hyggelig fyr, synes jeg personlig at Støre har lite å vise til etter fire år i den viktige stillingen. Riktig nok har han gitt uttrykk for Norges syn i mange viktige internasjonale saker og konflikter, men som regel er det pakket inn i fine og til dels tannløse ord.
Støre har uttalt seg klart om Norges motstand mot den ulovlige israelske okkupasjonen på Vestbredden, og de israelske bosettingene. Han har også kritisert Israels brutale krigføring på Gazastripen. Han har rettmessig kritisert Hamas for de stadige rakettangrepene fra Gazastripen mot Israel. Men oppriktig talt, hvem bryr seg om en liten pekefinger ikledd silkehansker fra en norsk utenriksminister?
Norge er dessverre ikke medlem i EU, så våre ”solomeninger” har relativt liten internasjonal tyngde, selv om verden hører hva vi sier. Vi er derimot medlem i NATO, og mitt mål på en god utenriksminister vil være om han klarer å påvirke våre allierte til å danne en felles front mot Israel i disse sakene. Jeg mener selvsagt ikke en åpen konflikt, men et samlet sterkt press for å få Israel til å bøye seg for de internasjonale kravene – og ikke minst etterleve de mange resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd. Et aktuelt tiltak kunne for eksempel vært å stanse all våpenhandel til Israel, og her kunne Norge vært den første i rekken. Sammen kunne vi kanskje også tvunget Egypt til å sørge for stans i våpensmuglingen til Gazastripen fra egyptisk territorium.
I Afghanistan, hvor Norge deltar aktivt i krigføringen, har presidenten nylig undertegnet en sterkt kvinnediskriminerende lov. Hele den vestlige verden har reagert negativt, og Støre har også denne gang viftet med sin silkekledde pekefinger. Men er vi nordmenn tilfreds med Støres forsiktige pekefinger? Burde vi stilt krav, kanskje truet med å trekke oss ut fordi vi ikke ønsker å beskytte et ”demokrati” som er så himmelvidt langt fra det vi forbinder med et demokrati? Kunne vår utenriksminister diskutert dette med våre allierte i NATO slik at vi kunne dannet en felles front mot denne loven?
Jeg kunne sannsynligvis ramset opp en mengde eksempler hvor jeg skulle ønsket at vår utenriksminister hadde vist langt mer styrke og handlekraft enn det vi ser i dag. Men jeg skal nøye meg met to eksempler til i forhold til våre gode internasjonale venner.
Saudi-Arabia er en rik oljekollega som har tatt i mot etablering av norsk industri med åpne armer. Men Saudi-Arabia er også et land som daglig begår grove brudd på menneskerettighetene, og som har et av klodens verste kvinnediskriminerende lovverk. Likevel har jeg ennå til gode å høre vår utenriksminister kritisere Saudi-Arabias regime. Tvert om, i vårt forhold til Saudi-Arabia er det bare fred og fordragelighet. Vi er venner for livet!
Så er det vår aller, aller beste venn, USA. Ofte føler jeg at Norge nesten kryper for vår allierte supermakt i vest. Men faktum er at USA på mange områder er en versting blant vestlige land. USA er det eneste vestlige land som fortsatt har dødsstraff, og landets kriminalomsorg og fengselsregime kan sammenlignes med noen av de mest fundamentalistiske regimer i verden. Men hva gjør vårt Utenriksdepartement? I beste fall hvisker de forsiktig at ”Norge er imot dødsstraff” – da har vi liksom markert oss. Jeg er ikke i tvil om at Norge kunne markert seg langt sterkere enn det, men for all del, vi vil jo ikke at ”storebror” skal bli sure på oss. Det var sårt nok at president Bush aldri ”hadde tid” til å invitere statsminister Stoltenberg til Det Hvite Hus.
Min konklusjon er altså at vår utenriksminister er en flott, rakrygget, intelligent og sympatisk kar. Jeg skulle bare så inderlig ønske at han av og til byttet ut tøflene med skikkelige vernesko og silkehanskene med boksehansker. Jeg tror ikke Norge hadde blitt mindre respektert selv om vi markerte oss sterkere i viktige menneskerettslige saker verden over.
tirsdag 25. august 2009
Hvorfor Stoltenberg og Halvorsen ikke tør å ta en reell diskusjon om privatisering og konkurranseutsetting
Hver gang Høyre snakker om privatisering og konkurranseutsetting i offentlig sektor, avfeier både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen en reell debatt med flåsete svar som ”nei til bestemor på anbud” og ”et tilbud bare til de rikeste”. Jeg har stor forståelse for at de avfeier en reell diskusjon om disse sakene. Problemet deres er at konkurranseutsetting brutalt vil avsløre hvor kritikkverdige de offentlige tjenestene er i dag.
La oss ta som et eksempel at driften av et sykehjem settes ut på anbud. Som i alle anbudssaker må oppdragsgiver, i dette tilfellet kommunen, utarbeide anbudsdokumenter med spesifikasjoner på hva tjenesten/driften skal inneholde. Blant annet antall ansatte i forhold til beboere, hvorav antall fagutlærte sykepleiere og hjelpepleiere. Videre vil det være naturlig å spesifisere hva beboerne har krav på, som tilbud om dusj/bad, når de skal ha krav på å få hjelp til å stå opp om morgenen og gå til sengs om kvelden. Måltider til faste tider, aktivitetstilbud og tilbud om lege, fysioterapi, hjelpemidler osv.
Arbeiderpartiet og SV er selvfølgelig livredde for at kommunene skal gå ut med slike anbudsspesifikasjoner, og det vil naturligvis også de fleste kommunene vegre seg mot. Årsaken er selvsagt at disse spesifikasjonene vil måtte ligge himmelhøyt over det som er standard på de fleste – om ikke alle – offentlig drevne sykehjem i dag. Å gå ut med spesifikasjoner tilnærmet dagens standard på offentlige sykehjem, er like selvsagt en umulighet. Da vil de jo måtte avdekke hvor elendig standarden faktisk er, noe som ganske sikkert ville skapt et ramaskrik i befolkningen.
Mye av de samme prinsippene vil gjelde konkurranseutsetting av sykehus. Tenk bare hvilke reaksjoner det ville skapt hvis staten utarbeidet spesifikasjoner hvor de tillot korridorpasienter og tvungne brøkstillinger for de ansatte, bare for å nevne noe.
Jeg har ingen problemer med å forstå de sosialistiske partienes motstand mot private sykehus, som drives med samme statlige finansiering som de offentlige sykehusene. For det første vil det skape en betydelig konkurranse i effektivitet og service for pasientene. Og for det andre vil det skape en konkurranse om kvalifisert arbeidskraft. Det siste påpeker jo også Ap og SV selv, at private sykehus vil være lønnsdrivende i konkurransen om de beste fagfolkene. For min del tolker jeg det som en klar erkjennelse av at sykepleiere og andre fagfolk i dag er grovt underbetalt i det offentlige helsevesenet. For å unngå et lønnsløft for disse gruppene, er den enkleste løsningen for de sosialistiske partiene å hindre konkurranse.
Et annet argument Ap og SV ynder å bruke er at private sykehus vil ”skumme fløten” ved å bare ta de mest lønnsomme pasientene/operasjonene. Det er selvfølgelig et poeng hvis myndighetene har tenkt å gi konsesjoner i halvveis bevisstløs tilstand. For her, som i alle andre konsesjonssaker, og spesielt de som gjelder statlig finansiering, er det opp til myndighetene å stille krav. Hvis et privat sykehus bare ønsker de mest lønnsomme tjenestene, kan myndighetene ganske enkelt si nei.
På den annen side, hvis det er slik at noen sykehusoppgaver gir solide overskudd mens andre gir underskudd, kan det kanskje være behov for å se på selve finansieringsordningen. Uansett, statlig eller privat, med en slik finansieringsordning vil det alltid være pasienter med ”underskuddsbehandlinger” som vil bli rammet. Aps og SVs motargument vil altså ikke ha relevans med et annet finansieringssystem.
I tillegg er det også snakk om ideologi. Privatisering strider mot de sosialistiske partienes ideologi som går ut på at viktige tjenester for befolkningen skal være det offentliges ansvar, med likhet for alle – like gode eller like dårlige. Den ideologien har de to partiene imidlertid svelget med god appetitt når det gjelder barnehagene.
Foran forrige valg var barnehageplass for alle det store satsingsområdet, spesielt for SV hvor den sosialistiske ideologien står sterkest. Men for å kunne nå dette målet var de helt avhengig av sterk medvirkning fra private aktører. Antallet private barnehager har nesten eksplodert de siste fire årene, og både SV-Kristin og Ap-Jens slår seg stolt på brystet over at ”regjeringen” så og si har innfridd løftet om full barnehagedekning.
For min del har jeg ennå til gode å forstå hvorfor det skal være akseptabelt å overlate de minste til private aktører, men ikke de eldste og de syke.
Som motargument til denne bloggen vil det helt sikkert bli vist til at en del av de eksisterende private sykehjemmene ikke holder en tilfredsstillende standard. Jeg kommer sikkert også til å bli minnet på Siv Jensens ”tabbeuttalelse” på TV for noen dager siden om at sykehjemmet hun besøkte ikke var drevet av kommunen.
Og selvfølgelig er det korrekt at enkelte private sykehjem ikke har tilfredsstillende standard – akkurat som et veldig stort antall offentlig. Her er det likevel kommunene som har ansvaret med tilsyn og pålegg. Men det kan neppe være lett for kommunene å pålegge de private aktører standarder som kommunene selv ikke klarer å tilby på sykehjem de driver selv.
La oss ta som et eksempel at driften av et sykehjem settes ut på anbud. Som i alle anbudssaker må oppdragsgiver, i dette tilfellet kommunen, utarbeide anbudsdokumenter med spesifikasjoner på hva tjenesten/driften skal inneholde. Blant annet antall ansatte i forhold til beboere, hvorav antall fagutlærte sykepleiere og hjelpepleiere. Videre vil det være naturlig å spesifisere hva beboerne har krav på, som tilbud om dusj/bad, når de skal ha krav på å få hjelp til å stå opp om morgenen og gå til sengs om kvelden. Måltider til faste tider, aktivitetstilbud og tilbud om lege, fysioterapi, hjelpemidler osv.
Arbeiderpartiet og SV er selvfølgelig livredde for at kommunene skal gå ut med slike anbudsspesifikasjoner, og det vil naturligvis også de fleste kommunene vegre seg mot. Årsaken er selvsagt at disse spesifikasjonene vil måtte ligge himmelhøyt over det som er standard på de fleste – om ikke alle – offentlig drevne sykehjem i dag. Å gå ut med spesifikasjoner tilnærmet dagens standard på offentlige sykehjem, er like selvsagt en umulighet. Da vil de jo måtte avdekke hvor elendig standarden faktisk er, noe som ganske sikkert ville skapt et ramaskrik i befolkningen.
Mye av de samme prinsippene vil gjelde konkurranseutsetting av sykehus. Tenk bare hvilke reaksjoner det ville skapt hvis staten utarbeidet spesifikasjoner hvor de tillot korridorpasienter og tvungne brøkstillinger for de ansatte, bare for å nevne noe.
Jeg har ingen problemer med å forstå de sosialistiske partienes motstand mot private sykehus, som drives med samme statlige finansiering som de offentlige sykehusene. For det første vil det skape en betydelig konkurranse i effektivitet og service for pasientene. Og for det andre vil det skape en konkurranse om kvalifisert arbeidskraft. Det siste påpeker jo også Ap og SV selv, at private sykehus vil være lønnsdrivende i konkurransen om de beste fagfolkene. For min del tolker jeg det som en klar erkjennelse av at sykepleiere og andre fagfolk i dag er grovt underbetalt i det offentlige helsevesenet. For å unngå et lønnsløft for disse gruppene, er den enkleste løsningen for de sosialistiske partiene å hindre konkurranse.
Et annet argument Ap og SV ynder å bruke er at private sykehus vil ”skumme fløten” ved å bare ta de mest lønnsomme pasientene/operasjonene. Det er selvfølgelig et poeng hvis myndighetene har tenkt å gi konsesjoner i halvveis bevisstløs tilstand. For her, som i alle andre konsesjonssaker, og spesielt de som gjelder statlig finansiering, er det opp til myndighetene å stille krav. Hvis et privat sykehus bare ønsker de mest lønnsomme tjenestene, kan myndighetene ganske enkelt si nei.
På den annen side, hvis det er slik at noen sykehusoppgaver gir solide overskudd mens andre gir underskudd, kan det kanskje være behov for å se på selve finansieringsordningen. Uansett, statlig eller privat, med en slik finansieringsordning vil det alltid være pasienter med ”underskuddsbehandlinger” som vil bli rammet. Aps og SVs motargument vil altså ikke ha relevans med et annet finansieringssystem.
I tillegg er det også snakk om ideologi. Privatisering strider mot de sosialistiske partienes ideologi som går ut på at viktige tjenester for befolkningen skal være det offentliges ansvar, med likhet for alle – like gode eller like dårlige. Den ideologien har de to partiene imidlertid svelget med god appetitt når det gjelder barnehagene.
Foran forrige valg var barnehageplass for alle det store satsingsområdet, spesielt for SV hvor den sosialistiske ideologien står sterkest. Men for å kunne nå dette målet var de helt avhengig av sterk medvirkning fra private aktører. Antallet private barnehager har nesten eksplodert de siste fire årene, og både SV-Kristin og Ap-Jens slår seg stolt på brystet over at ”regjeringen” så og si har innfridd løftet om full barnehagedekning.
For min del har jeg ennå til gode å forstå hvorfor det skal være akseptabelt å overlate de minste til private aktører, men ikke de eldste og de syke.
Som motargument til denne bloggen vil det helt sikkert bli vist til at en del av de eksisterende private sykehjemmene ikke holder en tilfredsstillende standard. Jeg kommer sikkert også til å bli minnet på Siv Jensens ”tabbeuttalelse” på TV for noen dager siden om at sykehjemmet hun besøkte ikke var drevet av kommunen.
Og selvfølgelig er det korrekt at enkelte private sykehjem ikke har tilfredsstillende standard – akkurat som et veldig stort antall offentlig. Her er det likevel kommunene som har ansvaret med tilsyn og pålegg. Men det kan neppe være lett for kommunene å pålegge de private aktører standarder som kommunene selv ikke klarer å tilby på sykehjem de driver selv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
