Som regjeringssjef er Jens Stoltenberg konfliktsky, unnvikende, fraværende og en passe dose feig

En meningsmåling viser at Jens Stoltenberg får flest stemmer når folk blir spurt om hvem de helst vil ha som statsminister. Men får han egentlig disse stemmene fordi han er en god statsminister, eller fordi han er en ung, pen, sjarmerende og god politiker? Jeg innrømmer at han er en dyktig politiker, men i statsministerrollen er han vel den svakeste og mest usynlige vi har hatt. Og en passe dose feig.

Jo da, Stoltenberg er stadig i media, men hva er det egentlig han har å fortelle? Det han snakker om er i hovedsak tre ting. Det ene er hva den rødgrønne regjeringen har fått til, det andre er hva de skal få til hvis de får fortsette etter valget, og det tredje er utskjelling av Frp og Høyre. I andre politiske og viktige saker, er han gjennomført ganske ullen, tilbakeholden og konfliktsky. Det er lite som vitner om at det er en statsmann som uttaler seg.

Å være statsminister er ikke bare å være landets politiske leder, men også å være sjef i regjeringskollegiet. Etter min mening fyller Stoltenberg denne rollen på en særdeles dårlig måte i forhold til sine forgjengere. Jeg har aldri stemt Krf, men må innrømme at Kjell Magne Bondevik fremsto som en mye tydeligere sjef enn Stoltenberg. For ikke å glemme Gro Harlem Brundtland. Generelt var hun den mest arrogante og selvopphøyde statsminister vi har hatt i moderne tid, men det var aldri tvil om at hun var Sjef med stor S.

Mitt inntrykk av Stoltenberg som en svak regjeringssjef har bygget seg opp over tid, men toppet seg under regjeringens håndtering av hijab-saken og Aker-saken. Når det stormet som verst under disse sakene, var det mange som undret seg over at Stoltenberg ikke kom på banen. De få gangene han ble tvunget til å si noe, kom han stort sett med svada. Det var tydelig å se at denne mannen ikke likte slike konflikter.

Regjeringens håndtering av de to sakene sender mange negative signaler om dens indre liv. Det ene er at Stoltenberg åpenbart ikke har så stor autoritet internt at stasrådene finner det bryet verd å diskutere konfliktfylte saker med sjefen før de går ut offentlig. Alternativt kan det jo være at statsrådene er så sneversynt at de ikke ser hvor konfliktfylte sakene er. Da burde jo uansett sjefen slått i bordet og lest dem leksa.

Det andre er at Stoltenberg lot sine statsråder rote seg totalt ut i gjørma uten å gripe inn. Hvis det var slik at meldingen på departementets hjemmesider om godkjenning av hijab i politiet var en misforståelse, burde sjefen sørget for at misforståelsen ble rettet opp umiddelbart, i hvert fall lenge før justisministeren kollapset hjemme på kjøkkengulvet. Men det vi opplevde, var en regjeringssjef som var totalt fraværende. Og det samme så vi da Brustad ble tvunget ned i knestående i Aker-saken.

Jeg skal ikke underslå det faktum at statsrådene er direkte ansvarlige for sine fagområder i forhold til Stortinget. Derfor er det umulig for regjeringssjefen å skyve statsråden til side og ”overta” en sak. Det ville blitt tolket som om regjeringssjefen ikke har tillit til stasråden, både av Stortinget og folk flest. Men det forhindrer ikke at regjeringssjefen kan være til stede, som han gjerne er når regjeringen har noe positivt å fortelle. Da står han smilende og stolt sammen med sin statsråd, og prater villig vekk med statsråden som en ren tilhører. Det så vi senes fredag 19. Juni under presentasjonen av Samhandlingsreformen. Stoltenberg åpnet og tok alt skrytet, mens statsråden ble nedgradert til en ”teknokrat” som fikk lov til å presentere detaljene.

Etter min mening burde Stoltenberg, hvis han hadde vært en god sjef, sittet sammen med justisminister Knut Storberget på den siste pressekonferansen han hadde om hijab-saken før han kollapset. Det ville helt sikkert vært til stor støtte for Storberget, og det hadde vist folk at Stoltenberg var en sjef med ansvar, både for sine statsråder og for regjeringens samlede politikk. Sannsynligvis hadde Sylvia Brustad også hatt god støtte av å ha sjefen ved sin side når det blåste som verst i Aker-saken.

Med en sjef av Stoltenbergs kaliber, er det ikke overraskende at denne regjeringen seiler fra den ene stormen til den andre. Jeg for min del er glad jeg aldri har hatt en sjef som er så lite til stede, og så lite støttende for sine medarbeidere, som regjeringssjef Jens Stoltenberg er for sine statsråder.