På Twitter stilte jeg spørsmålet om hvorfor utenriksministeren er en av regjeringens mest populære statsråder. Hva har han egentlig gjort og oppnådd for å få denne statusen? Etter min mening, svært lite. Det eneste han står igjen med er at han er en flott person, folkelig, tilgjengelig og ikke minst synlig i media.
Motspørsmålet er selvsagt hva som kreves av en utenriksminister, og hva en person i denne rollen egentlig kan oppnå. Han kan neppe skape fred i verden med et pennestrøk, eller få slutt på nød, sult og katastrofer.
Utenriksministeren har mange roller. Først og fremst skal han være bindeleddet mellom den norske stat og omverden. Han representerer Norge i på en rekke viktige områder, han er landets ansikt utad og skal synliggjøre Norges standpunkt i viktige internasjonale saker.
Bortsett fra at han altså er en flott og hyggelig fyr, synes jeg personlig at Støre har lite å vise til etter fire år i den viktige stillingen. Riktig nok har han gitt uttrykk for Norges syn i mange viktige internasjonale saker og konflikter, men som regel er det pakket inn i fine og til dels tannløse ord.
Støre har uttalt seg klart om Norges motstand mot den ulovlige israelske okkupasjonen på Vestbredden, og de israelske bosettingene. Han har også kritisert Israels brutale krigføring på Gazastripen. Han har rettmessig kritisert Hamas for de stadige rakettangrepene fra Gazastripen mot Israel. Men oppriktig talt, hvem bryr seg om en liten pekefinger ikledd silkehansker fra en norsk utenriksminister?
Norge er dessverre ikke medlem i EU, så våre ”solomeninger” har relativt liten internasjonal tyngde, selv om verden hører hva vi sier. Vi er derimot medlem i NATO, og mitt mål på en god utenriksminister vil være om han klarer å påvirke våre allierte til å danne en felles front mot Israel i disse sakene. Jeg mener selvsagt ikke en åpen konflikt, men et samlet sterkt press for å få Israel til å bøye seg for de internasjonale kravene – og ikke minst etterleve de mange resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd. Et aktuelt tiltak kunne for eksempel vært å stanse all våpenhandel til Israel, og her kunne Norge vært den første i rekken. Sammen kunne vi kanskje også tvunget Egypt til å sørge for stans i våpensmuglingen til Gazastripen fra egyptisk territorium.
I Afghanistan, hvor Norge deltar aktivt i krigføringen, har presidenten nylig undertegnet en sterkt kvinnediskriminerende lov. Hele den vestlige verden har reagert negativt, og Støre har også denne gang viftet med sin silkekledde pekefinger. Men er vi nordmenn tilfreds med Støres forsiktige pekefinger? Burde vi stilt krav, kanskje truet med å trekke oss ut fordi vi ikke ønsker å beskytte et ”demokrati” som er så himmelvidt langt fra det vi forbinder med et demokrati? Kunne vår utenriksminister diskutert dette med våre allierte i NATO slik at vi kunne dannet en felles front mot denne loven?
Jeg kunne sannsynligvis ramset opp en mengde eksempler hvor jeg skulle ønsket at vår utenriksminister hadde vist langt mer styrke og handlekraft enn det vi ser i dag. Men jeg skal nøye meg met to eksempler til i forhold til våre gode internasjonale venner.
Saudi-Arabia er en rik oljekollega som har tatt i mot etablering av norsk industri med åpne armer. Men Saudi-Arabia er også et land som daglig begår grove brudd på menneskerettighetene, og som har et av klodens verste kvinnediskriminerende lovverk. Likevel har jeg ennå til gode å høre vår utenriksminister kritisere Saudi-Arabias regime. Tvert om, i vårt forhold til Saudi-Arabia er det bare fred og fordragelighet. Vi er venner for livet!
Så er det vår aller, aller beste venn, USA. Ofte føler jeg at Norge nesten kryper for vår allierte supermakt i vest. Men faktum er at USA på mange områder er en versting blant vestlige land. USA er det eneste vestlige land som fortsatt har dødsstraff, og landets kriminalomsorg og fengselsregime kan sammenlignes med noen av de mest fundamentalistiske regimer i verden. Men hva gjør vårt Utenriksdepartement? I beste fall hvisker de forsiktig at ”Norge er imot dødsstraff” – da har vi liksom markert oss. Jeg er ikke i tvil om at Norge kunne markert seg langt sterkere enn det, men for all del, vi vil jo ikke at ”storebror” skal bli sure på oss. Det var sårt nok at president Bush aldri ”hadde tid” til å invitere statsminister Stoltenberg til Det Hvite Hus.
Min konklusjon er altså at vår utenriksminister er en flott, rakrygget, intelligent og sympatisk kar. Jeg skulle bare så inderlig ønske at han av og til byttet ut tøflene med skikkelige vernesko og silkehanskene med boksehansker. Jeg tror ikke Norge hadde blitt mindre respektert selv om vi markerte oss sterkere i viktige menneskerettslige saker verden over.
mandag 31. august 2009
tirsdag 25. august 2009
Hvorfor Stoltenberg og Halvorsen ikke tør å ta en reell diskusjon om privatisering og konkurranseutsetting
Hver gang Høyre snakker om privatisering og konkurranseutsetting i offentlig sektor, avfeier både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen en reell debatt med flåsete svar som ”nei til bestemor på anbud” og ”et tilbud bare til de rikeste”. Jeg har stor forståelse for at de avfeier en reell diskusjon om disse sakene. Problemet deres er at konkurranseutsetting brutalt vil avsløre hvor kritikkverdige de offentlige tjenestene er i dag.
La oss ta som et eksempel at driften av et sykehjem settes ut på anbud. Som i alle anbudssaker må oppdragsgiver, i dette tilfellet kommunen, utarbeide anbudsdokumenter med spesifikasjoner på hva tjenesten/driften skal inneholde. Blant annet antall ansatte i forhold til beboere, hvorav antall fagutlærte sykepleiere og hjelpepleiere. Videre vil det være naturlig å spesifisere hva beboerne har krav på, som tilbud om dusj/bad, når de skal ha krav på å få hjelp til å stå opp om morgenen og gå til sengs om kvelden. Måltider til faste tider, aktivitetstilbud og tilbud om lege, fysioterapi, hjelpemidler osv.
Arbeiderpartiet og SV er selvfølgelig livredde for at kommunene skal gå ut med slike anbudsspesifikasjoner, og det vil naturligvis også de fleste kommunene vegre seg mot. Årsaken er selvsagt at disse spesifikasjonene vil måtte ligge himmelhøyt over det som er standard på de fleste – om ikke alle – offentlig drevne sykehjem i dag. Å gå ut med spesifikasjoner tilnærmet dagens standard på offentlige sykehjem, er like selvsagt en umulighet. Da vil de jo måtte avdekke hvor elendig standarden faktisk er, noe som ganske sikkert ville skapt et ramaskrik i befolkningen.
Mye av de samme prinsippene vil gjelde konkurranseutsetting av sykehus. Tenk bare hvilke reaksjoner det ville skapt hvis staten utarbeidet spesifikasjoner hvor de tillot korridorpasienter og tvungne brøkstillinger for de ansatte, bare for å nevne noe.
Jeg har ingen problemer med å forstå de sosialistiske partienes motstand mot private sykehus, som drives med samme statlige finansiering som de offentlige sykehusene. For det første vil det skape en betydelig konkurranse i effektivitet og service for pasientene. Og for det andre vil det skape en konkurranse om kvalifisert arbeidskraft. Det siste påpeker jo også Ap og SV selv, at private sykehus vil være lønnsdrivende i konkurransen om de beste fagfolkene. For min del tolker jeg det som en klar erkjennelse av at sykepleiere og andre fagfolk i dag er grovt underbetalt i det offentlige helsevesenet. For å unngå et lønnsløft for disse gruppene, er den enkleste løsningen for de sosialistiske partiene å hindre konkurranse.
Et annet argument Ap og SV ynder å bruke er at private sykehus vil ”skumme fløten” ved å bare ta de mest lønnsomme pasientene/operasjonene. Det er selvfølgelig et poeng hvis myndighetene har tenkt å gi konsesjoner i halvveis bevisstløs tilstand. For her, som i alle andre konsesjonssaker, og spesielt de som gjelder statlig finansiering, er det opp til myndighetene å stille krav. Hvis et privat sykehus bare ønsker de mest lønnsomme tjenestene, kan myndighetene ganske enkelt si nei.
På den annen side, hvis det er slik at noen sykehusoppgaver gir solide overskudd mens andre gir underskudd, kan det kanskje være behov for å se på selve finansieringsordningen. Uansett, statlig eller privat, med en slik finansieringsordning vil det alltid være pasienter med ”underskuddsbehandlinger” som vil bli rammet. Aps og SVs motargument vil altså ikke ha relevans med et annet finansieringssystem.
I tillegg er det også snakk om ideologi. Privatisering strider mot de sosialistiske partienes ideologi som går ut på at viktige tjenester for befolkningen skal være det offentliges ansvar, med likhet for alle – like gode eller like dårlige. Den ideologien har de to partiene imidlertid svelget med god appetitt når det gjelder barnehagene.
Foran forrige valg var barnehageplass for alle det store satsingsområdet, spesielt for SV hvor den sosialistiske ideologien står sterkest. Men for å kunne nå dette målet var de helt avhengig av sterk medvirkning fra private aktører. Antallet private barnehager har nesten eksplodert de siste fire årene, og både SV-Kristin og Ap-Jens slår seg stolt på brystet over at ”regjeringen” så og si har innfridd løftet om full barnehagedekning.
For min del har jeg ennå til gode å forstå hvorfor det skal være akseptabelt å overlate de minste til private aktører, men ikke de eldste og de syke.
Som motargument til denne bloggen vil det helt sikkert bli vist til at en del av de eksisterende private sykehjemmene ikke holder en tilfredsstillende standard. Jeg kommer sikkert også til å bli minnet på Siv Jensens ”tabbeuttalelse” på TV for noen dager siden om at sykehjemmet hun besøkte ikke var drevet av kommunen.
Og selvfølgelig er det korrekt at enkelte private sykehjem ikke har tilfredsstillende standard – akkurat som et veldig stort antall offentlig. Her er det likevel kommunene som har ansvaret med tilsyn og pålegg. Men det kan neppe være lett for kommunene å pålegge de private aktører standarder som kommunene selv ikke klarer å tilby på sykehjem de driver selv.
La oss ta som et eksempel at driften av et sykehjem settes ut på anbud. Som i alle anbudssaker må oppdragsgiver, i dette tilfellet kommunen, utarbeide anbudsdokumenter med spesifikasjoner på hva tjenesten/driften skal inneholde. Blant annet antall ansatte i forhold til beboere, hvorav antall fagutlærte sykepleiere og hjelpepleiere. Videre vil det være naturlig å spesifisere hva beboerne har krav på, som tilbud om dusj/bad, når de skal ha krav på å få hjelp til å stå opp om morgenen og gå til sengs om kvelden. Måltider til faste tider, aktivitetstilbud og tilbud om lege, fysioterapi, hjelpemidler osv.
Arbeiderpartiet og SV er selvfølgelig livredde for at kommunene skal gå ut med slike anbudsspesifikasjoner, og det vil naturligvis også de fleste kommunene vegre seg mot. Årsaken er selvsagt at disse spesifikasjonene vil måtte ligge himmelhøyt over det som er standard på de fleste – om ikke alle – offentlig drevne sykehjem i dag. Å gå ut med spesifikasjoner tilnærmet dagens standard på offentlige sykehjem, er like selvsagt en umulighet. Da vil de jo måtte avdekke hvor elendig standarden faktisk er, noe som ganske sikkert ville skapt et ramaskrik i befolkningen.
Mye av de samme prinsippene vil gjelde konkurranseutsetting av sykehus. Tenk bare hvilke reaksjoner det ville skapt hvis staten utarbeidet spesifikasjoner hvor de tillot korridorpasienter og tvungne brøkstillinger for de ansatte, bare for å nevne noe.
Jeg har ingen problemer med å forstå de sosialistiske partienes motstand mot private sykehus, som drives med samme statlige finansiering som de offentlige sykehusene. For det første vil det skape en betydelig konkurranse i effektivitet og service for pasientene. Og for det andre vil det skape en konkurranse om kvalifisert arbeidskraft. Det siste påpeker jo også Ap og SV selv, at private sykehus vil være lønnsdrivende i konkurransen om de beste fagfolkene. For min del tolker jeg det som en klar erkjennelse av at sykepleiere og andre fagfolk i dag er grovt underbetalt i det offentlige helsevesenet. For å unngå et lønnsløft for disse gruppene, er den enkleste løsningen for de sosialistiske partiene å hindre konkurranse.
Et annet argument Ap og SV ynder å bruke er at private sykehus vil ”skumme fløten” ved å bare ta de mest lønnsomme pasientene/operasjonene. Det er selvfølgelig et poeng hvis myndighetene har tenkt å gi konsesjoner i halvveis bevisstløs tilstand. For her, som i alle andre konsesjonssaker, og spesielt de som gjelder statlig finansiering, er det opp til myndighetene å stille krav. Hvis et privat sykehus bare ønsker de mest lønnsomme tjenestene, kan myndighetene ganske enkelt si nei.
På den annen side, hvis det er slik at noen sykehusoppgaver gir solide overskudd mens andre gir underskudd, kan det kanskje være behov for å se på selve finansieringsordningen. Uansett, statlig eller privat, med en slik finansieringsordning vil det alltid være pasienter med ”underskuddsbehandlinger” som vil bli rammet. Aps og SVs motargument vil altså ikke ha relevans med et annet finansieringssystem.
I tillegg er det også snakk om ideologi. Privatisering strider mot de sosialistiske partienes ideologi som går ut på at viktige tjenester for befolkningen skal være det offentliges ansvar, med likhet for alle – like gode eller like dårlige. Den ideologien har de to partiene imidlertid svelget med god appetitt når det gjelder barnehagene.
Foran forrige valg var barnehageplass for alle det store satsingsområdet, spesielt for SV hvor den sosialistiske ideologien står sterkest. Men for å kunne nå dette målet var de helt avhengig av sterk medvirkning fra private aktører. Antallet private barnehager har nesten eksplodert de siste fire årene, og både SV-Kristin og Ap-Jens slår seg stolt på brystet over at ”regjeringen” så og si har innfridd løftet om full barnehagedekning.
For min del har jeg ennå til gode å forstå hvorfor det skal være akseptabelt å overlate de minste til private aktører, men ikke de eldste og de syke.
Som motargument til denne bloggen vil det helt sikkert bli vist til at en del av de eksisterende private sykehjemmene ikke holder en tilfredsstillende standard. Jeg kommer sikkert også til å bli minnet på Siv Jensens ”tabbeuttalelse” på TV for noen dager siden om at sykehjemmet hun besøkte ikke var drevet av kommunen.
Og selvfølgelig er det korrekt at enkelte private sykehjem ikke har tilfredsstillende standard – akkurat som et veldig stort antall offentlig. Her er det likevel kommunene som har ansvaret med tilsyn og pålegg. Men det kan neppe være lett for kommunene å pålegge de private aktører standarder som kommunene selv ikke klarer å tilby på sykehjem de driver selv.
tirsdag 4. august 2009
Sammenligning av ulykken i Langesund med oljeboring i LoVe er en grov avsporing
Generelt har jeg stor respekt for alle de engasjerte menneskene som er opptatt av miljøvern. Men jeg synes det er total avsporing når de sammenligner oljekatastrofen i Langesund med en fremtidig oljeproduksjon utenfor Lofoten og Vesterålen (LoVe). Enda verre er det at seriøse politiske partier hiver seg inn på de samme argumentene.
Oljeutslippene i Langesund skyldes, som alle vet, en skipsulykke i et område hvor oljevernberedskapen har vært omtrent på null. Det viser bl.a. at det tok nesten 13 timer fra ulykken skjedde til de første lensene ble lagt ut. Dette er et ansvar regjeringen må påta seg fullt og helt. Selv om det ikke er oljevirksomhet i Oslofjorden, er skipstrafikken i dette området så stor at det vel bare var et tidsspørsmål om når en slik ulykke ville skje. Regjeringen har likevel unnlatt å bygge opp en beredskap i dette området.
Jeg skal selvsagt ikke underslå at det er en risiko for alvorlige oljeutslipp fra installasjonene til havs. Men fra miljøvernernes side blåses denne risikoen opp til helt urealistiske dimensjoner. I løpet av de årene Norge har hatt offshorevirksomhet har det skjedd to alvorlige utslippsulykker. Heldigvis har ingen av disse ført til miljøkatastrofer.
På oljeinnstallasjoner er beredskapen mot ulykker på topp 24 timer i døgnet, og det vil aldri ta 13 timer før mottiltak iverksettes. Dessuten har operatørene mulighet for å stenge av utslipp i omtrent alle situasjoner. Lenser finnes på stedet, og jeg vil tro at de ansatte er topp drillet for å håndtere slike situasjoner.
Men la gå, det KAN i prinsippet skje en ukontrollert ulykke på alle oljeinstallasjoner, også i LoVe. Og det KAN være en risiko for at oljen treffer land og skaper en alvorlig miljøkatastrofe. Slik er det jo også med mange andre virksomheter her i landet. Det KAN hende at en fabrikk i et byområde går i lufta eller slipper ut giftige gasser. Og det KAN hende at et fly fra eller til Gardermoen styrter midt i Oslo. Bare for å nevne noen eksempler. Men jeg synes ikke det er grunn nok til å legge ned verken fabrikker eller flytrafikk på grunn av et mulig KAN.
Sett i forhold til gevinsten synes jeg risikoen for alvorlige ulykker i LoVe er tilnærmet mikroskopisk. Verden trenger olje i mange tiår fremover, og en eventuell mangel på olje vil ramme ethvert samfunn med ”priseksplosjoner” på en hel mengde produkter. De som rammes først og hardest er verdens fattigste land, med verdens fattigste innbyggere.
Europa trenger norsk gass som kan erstatte sterkt forurensende kullkraft og kanskje hindre videre utbygging av atomkraftverk, hvor konsekvensene av en mulig ulykke er mange ganger mer dramatisk enn et oljeutslipp langs Norskekysten.
Jeg kan vel ikke si at Norge pr. i dag trenger de milliardene økt oljeutvinning vil tilføre statskassa. På den annen side ville norske statsbudsjett sett ganske annerledes ut i dag hvis vi ikke hadde hatt våre oljemilliarder. Jeg synes heller ikke det er dumt at vi avsetter milliarder til å dekke fremtidige pensjonskostnader for kommende generasjoner.
Det som ER dumt, er at vi har en regjering som snakker miljøvern og ”månelandinger” uten å følge opp med handling. Hvis regjeringen hadde vist handlekraft kunne vi brukt en del av våre oljemilliarder til å utvikle ny teknologi på fornybar energi. Norge kunne blitt verdens ledende nasjon innenfor dette området. Det kunne sikret mange nye arbeidsplasser og solide eksportinntekter den dagen oljen tar slutt.
Jeg vet det er mange som er dypt uenige med meg i disse argumentene, og spesielt i forhold til LoVe. Da vil jeg bare minne om at staten kan sette krav til operatørene, strenge krav som reduserer risikoen for ulykker ytterligere. Men det forutsetter at vi har en regjering som viser handling, ikke bare tomme ord.
Oljeutslippene i Langesund skyldes, som alle vet, en skipsulykke i et område hvor oljevernberedskapen har vært omtrent på null. Det viser bl.a. at det tok nesten 13 timer fra ulykken skjedde til de første lensene ble lagt ut. Dette er et ansvar regjeringen må påta seg fullt og helt. Selv om det ikke er oljevirksomhet i Oslofjorden, er skipstrafikken i dette området så stor at det vel bare var et tidsspørsmål om når en slik ulykke ville skje. Regjeringen har likevel unnlatt å bygge opp en beredskap i dette området.
Jeg skal selvsagt ikke underslå at det er en risiko for alvorlige oljeutslipp fra installasjonene til havs. Men fra miljøvernernes side blåses denne risikoen opp til helt urealistiske dimensjoner. I løpet av de årene Norge har hatt offshorevirksomhet har det skjedd to alvorlige utslippsulykker. Heldigvis har ingen av disse ført til miljøkatastrofer.
På oljeinnstallasjoner er beredskapen mot ulykker på topp 24 timer i døgnet, og det vil aldri ta 13 timer før mottiltak iverksettes. Dessuten har operatørene mulighet for å stenge av utslipp i omtrent alle situasjoner. Lenser finnes på stedet, og jeg vil tro at de ansatte er topp drillet for å håndtere slike situasjoner.
Men la gå, det KAN i prinsippet skje en ukontrollert ulykke på alle oljeinstallasjoner, også i LoVe. Og det KAN være en risiko for at oljen treffer land og skaper en alvorlig miljøkatastrofe. Slik er det jo også med mange andre virksomheter her i landet. Det KAN hende at en fabrikk i et byområde går i lufta eller slipper ut giftige gasser. Og det KAN hende at et fly fra eller til Gardermoen styrter midt i Oslo. Bare for å nevne noen eksempler. Men jeg synes ikke det er grunn nok til å legge ned verken fabrikker eller flytrafikk på grunn av et mulig KAN.
Sett i forhold til gevinsten synes jeg risikoen for alvorlige ulykker i LoVe er tilnærmet mikroskopisk. Verden trenger olje i mange tiår fremover, og en eventuell mangel på olje vil ramme ethvert samfunn med ”priseksplosjoner” på en hel mengde produkter. De som rammes først og hardest er verdens fattigste land, med verdens fattigste innbyggere.
Europa trenger norsk gass som kan erstatte sterkt forurensende kullkraft og kanskje hindre videre utbygging av atomkraftverk, hvor konsekvensene av en mulig ulykke er mange ganger mer dramatisk enn et oljeutslipp langs Norskekysten.
Jeg kan vel ikke si at Norge pr. i dag trenger de milliardene økt oljeutvinning vil tilføre statskassa. På den annen side ville norske statsbudsjett sett ganske annerledes ut i dag hvis vi ikke hadde hatt våre oljemilliarder. Jeg synes heller ikke det er dumt at vi avsetter milliarder til å dekke fremtidige pensjonskostnader for kommende generasjoner.
Det som ER dumt, er at vi har en regjering som snakker miljøvern og ”månelandinger” uten å følge opp med handling. Hvis regjeringen hadde vist handlekraft kunne vi brukt en del av våre oljemilliarder til å utvikle ny teknologi på fornybar energi. Norge kunne blitt verdens ledende nasjon innenfor dette området. Det kunne sikret mange nye arbeidsplasser og solide eksportinntekter den dagen oljen tar slutt.
Jeg vet det er mange som er dypt uenige med meg i disse argumentene, og spesielt i forhold til LoVe. Da vil jeg bare minne om at staten kan sette krav til operatørene, strenge krav som reduserer risikoen for ulykker ytterligere. Men det forutsetter at vi har en regjering som viser handling, ikke bare tomme ord.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
