Er innvandrerne virkelig Norges mest presserende problem?

• Helsekøene vokser, mens sykehusene må redusere kapasiteten på grunn av pengemangel.
• Beboerne på sykehjem må tilbringe mesteparten av døgnet til sengs på grunn av for liten bemanning.
• Ungene våre blir syke på grunn av mugg og forråtnelse i falleferdige skoler,
• Politiet er i krise. Har ikke kapasitet til å bistå folk som trenger hjelp mot hverdagskriminalitet.
• Folk dør på veier som er livsfarlige på grunn av manglende nybygging og vedlikehold.
• Arbeidsledigheten øker fordi bedriftene sliter på grunn av finanskrise og økt skattetrykk.
  

Dette er bare en liten del av dagens elendighet i Velferdsstaten Norge. Men for mange er visst dette uvesentligheter i forhold til det de definerer som det mest presserende problemet Norge har dag, nemlig innvandrerne. Og utrolig mange lar innvandrerpolitikken være avgjørende for hvilket parti de vil gi sin stemme i valg.

Inspirert av Corvus’ interessante kommentar til min forrige blogg, har jeg tenkt litt på hva som egentlig skjer med den norske folkesjela. Er den virkelig slik at folk gjerne kan dø i helsekøene eller på livsfarlige veier, at det er greit at de gamle kan ligge der til de dør, at forfalne skoler kan ramle sammen over ungene våre - hvis vi bare kan bli kvitt innvandrerne? Nei, jeg nekter å tro at det er den norske folkesjela!

Det finnes helt klart rasehatere blant oss nordmenn, men å hevde at alle som kritiserer norsk innvandringspolitikk, og stemmer Frp av den grunn, er rasehatere, tar jeg sterk avstand fra. Likevel er det tankevekkende at når vi snakker om innvandrere i negativ sammenheng, snakker vi alltid om de med en annen hudfarge. Aldri om innvandrere fra tidligere østblokk-land. Det til tross for at denne gruppen står for en stadig større andel av kriminaliteten her i landet.

Uansett hva vi vil eller ikke vil er Norge i dag et flerkulturelt samfunn, men i dagliglivet er det sjelden at omgangen mellom etniske nordmenn og innvandrere skaper problemer. Tvert om, begge sider viser normal høflighet og respekt for hverandre, og det virker som om etniske nordmenn ikke engang reflekterer over at de har med en innvandrer å gjøre. Og jeg er ganske sikker på at nordmannen som setter seg inn i ei drosje, ikke ofrer en tanke på at den mørkhudede sjåføren er en farlig muslim. Det er vel heller ingen som tror at den mørkhudede trikkeføreren er en terrorist som har plassert en bombe under akkurat ditt sete.

Hva er det da som får mange nordmenn til å slå over en bryter i hodet sitt til ”Jeg hater innvandrere”-posisjon når de kommer hjem eller entrer stemmelokalet ved valg, og samtidig lukker øynene for den forringelsen av velferdsstaten vi opplever nå? Fagfolk kunne sikkert skrevet mange bøker om det temaet, men jeg har også gjort meg noen tanker om tre viktige faktorer, nemlig ekstremisme, integreringspolitikken og Frp-populisme.

Når media har oppslag om islam og muslimer, handler det nesten alltid om de negative faktorene som terror, tvangsgifte, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Dette har vi fått servert så mange ganger at vi nå setter likhetstegn mellom muslimer som gruppe og de negative faktorene. Men når vi møter innvandrerne i hverdagen ser vi ikke den skumle gruppen, bare et hyggelig, smilende individ.

Heldigvis har Norge så langt sluppet terrorangrep, men ekstremister finnes det mange av. Tvangsgifte, kjønnslemlesting og kvinneundertrykkelse er ikke ukjent i norske innvandrermiljøer. Selv om det bare er et lite mindretall av innvandrerne som holder fast på disse tradisjonene, er det fullstendig uakseptabelt her i landet. Derfor blir det også store medieoppslag når slike ting avdekkes.

Den rødgrønne regjeringens integreringspolitikk har vist seg totalt feilslått. Noen vil kanskje si at regjeringen ikke har en integreringspolitikk i det hele tatt. Resultatet har blitt en stadig økende fortvilelse og frustrasjon både for innvandrerne og etniske nordmenn. Mange innvandrere blir gående i måneder og år i uvisshet, uten hjelp og uten sysselsetting. Ungdommer som ikke får utdanning eller arbeid danner kriminelle gjengmiljøer. Voksne innvandrere danner sine egne etniske miljøer og kvinnene isoleres i sine hjem. Noen innvandrere ønsker å ha det slik og er lite opptatt av å integreres. Andre har ingen valg.
Mange av våre politikere ønsker en mye sterkere satsing på integrering, men det er likevel regjeringen og flertallet (dels under partipisken) som legger premissene. De partiene som er mest tydelige på en bedre integreringspolitikk er Høyre og Frp, men Frp er likevel vesentlig mer radikal i sine standpunkter. På grensen til umenneskelig, hevder motstanderne.

Det som imidlertid skiller Høyre og Frp mest, er at Høyre i den politiske debatten setter mest fokus på å bygge opp igjen vår velferdsstat, og rette opp de feil og mangler som har utviklet seg de siste årene. Frp er mest opptatt av å fokusere på innvandrerproblemet for å tekkes de velgerne som frykter det fundamentalistiske islam som uansett aldri vil kunne slå rot i Norge.