Hvor er psykiatrien når politiet må rykke ut til akutt psykisk syke

Litt ruset, desperat og fortvilet på grunn av kjærlighetssorg gikk Trond rundt med ei ladd hagle på tunet på et nedlagt gårdsbruk. Han ropte og skrek at han ville ta livet sitt hvis han ikke fikk sin kjære tilbake. En brå bevegelse fra politiet som hadde omringet gården, skremte Trond. Han rettet plutselig hagla mot sitt eget hode og trakk av. Han rakk å komme opp i 20-årene. Mange ganger har jeg stilt spørsmålet om Trond hadde levd i dag hvis noen hadde tilkalt psykiatrisk ekspertise. Det spørsmålet vil jeg aldri få svar på.

Som journalist kommer du i nærkontakt med mange saker. Noen går i glemmeboka etter noen dager, andre etser seg fast i hjernebarken for resten av livet. Det har gått drøyt 20 år siden tragedien med drammensgutten Tronds. Men jeg kommer aldri til å glemme fordi den provoserte meg så voldsomt.

Trond var rusmisbruker, men ikke blant de tunge misbrukerne. De som kjente ham beskrev ham som en grei og snill gutt som aldri ville gjøre noen noe vond. Dessverre ble Trond forelsket i en gift kvinne, og dessverre ble følelsene gjengjeldt. De hadde et forhold i en periode, men så bestemte hun seg for å satse på ekteskapet og gjorde det slutt med Trond.

På godt norsk kan vi si at ”det klikket” for Trond. At han ruset seg gjorde ikke saken bedre. Han fikk tak i ei hagle et eller annet sted og dro opp til det nedlagte småbruket i en skogsområde i utkanten av Drammen. Det var noen hyttenaboer i området som hørte at han hylte og skrek, og det var de som varslet politiet.

Som vanlig rykket politiet ut med maskinpistoler, hjelmer og skuddsikre vester. De omtrent omringet gårdstunet, godt synlige for Trond, men på betryggende avstand. Dette skjedde på senvinteren mens det fortsatt var litt is og snø på bakken. Plutselig gled Trond på en issvull. Politiet trodde han hadde tenkt å skyte, og alle kastet seg ned og tok ladegrep mens de siktet på Trond. Han ble vettskremt over politiets reaksjon. Han rettet haglen mot sitt eget hode og trakk av.

Generelt har jeg i lang tid blitt provosert av måten akutt psykisk syke blir behandlet på. Hvis du blir akutt somatisk syk eller utsatt for en ulykke, stiller helsevesenet opp med alle de ressurser de har til rådighet. Hvis du blir akutt psykisk syk, er det svært ofte en sak for politiet i startfasen. For meg er det umulig å forstå at gruppe politifolk med maskinpistol, skuddsikker vest og hjelm representerer den beste behandling for en akutt psykisk pasient. Oftere tvert imot. Men heldigvis er det sjelden saken får en så tragisk utgang som det fikk for Trond og hans pårørende.

Politiet mener selv at de er godt kvalifisert for å håndtere slike situasjoner fordi de har spesialkurs i forhandlingsteknikk. Jeg har imidlertid vanskelig for å sidestille et par ukers kurs i forhandlingsteknikk med faglig kompetanse på psykiske lidelser. Det blir nesten som å gi en politibetjent med førstehjelpskurs ansvar for alvorlig skadde i en trafikkulykke helt til pasienten er innbrakt til sykehus.

Selvfølgelig må politiet rykke ut når psykisk syke personer griper til våpen. Men spørsmålet jeg stilte da jeg skrev om Trond-tragedien i avisa, var hvorfor psykiatrien ikke har en form for beredskapsvakt som kan rykke ut sammen med politiet i slike situasjoner. Jeg er ikke i tvil om at en spesialist innefor psykiatrien ville gjort en mye bedre jobb enn politiet, som med en slik løsning kunne inntatt en langt mer tilbaketrukket posisjon.

Dessverre må jeg innse at en rusmisbrukers tragiske selvdrap og et påfølgende oppslag i lokalavisa, ikke veier tungt nok til at politikere eller helsemyndighetene endrer praksis. Derfor stiller jeg spørsmålet igjen, hvorfor har ikke psykiatrien en beredskap som kan rykke ut ved behov.

Med denne bloggen, og med hjelp av Twitter, kan jeg kanskje påvirke noen med større gjennomslagskraft enn meg til å følge opp denne saken.